+ mer
Fotomontasje: Kapital

Virkelighetens Exit – historiene som overgår TV-serien

En stresskoffert med fem millioner i kontanter. Pump & dump i aksjemarkedet. Tantekontoer i Sveits. Silikonpupper på kreditt. Sene netter på verdens dyreste hoteller. “Glamourmodeller” på nachspiel. Ubetalte regninger signert Donald Duck. Dyrekjøpte livvakter. Trusler, torpedoer og vold. 

Nei, dette er ikke spoileren for tredje sesong av Exit, men fragmenter av en virkelighet omtalt gjennom en rekke artikler i Kapital, hvor enormt pengeforbruk, tvilsomme aksjehandler, hvitvasking, heftig partykultur og kriminelle kontakter bare er noen av ingrediensene.

– Exit er morsomt, men det er ikke i nærheten av det man har opplevd selv, forteller en velinformert kilde til Kapital. Av forståelige grunner insisterer han på å være anonym.

Nytt liv: I Dubai bor Thomas Øye standsmessig i stor villa med eget svømmebasseng på The Palm. Han har skiftet navn til Thomas Stray, startet selskapet Blockchain Technology Capital i Emirate Towers, og er angivelig rådgiveren til Dubais mektige hersker, sjeik Mohammad Bin Rashid Al Maktoum, også kjent for å holde sin datter, prinsesse Latifa, innesperret mot sin vilje. Foto: Privat

Gjeld på 346 millioner

Som en moderne Egon Olsen, med pinstripedress, hvit skjorte, blankpussede sko og stresskoffert, spaserte den tidligere leksikonselgeren Thomas Øye inn i norsk finansbransje med den største selvfølgelighet på midten av 1990-tallet.

I meglerhuset Norse Securities utmerket den unge yuppien, med de blå øynene og unike overtalelsesevnene, seg raskt som aksjemegler. På rekordtid ble han selgeren som dro inn mest kurtasje, noe som gjorde at han lenge før fylte 30 kunne imponere damene med penthouse på Gimle i Oslo, en isblå Ferrari Maranello på fortauskanten utenfor og en 48 fots Fairline Targa-yacht på sjøen, samt et forbruk som senere kulminerte i norgeshistoriens største personlige konkurs, med samlede krav mot seg på 346 millioner kroner.

– Litt galskap må du ha

Etter noen eventyrlige år i aksjemarkedet ble det i 1998 brudd mellom meglerhuset og Thomas Øye, som da valgte å starte for seg selv i det såkalte gråmarkedet for unoterte aksjer, noe som skulle bli starten på en av de mest brokete karrierene i finansbransjen noensinne. Selv om det å referere til Øye som finansmann gjør de mange hardtarbeidende og seriøse aktørene i bransjen urett. Finansakrobat er en mer presis betegnelse.

– Litt galskap må du ha, uttalte unge Øye til Dagbladet.

Og den egenskapen synes å ha slått ut for fullt da han i år 2000 kjøpte Svein Erik “Vaske”-Bakkes strandvilla på Bygdøy for 50 millioner kroner. Problemet for Øye var bare at hans enorme forbruk langt overskred inntektene, så da avdragene skulle betales, var Øye blakk.

Skummelt miljø (t.v.): I 2001 ble torpedoen Eivind “Makita” Johansen funnet skutt og drept i bilen til Øyes venn. Øye hadde da en uoppgjort milliongjeld til Johansen, som gjorde at han i tiden etter ble fotfulgt av andre pengeinnkrevere.Inkassoservice (t.h.): Mens Toska var ettersøkt for Nokas-ranet, fikk torpedoen Imran Saber jobben med å inndrive koffertlånet på fem millioner fra Thomas Øye. Islamisten Arfan Bhatti ble på et tidspunkt siktet for utpressing av Øye, men denne ble henlagt og det skal ikke ha vært han som avfyrte skudd gjennom frontruten på bilen til Øyes tidligere venn. Foto: NTB

Hadde eget “hoff”

“Svindler med stil”, lød overskriften på en Kapital-artikkel om Øye på begynnelsen av 2000-tallet, skjønt det med stil valgte vi å dementere i forbindelse med en injuriesak han anla mot oss noen år senere. Ingressen på artikkelen fortsatte slik:

“Her hjemme vekker han stor interesse både hos Oslo-politiet, Økokrim og Kredittilsynet, samtidig som han jages av x antall torpedoer. I Dubai sitter en samling arabere og vurderer om de skal melde ham til CID – ørkenlandets svar på FBI.”

Likevel påsto Øye at han ikke hadde problemer med nattesøvnen, noe det ble spekulert i om kunne ha sammenheng med sengene han sov i, som var blant verdens mest eksklusive.

I Dubai var det bare verdens dyreste suite på verdens da dyreste hotell, Burj Al Arab, som var bra nok. I Milano foretrakk han historiske Four Seasons. I New York Hotel Peninsula, mens det i London kun var Metropolitan eller Le Meridien som var komfortabelt nok. De interkontinentale flyturene ble foretatt godt tilbakelent i komfortable skinnstoler ombord på en eller annen Concorde.

– Du skjønner, det er helt nødvendig å opprettholde en viss livsstil for å geare porteføljen.
Thomas Øye

– Du skjønner, det er helt nødvendig å opprettholde en viss livsstil for å geare porteføljen, forklarte Øye, mens den kvinnelige administrasjonssjefen for “Fellesskapet”, navnet på hoffet han til enhver tid hadde hengende rundt seg, forklarte at den ekstravagante luksusen var nødvendig for å treffe “de riktige menneskene”, noe som igjen var nødvendig for “å nå målet” om å tjene mest mulig penger.

Tapte 100 mill. på vennskapet

Etter å ha stukket av fra sinte kreditorer, skumle torpedoer og et vell av uoppgjorte regninger hjemme i Norge, deriblant transaksjoner med sveitsiske banker som de via en sifferkonto tapte cirka 15 millioner kroner på, fartsbøter for 60.000 kroner og et krav på 35.000 kroner fra en venn som måtte trå til for å løse ut Øyes daværende kjæreste fra en privatklinikk hvor hun hadde fått innlagt silikonpupper, valgte Øye å vende kursen mot ørkenstaten Dubai.

På denne tiden hadde kravene mot ham hopet seg opp til nærmere 350 millioner kroner, hvorav over 100 millioner var fra barndomsvennen, Schibsted-arving Harald Undrum, som da hadde tapt tilsvarende på å låne ut penger og garantere for det han trodde var hans gode venn.

Ved hjelp av noen arabere greide Øye å få leie kontorlokaler i 17. etasje på det som da var “Dubais råeste bygg”, Emirates Towers, men de var ikke bra nok, så ytterligere to millioner ble satt av til oppussing. Etter bl.a. å ha gått for spesialbestilte italienske marmorfliser fra gulv til tak for 20.000 kroner pr. kvadratmeter, var oppsussingskontoen tom, og interiørarkitekten måtte se langt etter betalingen for alt strevet.

Men fortsatt var det nok penger til å leie limousin, en BMW 740 i lang utgave med sjåfør, til 2.500 kroner dagen, og låne en superhot villa med svømmebasseng i Marbella hvor hete netter ble tilbragt med “glamourmodeller”. For med konto på Sugardaddy.com var det åpenbart ikke krevende å komme i kontakt med flotte hangarounds.

Pump & dump

Til helvete på første klasse, lød artikkelen her i bladet hvor Øyes endeløse vekselrytteri og iherdige innsats for å skaffe millioner og gjøre kuler i gråmarkedet, ble beskrevet. Et av selskapene som skulle hjelpe Øye ut av økonomisk ruin, het Screen Media, hvor det ble rigget til en pump & dump-operasjon av de sjeldne.

Det hele startet med en glanshistorie hjemme i kjelleren til en eksentrisk gründer på Stabekk utenfor Oslo, hvor gründeren skal ha stått dag og natt for å mekke sammen det som skulle bli Norges nye IT-historie: “En trådløs datamaskin med trykkfølsom skjerm som kunne brukes til å surfe på internett”, ikke ulikt produktet vi mange år senere ble kjent med som iPad.

Ideen virket så genial at Norges forskningsråd innvilget Screen Media et tilskudd på en million kroner, og Aftenposten og DN nærmest knivet om å melde fra hvor store kontrakter Thomas Øye hadde greid å sikre selskapet gjennom kontrakter i utlandet.

Under overskriften “Jordansk storfangst” omtalte Dagens Næringsliv hvordan Screen Media i løpet av de fire neste årene skulle levere surfemaskiner til det ukjente jordanske selskapet ITMN for 750 millioner kroner, mens Aftenposten kunne melde at Øye hadde ordnet en avtale med China North Industries verdt 22 millioner dollar. Til sammen viftet selskapet med kontrakter verdt titalls milliarder kroner. Det var bare ett aber.

Lurte David Toska

I Kapitals artikkel fremkom det hvordan småsparere og andre hadde blitt lokket til å kjøpe aksjer til stadig stigende kurser i takt med antall meldte salgskontrakter, mens Øye & Co. i det skjulte hadde solgt seg ned. Det viste seg at den trådløse datamaskinen ikke var en unik, norsk innovasjon, men var bygget opp rundt en standard Fujitsu Siemens-maskin og at kun “skallet” var unikt. Dessuten var det ikke hold i kontraktene som Øye hadde reist verden rundt på første klasse for å skaffe. Det hele var en scam som investorene til sammen tapte over 100 millioner kroner på, men verre for Øye: Han hadde lurt noen av Norges farligste forbrytere inn i spillet.

Fra konge til konkurs: Fredrik Lindegaard brukte nærmere to millioner av kassen til børsnoterte Linde Group for å kjøpe travhesten Windsong’s Legacy til samboeren sin. Hesten greide på utrolig vis å vinne Triple Crown og fikk en markedsverdi på 50 millioner, men den legendariske hesten forsvant ut med samboeren. Broren Ole-Petter satte norgesrekord i Visa-transaksjon da han svidde av nesten 700.000 kroner på hotell Burj Al Arab i løpet av ti dager. Foto: Eivind Yggeseth

Koffertsaken

En Kapital-artikkel fra 2003 omtaler hvordan Thomas Øye den 12. februar 2001 fikk låne fem millioner kroner i kontanter som ble overlevert i Øyes leilighet på Frogner av en kjent kriminell fra det såkalte Tveita-miljøet i Oslo, David Aleksander Toska.

Pengene skulle investeres (les: hvitvaskes) i Screen Media, hvor Øye skulle oppnå noen “avsindige avkastninger”. Problemet for Toska var at Øye brente av mye av pengene på luksusturer til utlandet og at han aldri så noe mer til de fem millionene igjen.

Ved hjelp av sine advokater, Rune Berg og Morten Furuholmen, gikk derfor Toska rettens vei for å kreve Øyes garantist for lånet, den en gang rike barndomsvennen Harald Undrum, for pengene.

Long story short: Takket være en årvåken tingrettsdommer ble saken avvist, og fokuset rettet på Toska, en sosialklient med null i ligningsinntekt og formue som plutselig hadde tilgang til fem millioner kroner, og som eneste mulige inntektskilder kun hadde ranet av Norsk Medisinaldepot og bankboksbrekket på Bryn å vise til.

Det hele endte med at både Toska, hans “finansminister” Imran Saber, også kjent som Onkel Skrue, Øye og hans flere ganger straffedømte forretningsparter Zoran Obuskovic, samt Toskas advokater, senere ble dømt for heleri eller medvirkning til heleri i det som fikk navnet Koffertsaken.

Skyldte penger til drept torpedo

Men Toska var langt fra den eneste kriminelle Øye lånte penger av – og unnlot å betale tilbake til. Eivind Johansen, kalt Makita-Eivind etter drilltypen han brukte til å true med da han jobbet som pengeinnkrever, var aksjonær i Ruud & Rye hvor Øye råsolgte aksjer til skyhøy pris. I desember 2000 ble Eivind Johansen funnet skutt og drept, i bilen til Øyes nære venn og forretningspartner. Gjerningsmannen, som ikke hadde noen tilknytning til Øye, ble senere pågrepet og har tilstått drapet. Men da Johansen døde, var Øyes milliongjeld ennå ikke oppgjort, og dette skal være en av grunnene til at Øye ble fotfulgt av andre pengeinnkrevere i tiden som fulgte.

Mens Toska var siktet og ettersøkt for Nokas-ranet, fikk Imran Saber – alias Onkel Skrue – oppdraget med å inndrive de fem millionene som han hadde lånt ut til Øye.

Også islamisten Arfan Bhatti, som medvirket til skudd mot synagogen i Oslo, ble på et tidspunkt siktet for utpressing av Øye. Det skal også ha vært Bhatti som fikk en annen person til å avfyre rundt 11 skudd med UZI 9 mm maskinpistol mot boligen til en annen av Øyes forretningspartnere – mens mannens familie befant seg i huset. Det ble også avfyrt flere skudd gjennom frontruten på en lånt bil utenfor, tilhørende Øyes tidligere barndomsvenn som hadde tapt over 100 millioner kroner på ham.

Fikk livvakt fra Bandidos

Av frykt for pengeinnkrevere måtte Øye på et tidspunkt få livvakt fra sine venner i Bandidos da han gjestet Norge.

– NN får ikke lov til å gå fem meter fra meg. Så det er flaut, ikke sant. Jeg går rundt med en mann på to meter og større armer enn hele flyplassen. Kongen passer på meg som en baby, fortalte Øye i en telefonsamtale med Toskas “finansminister” Saber, en samtale politiet fanget opp via sin kommunikasjonskontroll i jakten på de forsvunne Nokas-millionene, som Øye ifølge Nettavisen visste hvor befant seg, men som han selv nektet for å ha hvitvasket.

Samtidig jobbet Øye iherdig for å avslutte en avtale med det ulovlige pyramideselskapet T5PC om en investering i gråmarkedsselskapet Cell Jump.

Ifølge samme avis var T5PC på dette tidspunktet gjennomsyret av svarte penger. – Vi har snakket med flere involverte som bar Rema-poser med penger til blant annet Jim Wolden [T5PCs gründer og leder, red. anm.]. Penger som vi har all grunn til å tro ikke tålte dagens lys, og som var oppgjør for fiktive aksjehandler, uttalte advokat Olav Sylte, som representerte T5PC-ofrene som tapte stort på pyramidekollapsen, senere.

– Jeg vil distansere meg fra å være i Toskas eller Bhattis miljø. Det var tilfeldigheter at jeg kom borti dem.
Thomas Øye

– Jeg vil distansere meg fra å være i Toskas eller Bhattis miljø. Det var tilfeldigheter at jeg kom borti dem. En svært dyrkjøpt erfaring, har Øye uttalt i etterkant.

Politiet i Stavanger har bekreftet at de mener Øye ikke har gjort noe straffbart i forbindelse med penger fra Nokas-saken.

Har skiftet navn

I dag er Øye bosatt i en luksuriøs villa med eget svømmebasseng i et av verdens mest eksklusive nabolag på den såkalte palmen utenfor Dubai, med strandlinje og utsikt mot Den arabiske gulfen. Han har skiftet navn til Thomas Stray, og den tidligere uutdannede aksjemegleren har plutselig fått påført en bachelorgrad fra Norges Handelshøyskole på CVen og er i gang med ny investeringsvirksomhet, Investtech Partners Investments, som på vegne av kunder investerer i nestegenerasjons finansielle produkter og tjenester, muliggjort av blokkjede-teknologi.

På Thomas Strays LinkedIn-profil står det dessuten at han er styreleder i Blockchain Technology Capital (BCTC), som visstnok er den offisielle rådgiveren til 2071-årsjubileumsprosjektet til Hans Kongelige Høyhet Sjeik Mohammed Bin Rashid Al Maktoum, emir av Dubai, statsminister og visepresident i De forente arabiske emirater og en av verdens rikeste menn. For øvrig også far til prinsesse Latifa, som desperat flyktet landet, men ble fanget av sin fars vakter, dopet og satt i husarrest i en sak som har rystet hele det internasjonale samfunnet.

Øye har overlevd ekstremt press fra kriminelle, kreditorer som har tapt skjorta på ham og utallige gjeldsforhandlinger. Da en kvinnelig tingrettsdommer i en av rettssakene mot ham kom over nok en ubetalt regning, signert Donald Duck, sukket hun oppgitt:

– Hadde det enda vært Onkel Skrue!

Møtte erkefienden på stranden

Også historiene om de to brødrene Ole-Petter og Fredrik Lindegaard kunne fylt en hel Exit-sesong. Brødrene var arvinger til den børsnoterte kontorutstyrsprodusenten Lindegaard ASA verdsatt til et hundretalls millioner kroner på Oslo Børs, men greide gjennom en heftig livsstil med høyt luksusforbruk av både det ene og det andre å sose bort mesteparten av formuen.

Lillebror Ole-Petter, som var kjent for å dyrke sin lidenskap for poker og det gode liv, gjorde faktisk også kål på deler av den i Dubai. På verdens første syvstjernershotell, fasjonable Burj Al Arab, løp kronene raskest. Med overnattingspriser på inntil 60.000 pr. natt for en suite på 169 kvadratmeter, da med dørhåndtak belagt med gull og egen butler til enhver tid stående utenfor, trengte han kun ti døgn før han satte norgesrekord i Visa-bruk. I etterkant gikk kortselskapet ut i norske medier og fortalte at de i samme periode hadde registrert en rekordhøy betaling på 668.000 kroner.

Luksusen til tross, under oppholdet fikk Lindegaard en kjedelig overraskelse da han slentret ned på fasjonable Jumeirah Beach. For hvem andre enn sin erkefiende nr. én – Thomas Øye – møtte han der? Sikre kilder hevdet overfor Kapital at møtet var alt annet enn hjertelig.

Tilbragte bryllupsreisen i fengsel

For selv med luksusbolig i Heia på beste Frogner, svømmebasseng i kjelleren, fritidsbolig i Palma, to Mercedeser, hvorav en 500 SL coupé og en i S-klassen, luksusturer rundt om i verden, kontoer i skatteparadis som De britiske jomfruøyene, og en Princess-yacht i skyttel mellom Oslo og Palma, overgikk ikke Lindegaard sin rival i pengebruk. Det var kanskje av den grunn at han sjelden tok seg bryderiet med å vaske klærne sine, men i stedet kjøpte nytt når han trengte det.

Men i likhet med Øye opplevde også Ole-Petter Lindegaard å fullstendig tømme sine egne kredittkort. Under bryllupsferien i De østerrikske alpene ble han pågrepet sammen med sin tyske kone, en tidligere fotomodell, for kortsvindel. Paret ble dessuten stoppet i en bil, leaset av et norsk selskap, som politiet mente kunne knyttes til straffbare handlinger. Bryllupsferien endte dramatisk med opphold bak lås og slå.

Senere gikk det ytterligere nedover for lillebror Lindegaard, som ble slått personlig konkurs. Han er dømt for brudd på regnskapsloven og aksjeloven, og bøtelagt for brudd på utlendingsloven og yrkestrafikkloven.

I tillegg ble han i 2018 dømt for medvirkning til oppbevaring av 50 kilo hasj i en større narkotikasak. I den forbindelse foretok politiet husransakelser, og i fryseboksen hjemme i huset til Ole-Petters foreldre fant politiet 300.000 kroner i frosne kontanter.

Venn med Leif i HA

Trusler, torpedoer og krig, lød overskriften på en artikkel fra 2001, hvor Kapital omtalte kriminaliseringen av en snever del av finansbransjen, hvor Ole-Petter og hans storebror Fredrik Lindegaard jr. var sentrale aktører.

Ikke lenge etterpå mottok Kapital-redaksjonen en norgespakke i posten som inneholdt et trusselbrev mot Lindegaard – og et avkappet, blodig sauehode.

Ole Petter og Fredrik, som bl.a. var sentral eier og styremedlem i Wistex-kjeden, omgav seg på denne tiden selv med et kobbel av livvakter og torpedoer. Og da de hadde fest på den 65 fot store Princess-yachten “White Beauty” utenfor Aker Brygge, stilte endog deres venn Leif, sjefen for Hells Angels, opp.

Og nettopp “White Beauty” ble et stort stridsspørsmål. Den ble kjøpt av børsnoterte Linde Group, som Fredrik Lindegaard kontrollerte, så kostnadene ble veltet over på alle aksjonærene der, mens bruken av båten i all hovedsak skjedde i regi av brødrene, som hadde både den og 56-foter’n til privat forlystelse.

Som Kapital omtalte i en serie artikler, skjedde det en stor sammenblanding av økonomien til Linde-Group og de to brødrene. Blant annet lempet Fredrik Lindegaard “dårlige” aksjer over på Linde Group, og han brukte cirka to millioner kroner av selskapets kasse på å kjøpe en travhest til sin daværende hesteinteresserte samboer.

Ble legendarisk

Investeringen skulle imidlertid vise seg å bli den beste i Fredrik Lindegaards karriere. Den 9. oktober 2004 løp Windsong’s Legacy inn til en utrolig seier i Triple Crown og vant travsportens mest prestisjetunge trofé. Dermed klarte den norskeide hingsten det ingen har gjort siden 1972 – å gå til topps i både Hambletonian, Yonkers Trot og Lexington.

Omsatt til penger betød seieren 12 millioner kroner i inntekter på bare noen få måneder, og en markedsverdi for hesten på 50 millioner kroner. Penger som forsvant ut av Lindegaard-sfæren den dagen Fredriks samboer flyttet ut og tok med seg hesten.

Siden har det også gått nedover med Fredrik Lindegaard. Tappingen av det børsnoterte selskapet, av statsadvokaten i Oslo anslått til 67 millioner kroner, medførte at han også ble tiltalt for grovt skattesvik og momsbedrageri. Begge søsknene ble slått personlig konkurs, med samlede krav mot seg på til sammen 110 millioner kroner.

Fant pappeske med skatteparadisinfo

For Fredriks del medførte det at han ikke bare mistet tilgang til yachtene, med i dragsuget gikk også villaen med svømmebasseng utenfor Cannes på Den franske rivieraen, hytta på Norefjell og det staselige huset på Bygdøy, hvor for øvrig politiet under en husransakelse fant en hel eske på loftet med stiftelsespapirer, adresser og kontonummer til alle selskapene og kontoene han hadde opprettet i ulike skatteparadis.

Fredrik Lindegaard er i dag fotballdommer på fritiden, etter å ha tatt dommerkurs mens han sonet dommen mot seg. Kapital har sendt ham en rekke spørsmål i anledning saken, men han avviste vennlig å kommentere saken.

Hans bror Ole Petter har i perioder livnært seg som Uber-sjåfør, og har tilsynelatende fått seg bedre venner. Han har vært primus motor for bildelingstjenesten og appen Otto i Oppegård kommune, hvor han er vokst opp, men han er nå ute av selskapet. Heller ikke han har ønsket å kommentere saken.

Norges største: I 2013 ble tidligere derivatmegler Bjørn Sellæg, som strødde om seg med penger på blant annet dette huset og denne strandeiendommen, dømt for grovt skattesvik og grov økonomisk utroskap, i det som var Norges største personlige skatteunndragelsessak. Nå vil han ha saken gjenopptatt. Foto: Iván Kverme

Unikt pengeforbruk

Det har derimot tidligere derivatsjef Bjørn Sellæg, som tjente seg styrtrik på megling av derivater gjennom meglerhuset Enskilda Securities og hadde et pengeforbruk egnet til å fremstille både Øye og brødrene Lindegaard som gjerrigknarker.

Kapital har sendt ham en rekke spørsmål i sakens anledning, og i sin omfattende svarmail argumenterer Sellæg for at Kapital ikke har noen grunn til å omtale virksomheten hans, og han har vedlagt et syv sider langt tilsvar som skal underbygge det, og som han krever inntatt i sin helhet.

Kapital finner det likevel relevant, fordi Sellæg har søkt om gjenopptagelse av saken og har viklet seg inn i nye kontroverser (se artikkel s. 26 i Kapital nr. 6/2021), å kort oppsummere noe av den unike historien fra finansmiljøets skyggeside, som på mange måter minner om den man finner i Exit.

Nå er det ikke slik at Sellæg er en halvstudert røver, snarere har han god økonomiutdannelse og fremstår som en kunnskapsrik finansmann. Det er heller ikke slik at han omgir seg med glamourmodeller eller nyter ulovlige rusmidler. Men pengeforbruket hans har vært ganske unikt, også i norsk målestokk.

Vi snakker om en mann som brukte 30-40 millioner på en gedigen villa på Oslos beste vestkant, som hadde en kunst- og vinsamling som lokket selv Christen Sveaas på besøk, som hadde dyrt landsted langs kysten og hadde et enormt hytteprosjekt på Hafjell, villa på spanskekysten, som hadde utallige reiser med privatfly, delte ut gaver til mange hundre tusen kroner, omgav seg med raske sportsbiler, en elegant daycruiser, dro på luksusferier rundt om i verden og satte eventybyrået Off Piste til å arrangere barnebursdag. For ikke å snakke om Lill Babs-konserten han arrangerte i hagen for sin far, eller Gipsy Kings-konserten på hagefesten, der et tyvetalls musikere og teknikere ble fløyet inn til Norge, de fleste på businessklasse, for å underholde 150-200 norske finanskjendiser. 

Norges største private skatteunndragelsessak

Problemet for Sellæg var at de oppgitte ligningstallene på ingen måte sto i forhold til de faktiske investeringene og forbruket som Kapital kunne avsløre at han hadde, noe  skattemyndighetenes fattet interesse for. 

Kapital avslørte at han hadde hatt et hemmelig privatøkonomisk samarbeid med to av sine kunder i Enskilda, Lars Ditlevsen og Monaco-baserte Erik Henriksen. Og ikke minst at han selv hadde tett bånd til skatteparadiser som Monaco og British Virgin Islands. 

Det hemmelige samarbeidet med kundene utgjorde et klart brudd på verdipapirhandellovens bestemmelser om god meglerskikk, som blant annet skal hindre at enkelte kunder får sentrale opplysninger og andre fordeler på bekostning av mindre viktige kunder. 

I 2013 ble han funnet skyldig av Borgarting Lagmannsrett i grovt skattesvik og grov økonomisk utroskap. Skattesviket besto i at han i løpet av fire år hadde unndratt nærmere 43 millioner til beskatning, og den økonomiske utroskapen besto i at han overførte 11 millioner kroner fra en klients konto til et selskap han var styremedlem i og hadde investeringer i. 

Sellæg mener seg fortsatt uskyldig i saken. I motsetning til sin kunde, avviser han at det har skjedd ulovlig innsidehandel eller forfordeling av informasjon, og mener at dommen mot ham er klar på at dette ikke har skjedd. Han mener at Gipsy Kings-konserten som mange venner ble invitert på, var et delvis firmaarrangement, og at huskjøpet delvis ble finansiert av leieinntekter

I fjor ble han av familiære årsaker benådet av Kongen i statsråd. Nå har han altså søkt om gjenopptagelse av saken.  Sellæg anmoder om at Kapital trekker artikkelen fordi den er basert "på en smørje av usanne historier".  

Også Thomas Øye, eller retter sagt Thomas Stray, ber via sin advokat Jon Christian Elden om at Kapital unnlater å skrive om ham nå "da dette er snøen som falt i fjor." 

– Øye flyttet fra Norge for 20 år siden. Han har lagt Norge bak seg, og prøver å leve normalt. Det er riktig at han fikk en dom for heleri ved ikke å ha vært aktsom nok da han videreformidlet penger for andre til investering, og har gjort opp de dagene for lengst på Bastøy fengsel.

Reportasjer