+ mer
HAR FORÅRSAKET MISFORSTÅELSER: Havnelageret, her med det virkelige Slottet i bakgrunnen, var et av Europas største bygg da det sto ferdig i 1920. Berit Roald / NTB

Lagerbygget som mistenkes for å være et slott

Logistikkbygg er ikke bare deprimerende blikkskur langs E6. Eller rettere sagt, de var ikke det.

Langs Langkaia i Oslo sentrum, vis-à-vis Operaen, troner en diger bygning i 11 etasjer. Den er blitt omtalt som “det rosa palasset” i Bjørvika, og ryktene sier at ikke få turister skal ha trodd at det staselige bygget kunne være Norges slott.

Havnelageret sto ferdig i 1920 etter en byggetid på tre år. Med et areal på nærmere 40.000 kvadratmeter var det den største bygningen i Nord-Europa.

“De grundlæggende arbeider bød paa uhyre store vanskeligheder. Man maatte ramme ned 1550 armerede betonpæler paa 20–24 meter, før man kunde tage fat paa at bygge. I de næsten tre aar arbeidet har pagaaet, har omkring 150 mand været sysselsatt ved bygget. Havnelageret, som er 140 meter langt, 40 meter høit opp til taarnene og 24 meter bredt, skal være det største ikke bare i Skandinavien, men også i Europa. Man maa helt til Chicago for at finde større lagerbygninger,” skrev Aftenposten 7. januar 1920.

Bygget ble så solid at et av Oslos beste tilfluktsrom skulle bli innredet her under andre verdenskrig – i fjerde etasje.

Shippingboom

Chicago var på den tiden helt i front med hensyn til ekspansjon og ny bygningsteknikk, men med Havnelageret kunne lille Kristiania slå fra seg. Betong var blitt brukt siden antikken, men var ikke noe vanlig bygningsmateriale i dette omfanget.

HEKTISK I HAVNEN: Havnelageret (til høyre) og Oslo havn i 1933. Bildet er tatt fra Ekeberg. Foto: Mittet & Co/Stig Rune Pedersen

Bygget ble så solid at et av Oslos beste tilfluktsrom skulle bli innredet her under andre verdenskrig – i fjerde etasje.

Dyrt ble det også. Det opprinnelige budsjettet på 3,2 millioner kroner sprakk så det sang, og regningen endte til slutt på 9,3 millioner.

Å kaste seg ut i et så digert byggeprosjekt må sees i lys av jappetiden som oppsto i det nøytrale Norge under første verdenskrig. Shippingratene steg til astronomiske nivåer, og aktiviteten på Oslo Børs tok seg kraftig opp.

Ideen om et stort havnelager kom allerede i 1890, men ikke før 25 år senere lyktes det konsul Jacob Schram å gjennomføre en emisjon for å starte byggingen.

Havnelageret

  • Opprinnelig lagerbygg ved Langkaia i Oslo. Sto ferdig i 1920.
  • Med totalt 11 etasjer (iberegnet tårnene) og 39.500 kvadratmeter var det i sin tid Nord-Europas største bygg.
  • Arkitekt var Bredo Henrik Berntsen. Stilen er nordisk nybarokk med klassiske elementer og jugenddetaljer.
  • Ombygget til kontorbygg mellom 1983 og 1985. Renovert på nytt mellom 2005 og 2008.
  • Eies av Entra.

Kronglete transport

På denne tiden – og helt frem til 1970-tallet, da moderne containere overtok – ble skipslast håndtert manuelt. Last kom i alle slags mulige former: tønner, sekker, kasser i et utall forskjellige størrelser. Dette var naturlig nok en ekstremt arbeidskrevende og komplisert affære som dessuten krevde store lagerarealer i havnen.

Det mest effektive, om det er lov å si det med tanke på den nærmest latterlige ineffektiviteten i datidens shipping, var om skipene kunne legge til så man kunne laste og losse rett inn på lageret via en lossebro. Med stadig økende volumer over Kristiania havn var ideen om et kjempebygg ved Langkaia besnærende.

LOGISTIKK PER STYKK: Her ankommer et parti folkevogner Oslo i 1951. Foto: Møller Mobility Group

“Her er mengder av 50 kilos sekker med pepper, stabel på stabel av pakker med kardemomme, kanel, anis, muskatnøtt og ingefær. Du vandrer gjennom duftrom efter duftrom. Her, i huset med det rare i, blir du utsatt for en kryssild av lukter. Du blir nesten slått ihjel av den eksotiske mangfoldigheten,” skrev lyriker Harald Sverdrup, her historisk sitert i en Aftenposten-artikkel i 1985.

Mottok betongpris

Det var arkitekt Bredo Henrik Berntsen (1877–1957) som fikk oppdraget. Han hadde allerede tegnet flere store skolebygg i hovedstaden: Majorstuen skole (1906), Sofienberg skole (1910), Ullevålsveien skole (1913) og Ila skole (1915).

De var alle i nybarokk stil, noe man lett gjenkjenner i Havnelageret.

Idag trår blankpolerte sko på rosa marmor. Resepsjonens speiltak viser veldressede stresskoffertmenn fra multinasjonale selskaper, skipsrederier og storfinans.
Aftenposten, 15. mai 1985

Det spesielle var likevel byggeteknikken. Havnelageret skal ha vært Norges første bygg med betongsøyler, flatedekker (hver på 3.400 kvadratmeter) og prikkhugget betongfasade. Dette medvirket sterkt til at det ble tildelt “Betongtavlen” så sent som i 1965.

Da var bygget allerede i ferd med å gå ut på dato. Idet standardiserte containere begynte å stable seg rutinemessig – for øvrig til massive og årelange protester fra havnearbeidere over hele kloden – var det et spørsmål om tid før slike bygg ble dinosaurer.

Jappetid igjen

Ikke så rart da, kanskje, at også Havnelageret sto på noens rivningsliste på 1970-tallet.

Andenæsgruppen, som den gangen eide bygget, fant imidlertid ut at det ikke var noen vei utenom rehabilitering.

“Den var så solid at det ikke lønte seg å rive,” sa Kjell Andenæs til Aftenposten 15. mai 1985.

For akkurat da 80-tallets jappetid peaket, var Havnelageret igjen klart for innflytting – nå som spektakulære kontorer for unge menn og kvinner med stresskoffert, BMW og mobiltelefon. 

Det skulle ennå gå noen år før Aker Brygge sto ferdig som byens hotteste kontorstrøk. Og med strategisk beliggenhet rett ved Oslo Børs ble det vorspiel på Havnelageret.

DEN MODERNE HAVN: Minner mer om Lego i stort format. Her fra Bekkelagskaia. Foto: Håkon Sæbø

Hit flyttet meglerhus, oljeselskaper og rederier, samt det jappekulturelle høydepunktet Media Invest.

Vi siterer Aftenpostens journalist:

“Idag trår blankpolerte sko på rosa marmor. Resepsjonens speiltak viser veldressede stresskoffertmenn fra multinasjonale selskaper, skipsrederier og storfinans. Som fra sine elegante kontorer, omgitt av mye luksus og aircondition, kan skue ut over byen og fjorden.”

Etter å ha vært grått og slitent i mange år hadde bygget nå fått sin rosafarge, etter en rehabilitering som varte i fem år og kostet 200 millioner kroner – tilsvarende 545 millioner i dag.

Prisen for å leie kontorer var 1.400 kroner pr. kvadratmeter, eller 3.812 kroner omregnet til dagens kroneverdi.

Marmor og meglere forsvant

Det ekstravagante 80-tallsinteriøret rakk dessverre ikke å bli særlig gammelt. I 2005 gikk det i containeren da dagens eier, Entra, satte i gang enda en totalrehabilitering som ble sluttført fire år senere. Prisen var 265 millioner kroner eks. moms: Det tilsvarer 358 millioner nå.

De rosa marmorflisene, dørene i børstet stål, himlingene av speilglass og de myke skinnsofaene måtte vike for en mer generisk, industriell stil.

“Det var veldig bevisst fra Dark Arkitekter at all teknikk skulle ligge eksponert i himlingen. Arkitekten var for eksempel helt klar på at den ikke skulle males hvit, men være metallfarget. Likeledes skulle betongen være eksponert og ruglete med synlige forskalingsmønstre,” uttalte prosjektansvarlig Carl Henrik Borchsenius i det som da het Entra Eiendom til Byggeindustrien i 2009.

Bygget huser i dag en lang rekke bedrifter av mindre jappete karakter, deriblant NTB, Gule Sider, Ya Bank, Bisnode Norge, Lund+Slaatto og Hurtigruten.

Reportasjer
Eiendom