– Samling er en veldig morsom lidelse

På åttitallet herjet Mæle på klesfronten og var en av datidens motekonger. Han drev kleskjedene Bik Bok og Poco Loco sammen med fire partnere. Sammen bragte de mote i alle pastellenes farger til en overkommelig penge til nordmenn.

I helgene la Mæle, som den gang var i slutten av tyveårene, fra seg solbrillene og dressjakken med skulderputer som knapt passerte en dør, og kjørte Norge på kryss og tvers.

– Jeg har vært i alle daler og sett alle museer og bygdetun som finnes. Jeg hadde med wienerbrød og fikk servert kaffe. Det var utrolig inspirerende og lærerikt, forteller Mæle.

– Kjøpte nesten alltid

Tilbake i Oslo, proppet med bakverk og mer kunnskap om folkekunst, ble den unge mannen stadig dratt mot auksjoner med bondeantikviteter og datidens mange antikvitetshandlere.

Ofte gikk turen innom kunst- og antikvitetshandler Kaare Berntsen i Universitetsgaten, der restauranten Katla holder til nå.

– Det var fantastisk å gå innom Kaare. Han hadde enormt mye kunnskap. Men det ble ofte dyrt. Kaare var jo også en dyktig forretningsmann. Jeg gikk nesten aldri derfra uten å ha kjøpt noe, minnes Mæle.

– Du kan jo ikke se det over telefonen, men jeg har en nydelig teppe her på hjemmekontoret som jeg har kjøpt hos Kaare, sier Mæle nå mer enn 30 år senere fra huset sitt i Holmenkollen.

– Jeg ble litt sliten

Det er påsketid. Mæle er i Oslo på grunn av corona og ikke på gården sin Storstu’ i Oppdal som han pleier med kona Vibeke og de fire barna.

I mange år har Kapital forsøkt å få Mæle til å snakke om samling av bondeantikviteter, men uten å komme noen vei.

Stadig har vi fått små drypp om tunet hans i Oppdal, som han stadig har utvidet, lagrene med hengeskap og kister, og nå i det siste at Mæle også selger gjenstander, noe som slettes ikke er vanlig blant samlere.

– Jeg har lenge tenkt at jeg ikke skulle prate så mye om samlingen min, men jeg har kommet frem til at det ikke er så farlig likevel. Kanskje jeg kan bidra til at enda flere fatter interesse for vår fantastiske bygdekultur, mener han.

Selv har Mæle brukt mange årsverk på hobbyen, oppbyggingen av tunet i Oppdal, et liebhaberprosjekt uten sidestykke. Ikke bare har han fraktet gamle hus dit, alt er restaurert og innredet med gamle gjenstander.

– Tunet i Oppdal var et fantastisk prosjekt og hobby i mange år, men så ble jeg litt sliten av det hele. Jeg tok en lang pause fra samlingen. Men nå har jeg fått tenningen igjen, sier 63-åringen.

– Uhelbredelig sykdom

– Hvor har du denne samlertrangen fra?

– Det å samle er en uhelbredelig sykdom. Ikke virus, det må du ikke skrive i disse tider, sier Mæle, som er utdannet lege, men aldri har praktisert som det.

– Det å samle er derimot en veldig morsom lidelse, mener han.

Mæle lurer på om fascinasjonen for folkekunst også henger sammen med hvor han vokste opp.

– Faren min var sogneprest, og vi bodde i Snåsa til jeg var fem. Da flyttet vi til Oppdal. Der har de flotte tradisjoner innen folkekunst. Ja, det har de i Snåsa også. Kanskje begynte det allerede i Snåsa, undrer han.

– Jeg har i hvert fall vært opptatt av ting som ble laget av håndverkere helt fra jeg var liten, forteller han.

Samlet 19 gamle hus

Ettersom både samlertrangen og pengestrømmen tiltok, kjøpte Mæle den omtalte gården i Oppdal, en av fem under skiheisen Hovden.

– Vår heter Storstu’ eller Storstuggu på Bjerke, og var den største av gårdene i grenda. Eieren spilte bort mye av jorden på poker tilbake på 1700-tallet, men navnet er beholdt, sier han.

Det stod ikke mange hus på tunet da Mæle bladde opp for gården. Selv om jorden er borte, har gården fått igjen sitt storhetspreg i bygningsmassen.

Hele 19 gamle hus er samlet på tunet. Moderne bekvemmeligheter som bad, kjøkken, rør og ledninger er omhyggelig bygget inn og skjult i husene fra ulike dalfører.

– Hvor mye har du brukt på tunet?

– Det aner jeg ikke, og bra er det!

Oppbyggingen av tunet skjedde parallelt med at Mæle etablerte seg som eiendomsinvestor med Arve Nyhus i selskapet Sjølyst Utvikling.

– Påvirket dårlige år i businessen hva du brukte på restaureringen?

– Nei, dessverre.

Hus til opptil en mill.

Noen av husene Mæle har kjøpt har vært rene forundringspakker.

– Jeg kjøpte et hus oppi Fåvang som var tatt ned og lå i en stabel. Jeg ante ikke hvordan det kom til å se ut, men det endte som en utrolig flott Fåvangstuggu, sier han om huset fra Gudbrandsdalen.

Et stabbur kjøpte han av en enke i Vestfossen. Hun hadde satt inn en liten rubrikkannonse i Aftenposten etter at mannen hennes døde. Kvinnen ville ikke ha stabburet fra Telemark i eplehagen lenger.

Det har vært debatt og kritikk på grunn av flytting av hus fra ulike landsdeler.

– Jeg har absolutt forståelse for det. Men det er også mye som er blitt tatt vare på nettopp på grunn av at entusiaster har fått muligheten til å bruke energi og penger på dette.

– Hva koster et gammelt hus?

– Det er vanskelig å si, det varierer mye. Alt fra 50.000 kroner til en million, kanskje.

– Kjøpte litt meget

– Vet du hva du har?

– Ja, jeg har ganske god oversikt. En periode hadde jeg noen studenter som jobbet med katalogisering. De ble nok litt forvirret, det ble vel mye bevegelse i samlingen etter hvert. Jeg har jo kjøpt og solgt i alle år. Jeg kjøpte litt meget i forhold til hva vi trengte i Oppdal, så det ble mye på lager etter hvert, faktisk tre stykker. Jeg har heldigvis solgt endel derfra. Oppdal er omtrent i balanse, selv om tunet fortsatt er i stadig utvikling.

– Enkelte mener at du har kjøpt dyrt og selger billig?

– Jeg var ikke tidligst ute i det lange tilbakeblikket. Jeg betalte mye for endel under den forrige bølgen. Men det har absolutt vært noen kupp også. De beste tingene holder seg alltid i pris, sier han.

Klimaks og kollaps

Det er ikke bare Mæles interesse for folkekunst som har gått i bølger:

– Alle ville ha en bit autentisk Norgeshistorie å smykke seg med utover nittitallet, sier Mæle.

Helt i front var Mæle, som da hadde klatret oppover ligningsoversikter, og et knippe andre samlere med tykke lommebøker. Fellestrekket var at de gav blaffen i betalingstak når de først hadde bestemt seg for å få tak i en godbit med rosemaling fra Telemark eller treskjæring fra Gudbrandsdalen. Enkelte mener at de ødela markedet.

Men nesten like fort som coronakrisen inntok Norge i vinter, kollapset markedet for bondeantikviteter i tospann med dotcom-krisen. Prisen på mange objekter halverte seg eller mer etter årtusenskiftet.

– I dårlige tider pleier jeg å si at det er bra at man er glad i tingene sine, sier Mæle når vi spør om hva han tenker om hva han betalte for ting på nittitallet.

– De gode og sjeldne tingene holder seg alltid i pris. Markedet har begynte å røre på seg igjen nå. Det er moro. Jeg har også begynt å kjøpe litt igjen.

– Som?

– Det vi trenger for å komplettere innredningene i husene på Oppdal. Tunet stod ferdig i 1997. Men det blir aldri ferdig.

30-års sykluser

På vandring i egne skoger i Trøndelag og på vei til kontoret på Skøyen er det ikke bare tall som kverner rundt i topplokket til Mæle.

– Jeg har filosofert mye over trender som kommer og går i nasjonalromantikk. Det går i ca. 30-årssykluser. Nå har det vært modernismen som har rådet i arkitektur og innredning i mange år. Men de siste par årene har jeg igjen sett en dreining mer mot det romantiske og nasjonale. Folk vil ha peis og vakre gamle gjenstander som gir varme og harmoni i stuen. Markedet for bondeantikviteter begynner å komme tilbake, sier han.

Begynte med kong Oscar II

– Den kanskje første, virkelig store samleren av norsk folkekunst var faktisk svensk. Det begynte med Nordiska Museets Artur Hazelius og med god hjelp og støtte fra kong Oscar II. Det var stor interesse for norsk bygdekultur på 1800-tallet også i Sverige. Svenskene reiste opp og ned alle daler i Norge og kjøpte uvurderlige antikviteter. Nordiska Museet i Stockholm hadde på et tidspunkt den største samlingen av norsk folkekunst. Mye er heldigvis gitt tilbake til Norge og Folkemuseet nå, forteller Mæle.

En annen motekonge

Neste bølge av interesserte samlere kom med Martin Mehren, skipsreder Ragnar Moltzau og flere andre.

– Moltzau og Mehren samlet hus på 1930- og 1940-tallet. Jeg hadde gleden av å tilbringe en del tid med Mehren-familien. Martin og de to sønnene Herman og Preben hadde tre tun oppe i Voksenkollen. Der hadde de samlet hus fra Telemark, Hallingdal, Setesdal, Østerdalen og Gudbrandsdalen. Det er jo ekstra morsomt for meg at Martin Mehren var datidens motekonge, sier Mæle med henvisning til Mehrens store konfeksjonsforretning i Oslo sentrum.

Noen av Mehrens hus har havnet nettopp på Mæles gård i Oppdal.

En annen viktig inspirasjonskilde for Mæles samleriver var en revisor fra Gudbrandsdalen som het Kaare Herskedal. Han ble en nær venn og var også leverandør til forretningen Kaare Berntsen i Oslo.

“Meningsløs” interesse

Mæle var en av samlerne som var sitert i katalogen til auksjonen etter Kaare Berntsen, som ble avholdt i mars, og hvor salget gikk overraskende bra midt i den verste børsfalluken.

– Kjøpte du noe på auksjonen?

– Nei, altså, jeg er født i 1957, nettauksjon blir avanserte greier, svarer Mæle først.

– Da er du som en ung kar å regne i samlermiljøet?

– Joda. Men denne gangen var det primært gjenstander innenfor områder hvor jeg ikke er så aktiv, drikkekar og krus i tre og sølv. Man kan ikke samle på alt. Fokuset mitt har vært hengeskap og kister. Kister er vakre, men litt meningsløse.

– Meningsløse?

– Ja, fordi det er så store og upraktiske gjenstander. Man får ofte ikke plassert dem.

Skulle gjerne hatt et Vestlia

Etter Kaare Berntsen gav seg i 2014, er det Kjell Grønboengen på Kongsberg som er hoffleverandør til mange samlere. Miljøet er lite.

– Vi er en gruppe trivelige mennesker med felles glødende interesse. Da oppstår det ofte handler. Alle vet hvem alle er. Det er spesielt fantastisk det Pål (Gundersen red. anm.) har fått til oppe på Vestlia Hotell på Geilo. Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde et slikt sted jeg kunne vise frem tingene mine på samme måte for publikum. Vi får se hva fremtiden bringer.

– Hva synes neste generasjon om bonderomantikken?

– Barna elsker å komme opp til Oppdal. De synes det er koselig med alt det gamle og å sove i rosemalte senger og små dører, hvor de må krøke seg sammen. Her i byen har vi det selvsagt mer moderne. Jeg håper i hvert fall at vi kommer oss til Oppdal til jul. Der oppe trenger vi ikke å pynte noe særlig. Det er bare å tenne noen stearinlys, og vips, så er julestemningen der.