Den tidligere skikongen og nåværende investoren Bjørn Dæhlies flytting til Zug i Sveits skapte mye rabalder. Mye personhets og lite forståelse.

De styggeste på venstresiden fremførte sine gamle toner om at det var bare å reise. Norge trenger ikke disse rike som ikke vil betale skatt.

Det har utviklet seg en ny samfunnsteori om at de som har gått på norske skoler, spilt fotball på løkka og studert i Norge, skal gi noe tilbake, og det må være mer enn OL-medaljer og noen titalls millioner i skatt. Nærmer de rike seg et skatteparadis blir de automatisk spedalske, og spedalske kan ikke helbredes.

Bjørn Dæhlie har ikke svart med et eneste ord. Kanskje får vi aldri høre fra ham igjen.

Vi andre bør tenke oss om. Rett nok svømmer staten og vi i olje- og gasspenger for tiden, men det kan jo hende at lille Norge om ikke så lenge vil være mer avhengig av privat suksess og pengene som følger med.

Et eksempel fra virkeligheten er de norske ungdommene som, etter å ha hoppet av fra Schibsted (rene vinnerfabrikken, det) laget sitt eget selskap i Norge og satset på noe helt nytt på nettet. Noen investorer tror på disse unge og har kjøpt en bit av selskapet. Til en skyhøy pris. Plutselig, nå i år, ble selskapet priset til ni milliarder kroner. De to initiativtagere eier plutselig aksjer for fire milliarder kroner hver. Helt fantastisk.

Men så dukker det store spørsmålet opp. Skal de to bli boende i Norge? Kan de bo her, eller må de følge Bjørn Dæhlie allerede nå?

Alle kundene er i utlandet, og selskapet med verdiene er i hodet på guttene.

Slik skattesystemet er, kan de nesten ikke bli boende i Norge. De må flytte så snart de kan.

Blir selskapet børsnotert, må de to ut med rundt 40 millioner kroner i formuesskatt hvert år. Satsen er 1,1 prosent av formuen over 20 millioner kroner. Før regjeringsskiftet var skatteprosenten 0,85 prosent. Det blir altså verre og verre.

For å få penger til å betale formuesskatten med, må ungdommen enten ta ut skyhøye beløp i lønn eller utbytte, etter at selskapet har betalt selskapsskatt (22 prosent). Eller de må selge aksjer nå.

Ingen av delene frister suksessgründerne. Ikke vil de tappe selskapet, og ikke vil de selge noe særlig mer enn de allerede har gjort. Gevinst på aksjer beskattes med 35 prosent.

De vil helst bo i Norge med sine familier, og utvikle selskapet videre, men har de råd?

Kan de forsvare å bli her og nesten bli skattet ihjel? Med alle kundene i utlandet.

De har faktisk formuesskatt i Zug i Sveits også, men en svært lav sats.

I Norge lover de rødgrønne oss at de rike, som Bjørn Dæhlie, skal tas. Eller de sparkes ut.

De nye unge sitter med, på papiret, fire milliarder kroner hver. Det kan bli flere av dem, men da må vi ikke tråkke på dem med en gang de lykkes.