<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Er han konkurs? Boris Becker forlater Southwark Crown Court i London etter rettssaken i en konkurssak der han er blitt beskyldt for å ha skjult formue og trofeer.  Foto: Alberto Pezzali/AP/NTB

Tennislegenden som aldri ble voksen

Tennislegenden Boris Becker var mindreårig da han vant Wimbledon for første gang. Nå har han møtt i retten for å forklare sin fiasko som forretningsmann. Men han vil fortsatt ikke være ansvarlig for livet sitt. 

Like før lunch, på den sjette dagen av rettssaken “The Queen vs. Boris Franz Becker”, sitter Boris Becker i rettssal nummer 3 i Southwark Crown Court i sentrum av London. I et neonbelyst rom uten vinduer, og med flekker av vann i taket, skal han for første gang snakke om Wimbledon-pokalen han vant for sin første seier i 1985.  

Den som angivelig skal ha forsvunnet, og som er en kopi av verdens mest berømte tennistrofé. 

Dømt til fengsel i to år og seks måneder

 

Nesten to timer på overtid falt dommen i saken mot Boris Becker. Tennislegenden ble dømt til fengsel i to år og seks måneder, men halvparten av dommen kan gjøres betinget. 

Juryen i London dømte Boris Becker skyldig på fire av de 24 anklagepunktene i konkurssaken. der han ble anklaget for å ha skjult deler av formuen.

I dommen heter det at den tidligere tennisstjernen bevisst har unnlatt å oppgi deler av formuen, blant annet en eiendom i hjembyen Leimen. Han skal også ha overført penger ulovlig og skjult noen av de viktigste trofeene fra karrieren.

På de resterende punktene ble hans advokat trodd på at Becker har vært naiv, men også uskyldig fordi han har overlatt mye av økonomistyringen til sine rådgivere.

Becker var 17 år gammel da han vant pokalen. Han var fortsatt tenåring, mindreårig, avhengig av andre, et menneske som knapt visste noen ting om livet utenfor tennisbanene. Som 16-åring gikk han på skolen for siste gang, etter dette spilte han bare tennis. Han måtte stole på andre og kom med vidunderlig uskyldige uttalelser. 

Med pokalen overalt

Tyskerne forelsket seg i hans “ähm”, i hans klønete setninger – og i hans bevegelser ute på tennisbanen. De forelsket seg også i hans fortvilelse når han lå på bakken, når seieren virket uoppnåelig. Hans knær blødde, men han gav ikke opp. Han var en herlig helt, tyskernes “Bobbele”. 

Og ingenting har symbolisert et folks lidenskap for sin helt bedre enn denne pokalen. Men nå blir han i en konkurssak anklaget for å ha skjult både penger og pokaler fra sin lange karriere.

Pokalen er 46 centimeter høy, 19 centimeter i diameter, i forgylt sølv. 

Advokaten: – Herr Becker, hvor stor er Wimbledon-pokalen, som vinneren får overrakt etter å ha vunnet finalen?

Becker: – Svært stor.

Advokaten: – Kan du vise det med hendene?

Becker: – Omtrent så stor. Jeg slet virkelig med å løfte den. 

Advokaten: – Altså omlag to fot, omtrent 60 centimeter eller litt større. 

Det er bildene med denne pokalen som har preget varemerket Boris Becker. Slik beskriver han det også gjerne selv. Og bildet finnes i alle vaianter. Becker med pokalen på hodet, Becker ved siden av hertuginnen av Kent, som den gang overrakte ham pokalen, gruppebilder med pokalen og Beckers familie, med pokalen og Beckers støtteapparat. Stadig vekk Becker og denne pokalen. 

Kan man virkelig stole på at han ikke vet hvor Wimbledon-pokalen hans er blitt av?

Beckers advokat viser til et fotografi han for kort tid siden leverte inn som bevismateriale.  Det viser den åttedobbelte Wimbledon-vinneren Roger Federer med Wimbledon-pokalen. Ved siden av står hans kone Mirka. 

Advokaten: – Herr Becker, hva holder Federers kone i hånden?

Hun holder også en pokal, som imidlertid er langt mindre enn Federers. Det er en miniatyr som alle vinnerne får ta med seg. For Beckers advokat handler det om hvor liten denne pokalen egentlig er, og graden av skuffelse. 

Becker: – Det er den Federer får ta med seg hjem. 

 Stolte på sine advokater

Becker forsøker å forklare noe som egentlig virker helt utrolig. Det er nemlig ikke bare pokalen fra 1985 som skal ha forsvunnet, det har også alle pengene hans. Han gir svar som hele tiden leder til nye spørsmål. 

Det er også en grunn til at han må møte i rettssalen. 

De fem siste årene har Becker vært involvert i en konkurssak i Storbritannia, men han har hele tiden funnet nye måter å få utsatt saken på. I mellomtiden la bobestyreren også arbeidet til side etter at Becker påberopte seg diplomatisk immunitet på grunn av sitt arbeid som attaché for sport og kultur for Den sentralafrikanske republikk. 

Tidenes yngste vinner: Boris Becker løfter pokalen etter å ha slått Kevin Curren i Wimbledon-finalen som 17-åring i 1985. Foto: Bob Dear/AP/NTB

Det kom stadig klager på Beckers oppførsel. I en intern rapport som ble sendt til kreditorene i 2019 står det blant annet: “Som tidligere rapportert mener bobestyrer at skyldneren ikke er hundre prosent samarbeidsvillig.” 

Beckers karriere

 

7. juli 1985

Becker vinner Wimbledon-finalen som den hittil yngste spilleren og den første tyske. Han vinner på nytt i 1986 og 1989.

7. august 1992

Tar gull i double sammen med Michael Stick under Barcelona-OL. 

Desember 1993

Gift med Barbara Feltus. De får sønnene Noah og Elias og blir skilt i 2001.

Inntil juli 1999

Becker vinner i turneringer til sammen mer enn 25 millioner dollar i prispenger. 

Sommer 1999

Sidesprang med den russiske kelneren Angela Ermakowa. DNA-testen bekrefter Beckers farskap til datteren Anna. 

Oktober 2002

En rett i München dømmer Becker for skatteunndragelser. 

Fra våren 2008

Becker vinner penger i flere pokerturneringer. 

Juni 2009

Becker gifter seg med den nederlandske modellen Lilly Kerssenberg. Ved skilsmissen i 2018 er det strid om omgangen med sønnen Amadeus. 

Desember 2013

Becker blir trener for verdenstoeren Novak Djokovic. De skiller lag i desember 2016.

Januar 2014

Etter en serie med negative overskrifter sier Mercedes opp det langvarige samarbeidet med “merkeambassadøren” Becker. 

Juni 2017

En rett i London erklærer Becker betalingsudyktig. En tidligere partner krever over 36,5 millioner euro. 

Juni 2018

For å stoppe konkurssaken i London påberoper Becker seg diplomatisk immunitet som attaché for Den Sentralafrikanske republikk. 

Der Spiegel

Derfor må han møte i retten i en sak der det handler om kompliserte selskapsdannelser og uklare forhold til rådgivere og støttespillere. Det handler også om ulovlige transaksjoner og skjulte kontoer. Statsadvokaten beskylder Becker ikke bare for å hemmeligholde stedet der han oppbevarer pokalen, men også for å gjemme unna deler av formuen.  Hvis han taper saken, risikerer han en fengselsstraff der maksimaltiden er på syv år. 

Becker kan neppe ha hatt full kontroll på livet sitt. 

Saken ble berammet til tre uker, og den første uken satt Becker i et glassbur der han hørte på at juryen blir sverget inn og anklagen ble lest opp. 

Hans advokat Jonathan Laidlaw opptrer for første gang og forteller hvordan Becker vil forsvare seg mot anklagene fra statsadvokaten. Han skal ikke ha kjent noe til det hemmelighetskremmeriet han blir beskyldt for. Becker har derimot vært godtroende og stolt på sine advokater i mange år.  Han har ikke visst hva han skrev under på, han visste ikke nøyaktig hvor mye han eide, han visste ikke hva han fikk lov til og hva han ikke fikk lov til. 

Når man vinner en slik turnering, kan man ikke helt tro det.
Günther Bosch, trener

Slapp unna skoleplikten

I begynnelsen av den andre uken av rettssaken gikk Becker for første gang inn i vitneboksen. Han selv er sitt eneste vitne. Han vil gjennomføre saken som singlespiller. 

Advokaten: – Når gikk du siste gang på skole?

Becker: – I mai 1984.

Advokaten: – Da slapp du unna skoleplikten på grunn av tenniskarrieren?

Becker: – Det stemmer.

Advokaten: – Jeg vet at du året etter vant Wimbledon som den første useedede spilleren.

Becker: – Det stemmer. 

Da han vant Wimbledon for første gang, var han ikke forberedt på alt som skulle skje etter seieren – på de offentlige mottagelsene, mediene og livet i rampelyset som tysk helt. 

Suksessen var også alt annet enn planlagt. – Den første Wimbledon-seieren var mye flaks, sier Günther Bosch. Han oppdaget Becker og var i årene 1984 til 1987 ikke bare hans første trener, men også hans fortrolige, venn, spillekamerat, far. – Seieren kom etter mange hindre og skader, men publikum satte selvfølgelig enormt pris på en slik seier. Den var helt utrolig, kom etter så mye dramatikk, og var fylt med sorg, glede og tårer. Når man vinner en slik turnering, kan man ikke helt tro det, sier Bosch. 

Spiller – og trener: Boris Becker var i tre år trener for serbiske Novak Djokovic. Foto: Ben Curtis/AP/NTB

Treneren visste den gangen alt om Boris Becker, om hans skader og innfall, om hans eskapader og hans kjærlighetssorg. Når treningen var ferdig og dagen ble lang, spilte de sjakk. 

Bosch har kommet til sin klubb i Berlin-Grunewald, LTTC Rot-Weiss. Han er nå 85 år gammel, håret er hvitt, bevegelsene er langsommere, men de er fortsatt sikre. 

Han forteller at han bare kan snakke om den tiden da han virkelig kjente Becker, i de tre årene de var sammen. Men sannsynligvis finnes det knapt mer interessante år enn disse. Det var i disse tre årene den offentlige personen Boris Becker ble født. 

Min rolle var å trene og spille godt.
Boris Becker

To av de tre Wimbledon-seirene er også fra denne tiden, to seire som knapt kunne vært mer forskjellige. Den første kom helt tilfeldig, den andre var planlagt. For Becker og Bosch var den andre Wimbledon-seieren langt viktigere. Den var et resultat av sportslig dyktighet og systematisk trening. Men for publikum var det vanskelig å forstå. 

Og det var ikke den siste misforståelsen i den offentlige tilværelsen til Boris Becker. 

Advokaten: – Da du vant Wimbledon første gang som 17-åring, hadde du da et team som tok vare på deg?

Becker: – Ja, Ion Tiriac var min trener og manager med flere kontorer over hele verden. 

Advokaten: – Og i løpet av årene med stadig flere seire, hva skjedde med antallet personer som opptrådte som agenter eller rådgivere? Holdt det seg i ro, sank det eller økte det?

Becker: – Det økte.

Advokaten: – Hvilke ting i livet ditt tok de seg av?

Becker: – Det aller meste. Min rolle var å trene og spille godt. 

Da Becker vant Wimbledon for annen gang, var han blitt 18 år og trengte ikke lenger å be noen om tillatelse. I sin bok Boris Becker’s Wimbledon, som kom ut i 2015, skrev Becker at han satte mer pris på den andre seieren enn den første: – Jeg måtte klare presset for å vinne Wimbledon som 17-åring. Det var en vanvittig triumf. Men jeg forsøkte nok altfor sterkt å bli likt av folk. Da jeg vant for annen gang, klarte jeg å være meg selv. 

Agentene betalte regningene

Bosch husker fortsatt hvordan han feiret 18-årsdagen alene med Becker. De satt i et fly på vei til Melbourne og Australian Open, han og bursdagsbarnet. – Vi bestilte en kake av besetningen og to glass. Det skulle ha vært champagne, men vi skålte bare i vann. Jeg har fortsatt et bilde av det. 

Den gangen sa Becker: – Fra nå av bestemmer jeg alt. 

Først tok Bosch dette ikke helt alvorlig. Han trodde at det bare handlet om avtalene mellom de to, men han måtte snart innse at Becker virkelig ville bestemme alt. Inkludert treningsplanen, den han som trener egentlig skulle sette opp. – Jeg tok det først rolig, men så merket jeg hvordan han stadig oftere kom med innsigelser, husker Bosch. – Senere ba han meg om å ta ferie med min kone, uansett hvor. Han ville spille de neste turneringene alene. 

Like etterpå skilte Becker og Bosch lag. 

Advokaten: – Herr Becker, da du spilte tennis, hadde du da kredittkort?

Becker: – Noen. 

Advokaten: – Har du også sett oppgjørene eller kontoutdragene? 

Becker: – Det gjorde jeg ikke. 

Advokaten: – Hvem så på dem og betalte regningene dine?

Becker: – Mine agenter. 

Advvokaten: – Brukte du kontanter?

Becker: – Ikke så mye.

Advokaten: – Når du tok ut kontanter, brukte du da en minibank?

Becker: – Nei, de fikk jeg utlevert. 

Selv om de ikke har snakket med hverandre på flere tiår, forteller Bosch at han fortsatt følger med på alt Becker foretar seg. Han hører på når han arbeider som tenniskommentator for Eurosport, og han leser alle artiklene. Også de som handler om rettssaken. For ham vil han alltid være “Boris”. 

Etter avskjeden i 1987 har de bare truffet hverandre én gang, helt tilfeldig på et fly fra Nice til Madrid. – Jeg fløy business, mens han satt i turistklasse, sier Bosch. 

Ved siden av Becker var det en ledig plass, og Bosch lurte på om plassen var ledig, om han kunne komme og sette seg. – Selvfølgelig, kom, svarte Becker. 

Triumfturen: Boris Becker har med seg sin trener Günther Bosch i bilen på vei gjennom tennislegendens hjemby Leimen etter Wimbledon-seiren i 1985. Foto: AP/NTB

– Den gangen jobbet jeg for avisen Welt am Sonntag, forteller Bosch. Becker fortalte ham at han nå var en del av opposisjonen: – Du er akkurat som de andre journalistene. 

– Jeg lot ham snakke ferdig, man skal jo ikke avbryte noen. Og jeg forsøkte å fortelle at jeg hadde en mening om hvordan han spilte.

Jeg har ikke tålmodighet til å lese alle avtaler.
Boris Becker

Beckers foreldre skal alltid ha sagt at Bosch var den eneste som skrev riktig om Becker. Alle andre har bare spekulert. Men Becker likte det ikke. 

Auksjon med småpenger

Becker har ingen sans for at andre mener å vite hva som er best for ham. – Jeg har aldri vært deres Boris, aldri, sa han en gang på sin 50-årsdag. – Men dere må ikke bekymre dere. Jeg har det bra, jeg er voksen. 

Advokaten: – Har du noen gang i din profesjonelle karriere lest en avtale fra begynnelse til slutt?

Becker: – Nei, jeg skumleste dem. 

Advokaten: – Det er slike ting du ikke har hatt tid eller tålmodighet til?

Becker: – Jeg har ikke tålmodighet til å lese alle avtaler.

Advokaten: – Hva er din mening om advokater og agenter?

Becker: – Jeg stoler på deres vurderinger.

Advokaten: – Det er noe du fortsatt gjør?

Becker: – Dessverre, ja. 

Det er for sent med en forsoning mellom de to. – Han vil det ikke, og jeg vil det heller ikke. Vi er to stabeiser, sier Bosch. – Han kan ikke tilgi meg at det var jeg som sa farvel. Becker mener at han er den Røde Baron. Hos ham er det ingen som får lov til å si opp, de skal bli sagt opp. 

– Etter meg har han hatt ni trenere, og alle ble sagt opp av ham. Men jeg var den eneste som sa at dersom det fortsetter slik, da slutter jeg. Og det kan han ikke tilgi meg, sier Bosch. 

På en tirsdag, etter lunch, starter statsadvokat Rebecca Chalkley sitt kryssforhør. 

Becker sitter igjen på stolen som retten har plassert i vitneboksen. Den er der på grunn av alle “skadene”, som hans advokat ba om. Hans stemme er rolig, og hans ansikt er blitt rødere enn tidligere på dagen. 

Statsadvokaten tar opp den 21. juni 2017, dagen da konkurssaken mot Becker ble åpnet og han ble informert pr. post. Becker var i Tyskland på denne dagen og kom først to dager senere tilbake til huset i London der han bodde den gangen. Han fant brevet, men forteller at han ikke åpnet det. Han gav det med en gang videre til sin advokat. 

Statsadvokaten: – Du visste at det var muligheter for en konkurssak, og du var allerede blitt sviktet av dine advokater en gang. men åpnet likevel ikke brevet?

Becker: – Jeg får mange brev hjem til meg. Mange invitasjoner. 

Statsadvokaten: – Dette brevet var ingen invitasjon.

Hun vil vite hvorfor Becker i lengre tid skjulte informasjon for bobestyreren, for eksempel hvilke eiendommer han sitter på og hvor store hans andeler var. 

Statsadvokaten: – Du var i virkeligheten i en situasjon der du ville få større problemer hvis du ikke fortalte noe enn hvis du sa for mye. Stemmer ikke det?

Becker: – Det stemmer ikke.

Statsadvokaten: – Nei?

Becker: – Jeg kjente ikke til alle eiendomsforholdene. Det har tatt tid å finne ut av alt.

Statsadvokaten: – Det ville ikke ha vært til ulempe for deg hvis du hadde sagt for mye.

Becker: – Jeg ville være 100 prosent sikker. 

Hans tilbakeholdenhet koster kreditorene ikke bare tid, men også penger. Selve rettssaken har kostet mer enn 2,3 millioner pund i form av advokathonorarer og rettsgebyrer som må trekkes fra beløpet som kan bli fordelt på kreditorene. Det beløpet er uansett ikke særlig stort, sammenlignet med de 60 millioner euro som kreditorene opprinnelig forlangte. 

I juli 1919, parallelt med Wimbledon-turneringen, ble noen av Beckers minnegjenstander og pokaler auksjonert bort. Dette omfattet blant annet svettebånd, sokker og brukte tennissko. Med i utvalget var også en miniatyr av Davis Cup, fra den viktigste lagkonkurransen i tennis, samt pokalen som Becker vant i 1989 for sin seier i US Open og som innbragte omlag 167.000 euro. 

Til sammen kom det inn nesten en million euro under auksjonen. Mye penger, men bare en brøkdel av de 60 millioner euro som mangler. 

Statsadvokaten: – Du er i dag sikkert mer involvert i egne finanser enn du var som tenåring.

Becker: – Jeg er nå over 50.

Statsadvokaten: – Nettopp.

Hun viser så til et dokument som er lagt frem som bevismateriale, et spørreskjema. Der blir Becker betegnet som “tidligere tennisproff, trener, TV-kommentator og forretningsmann”. 

Becker: – Jeg har ikke fylt ut det spørreskjemaet. Jeg har ikke skrevet “forretningsmann”. 

Forhøret må ha vært en ydmykelse for ham.

Når han ikke møter i retten, snakker Becker gjerne i tredje person om seg selv.  “En Boris Becker” ville gjøre ditt eller datt. Han hater å bli tilsnakket bare med Boris. Han insisterer på “Herr Becker”. 

Millioner i prispenger

Vanligvis avsluttes britiske konkurssaker etter tolv måneder, men denne saken er annerledes. I årene frem til 2031 kan Becker ikke uten videre ta opp et lån i Storbritannia på mer enn 500 pund. Han kan heller ikke lede et firma. 

Disse sanksjonene ble pålagt Becker for flere år siden etter at det ble avslørt transaksjoner både før og etter åpningen av konkurssaken på over 4,5 millioner pund. 

Venter på straffen: Boris Becker har med seg sin nåværende partner Lillian de Carvalho Monteiro og sønnen Noah Becker til rettssalen i London. Becker har til sammen fire barn. Foto: Peter Cziborra/Reuters/NTB

Mange av hans kreditorer håper at saken snart kan bli avsluttet. De sier at de ikke ønsker å skade Becker, men en eller annen gang må det ta slutt. 

Becker kommer i en blå dress til et nytt avhør i retten, hver dag har han på seg en åpen hvit skjorte. Han setter seg raskt ned i glassboksen der han tilbragte den første uken i retten, men må forlate den etter bare et par minutter. Flere av jurymedlemmene er blitt testet covidpositive, og derfor må rettssaken utsettes enda en gang. 

Det meste er uansett blitt sagt om Beckers seire, livet og pengene hans. En gang hadde han mer enn nok. I sin 15 år lange karriere som tennisproff  spilte han inn 25 millioner dollar i prispenger, og han cashet inn enda mer på sponsoravtaler. 

Men alt dette ble etter hvert solgt eller gitt bort: hans Mercedes-forretninger i Nord-Tyskland, leiligheten i London der hans datter Anna Ermakowa bor og gården – fincaen – i Spania.  På listen finner vi også leiligheten i hjembyen Leimen, der han bodde i barndommen. Becker skal ha glemt denne eiendommen, og ble overrasket over at han likevel eide den. 

Foreldrenes hus i den samme byen, i Leimen, der hans mor har bodd inntil nå, vil også bli solgt. 

Becker får beholde en enkelt pokal, den han gav til sin mor. Det er den såkalte President’s Cup, en sølvpokal som knapt noen utenfor tennisverdenen kjenner til. Den ble også delt ut i Wimbledon, sammen med den egentlige og forgylte Wimbledon-pokalen. 

Becker fikk President’s Cup for den andre seieren i Wimbledon, triumfen som han setter mer pris på enn den første. Da var han mer “seg selv”, det var det første året der han ikke lenger var en ung gutt. 

Han var blitt voksen. 

Tekst: Marc Hujer, Thilo Neumann, Der Spiegel

Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss 

Reportasjer