Ved Iseo-sjøen bygges de ikoniske Riva-båtene

Få kan som italienerne operere under radaren om det tjener et høyere formål.

Unik design

Lago d’Iseo ligger midt mellom de mer kjente innsjøene Garda og Como. Da vi sent på kvelden ankommer hotellet vårt ved Iseos sørlige bredde, har det lagt seg et stillhetens slør over vannet.

Ute i det blålige lyset som forsvinner i en skarlagensrød remse over høydedragene i nordvest er det ingen båttrafikk som bryter stillheten. Det er knapt et menneske å se bortenfor hotellets vegger – bortsett fra et par fiskestenger som virrer over gjenskinnet fra månen.

Inne i spisesalen summer det godmodig til lette jazztoner, mens kelnerne beveger seg elegant rundt gjestene. En avstemt og naturlig eleganse vi av en eller grunn forbinder med nettopp Italia.

– Italienerne har denne merkelige evnen – eller x-faktoren om du vil – som gjør at de når frem i all støyen, som en spanjol for et par år siden forklarte meg.

Han produserte en utmerket olivenolje, i det desidert største området i verden for den slags. Likevel oppnådde mannen ikke halvparten av prisen til sine italienske kolleger.

– Det sto ikke på kvaliteten, men innpakningen, understreket han og ristet på hodet i det som best kan beskrives som stum beundring.

Med det understreket han også den unike evnen italiensk design har til å fremkalle bilder knyttet til eleganse og opphøyet livsstil. Det virker så ubesværet og enkelt når de lager klær, sko, biler – eller båter.

En tildragelse du merker allerede ved inngangsdøren til en av Italias mest kjente merkevarer. Riva har denne X-faktoren du knapt får kjøpt for penger.

Tilfeldighetenes spill

Den nordvestlige bredden av Lago d’Iseo er ikke bare der Riva bygger og tester ut sine nye båter. Dette er også den nordlige grensen til et av de mer underkjente vinområdene i Italia. Franciacorta henter navnet sitt fra den latinske benevnelsen “franchae curtes”. I senmiddelalderen var denne delen av Italia lite ansett. Jordsmonnet var fattigslig – det var ikke lett for menneskene her å skaffe seg et utkomme.

Så for å holde på dem og sikre deres tilstedeværelse valgte styresmaktene å gi innbyggerne litt slack, en ordning vi kjenner fra Nord-Troms og Finnmark. De ble fritatt for å betale skatt – franchae curtes som betyr nettopp det.

Selv om den skrinne morenejorden var vanskelig å gjøre seg fet på, dro menneskene her, som overalt ellers, i gang med vinproduksjon. Den var lenge ikke mye å skryte av, og den middelmådige drikken nådde ikke særlig lenger enn til matbordene i distriktet. Ikke ulikt det munkene i Champagne opplevde med sine viner, inntil de oppdaget champagnen – og således forandret verden.

At vinene i Franciacorta i nyere tid har beveget seg ut i verden og høstet anerkjennelse skyldes som i Champagne tilfeldigheter. Det var en innskytelse fra den etter hvert kjente vinmakeren Franco Ziliani – på den tiden tilknyttet vingården Guido Berlucchi – som dro eventyret i gang.

– Hvordan skal vi forbedre denne uregjerlige vinen? spurte grev Berlucchi den unge Ziliani, som uredd foreslo det som skulle komme til å forandre både vingården han arbeidet på, og hele distriktet.

– Hva med å lage en musserende vin slik de gjør det i Frankrike?

Nye tider

Den musserende vinen forslaget avstedkom heter bare Franciacorta, etter området der den ble unnfanget, og antallet vingårder som lager den er i dag rundt 120. Men i motsetning til de mer kjente italienske festvinene Prosecco og Spumante lages Franciacorta på fransk manér.

Som i Champagne fermenteres den på flaske, og har mange av de samme egenskapene.

– Men den er selvsagt mye bedre, humrer Monica Faletti.

Vi er på den gedigne Ca’ del Bosco, der Monica viser oss rundt. Vingården har vært med fra starten av “den italienske vin-revolusjonen”. Frem til 1950-tallet var Italia et land der volum var viktigere enn kvalitet. Så begynte flere mindre vinmakere å utvikle kvalitetsviner, særlig i Piemonte og Toscana, der også vindruer fra andre land som Frankrike ble en del av prosessen.

Den inkluderte også ny teknologi fra Frankrike og Tyskland – en viktig, men skjellsettende detalj vinprodusentene i Franciacorta ble en del av.

– Det ble også større fokus på stedegne druer, forklarer Monica.

Det inkluderte riktignok ikke hovedingrediensen i Franciacorta. Der er hoveddruen – som i Champagne – Chardonnay, og den er fransk.

Tilværelsens luksuriøse letthet

Det var i tidsperioden under “den italienske vinrevolusjonen” at også båtmakeren Carlo Riva utviklet Aquarama, en hurtigbåt basert på den tidligere klassikeren Riva Tritone. Den igjen hadde sine forbilder i USA. Men der amerikanerne utviklet fartøy for “hvermansen”, skapte italienerne et ikon for de få.

– “Alle” kjenner jo Riva Aquarama. Når du ser pondusen den har oppnådd, er det jo smått utrolig at det likevel bare ble laget vel 280 stykker av dem, forklarer Riccardo Sassoli, som viser oss rundt på det legendariske skipsverftet.

Solbrun og selvsikker som en levende reklameplakat for de hurtiggående båtene forteller han om den åtte meter lange legendens 34-årige historie. Om hvor navnet kommer fra (“filmformatet cinerama var populært på begynnelsen av 1960-tallet”), toppfarten og de opptil 400 topptrente hestekreftene.

– Det er stadig vekk noen som leier denne både til kinofilmer og reklame, forklarer Riccardo når han etter en omvisning i produksjonshallen, der det i dag lages glassfiberversjoner av Rivaen, inviterer oss med ut på innsjøen.

– Kikker du litt etter i noen av filmene, vil du nok gjenkjenne landskapet.

Han skuer ut over den speilblanke innsjøen med et ettertenksomt blikk. Som om han avspiller en filmsnutt for sitt indre øye.

– Du kan jo ikke skrive om den om du ikke har prøvd den, sier han med ett og ber styrmannen som har dukket opp (Paolo Ghirardelli er også er verftets “testpilot”) om å starte opp motoren.

Den lekre båten i lakkert mahogni purrer som en av kvinnene i de tidligere James Bond-filmene, før den uanstrengt skyter fart ut på Iseo-sjøen.

Vi føler oss litt som i et filmklipp fra en av 1960-tallets klassikere der Aquarama tilførte og forsterket den udefinerbare følelsen av “tilværelsens luksuriøse letthet”.

– Du merker det du også? bekrefter mer enn spør Riccardo når båten skyter fart ut over vannet.

Det senker seg en enighetens stillhet over oss der vi lar Paolo ta oss med ut på eventyr – hvor enn det måtte være så lenge det skjer på kjølen til en Riva Aquarama.

Måltidets makt

– Et fat vin gjør flere mirakler enn en kirke full av helgener, sier italienerne. Det samme kan sies om maten som hører til.

Et stykke oppe i åsen i utkanten av Bergamo ligger Da Vittorio, et sted som frekventeres av sosieteten, popstjerner og fotballspillere fra inn- og utland. Det skyldes ikke bare den navngjetne maten – eller helipaden.

Stedet har denne auraen av avslappet luksus som ikke skiller mellom gjestene.

– De får deg uansett til å føle deg velkommen, sier norske Marthe Carrara, som er på fornavn med familien som driver Da Vittorio.

Hun tror også den gode stemningen du umiddelbart føler har noe med “familieunderholdningen” å gjøre. Her er mor, far, barn og barnebarn med i det daglige – i resepsjonen, på kjøkkenet og ute blant gjestene.

I Italia er det familien livene dreier rundt, med måltidene som det viktigste dreiemomentet.

Dette var det Marthe selv falt for da hun flyttet til Franciacorta med sin lille familie. I dag lever hun av å ta nordmenn med på tur hit.

– Italia er så sammensatt at uansett hvor lenge jeg har vært her, føler jeg at jeg knapt har skrapt litt i overflaten.

Klassisk forrett

Følelsen for familien kommer om mulig enda sterkere til uttrykk et par dager senere. Da besøker vi Paula Loda og Luigi Bellini, et energisk ektepar med spekemat som spesiale.

Al Berlinghetto, som ligger på sletten sør for Franciacorta, mellom Bergamo og Brescia, er en typisk italiensk familiebedrift, som startet i det små. I dag har de et titalls mennesker i arbeid.

– Selv om vi er blitt ganske mye større enn da jeg var liten, snakker pappa fortsatt med grisene, og forsikrer seg om at de har det bra, sier Luigi.

– Vi lever jo livene våre her på gården. Det skal være godt for alle, skyter Paula inn.

Ute på gårdsplassen leker bestemor med ekteparets femåring, mens bestefar som vanlig er hos dyrene.

– Da jeg fikk tilbudet om å overta, ønsket jeg å gjøre det skikkelig, forklarer Luigi.

Det nye og moderne anlegget har kostet, men etter pågangen å dømme har det trolig betalt seg ganske raskt. Selv under pandemien.

– Vi følger de gamle oppskriftene. Det er den kvaliteten kundene våre kjenner – og vil ha, understreker Luigi og disker opp med et brett av noe av det han lager – spekeskinke, salami og spekk.

På de fleste klassiske, italienske osteriaene inngår “salumi” (spekemat) alltid som en av forrettene.

– Gjør du det skikkelig, kan du bare ikke gå feil, sier Luigi med et smittende smil.

Det er umulig å ikke gi ham rett i det.

Som en Fellini-film

På vestbredden av Gardasjøen kan du besøke hjemmet til en av Italias mest forunderlige, historiske skikkelser.

Gabriele d’Annunzio var ikke bare lyriker, offiser og politiker. Han var i tillegg en levemann av rang, noe den gedigne, forunderlige eiendommen hans Il Vittoriale degli Italiani står som et tidsvitne på.

D’Annunzio – som tok ærestittelen Il Duce (føreren) lenge før Mussolini – er som vår Hamsun et klassisk eksempel på hvor dårlig det kan gå når du blander poetisk kraft med politisk trangsyn.

I tillegg til å være en glitrende og populær forfatter gikk nemlig D’Annunzio inn i rollen som politiker med all sin intellektuelle energi.

Som en del av fredsavtalen etter Første verdenskrig overtok Italia den kroatiske halvøya Istria. Havnebyen Fiume – nå Rijeka – ble holdt utenfor, noe den etter hvert meget selvbevisste og nasjonalistiske D’Annunzio var sterkt imot. Med 2.000 nasjonalister bak seg inntok han byen og etablerte den uavhengige staten Reggenza Italiana del Carnaro – med en fascistisk grunnlov som senere skulle gå i arv til Mussolini.

I Fiume bygde D’Annunzio raskt opp en mini-stat – der han blant annet introduserte hilsenene med utstrakt arm, og samtidig innførte full stemmerett for kvinner.

Mussolini både fryktet og beundret den ærgjerrige D’Annunzio, men skjønte etter hvert at han måtte ta affære.

Fellini-figur

Til slutt ble D’Annunzio og hans kumpaner nedkjempet av italienske spesialtropper, men krigshelten fikk innvilget amnesti av Mussolini og trakk seg tilbake til sitt hjem i Gardone Riviera.

I den underskjønne landsbyen som ligger i en skråning ned mot Gardasjøen slikket han sine sår med storslagne fester og et ellers utsvevende liv.

Historien om Gabriele d’Annunzios liv er overdådig som en Fellini-film, eller Monty Python på sitt mest absurde, der den fenomenalt fascinerende eiendommen du i dag kan besøke tjente som passende kulisser.

– Han var ikke særlig pen eller fysisk tiltrekkende på annet vis, forklarer guiden meg når vi til slutt står i det overdådig utstyrte lønnkammeret.

– Likevel – han hadde en dyrisk tiltrekningskraft store menn gjerne har, sier hun ikke uten en viss beundring i stemmen – snart 90 år etter hans død.

“Der sitrontrærne blomstrer”

Gardasjøen har vært et ettertraktet feriested siden den tyske dikteren Goethe utformet de kjente verselinjene. Hit kom Nord-Europas velbemidlede – ikke minst for å slippe unna et brutalt vinterklima.

For temperaturene rundt Gardasjøens er stort sett behagelige. Selv om gradestokken også her kan gå ned mot null midtvinters, varer det sjelden lenge. Åsene og alpene rundt skjermer nemlig godt for de kaldeste vindene. Sitrusfrukter er sjeldne på disse breddegrader ellers i Europa, men ved Gardasjøen blomstrer de altså. Oliventreet klarer seg også fint her.

– Et godt sted å være, som den kjente romerske poeten Catullus skrev allerede i det første århundre før vår tidsregning.

De fleste som kom hit på 1800-tallet var først innom landsbyen Riva i nord, som var togets endestasjon. Fra Riva gikk det skyssbåter til de mange landsbyene langs Garda. Kjerreveiene som fulgte strandkanten var lenge nesten ubrukelige. Mesteparten av trafikken til Limone, Gargnano, Magasa og alle de andre vakre landsbyene gikk derfor sjøveis.

Det gjør den på et vis fortsatt, selv om denne trafikken nå mest er for besøkende.

Da vi tok fergebåten fra Gardone Riviera, gikk alle slags mennesker – fra ryggsekkturister til lekkert antrukne fruer – opp landgangen.

– Det er mye nostalgi i dette, som en yngre italiensk kvinne forklarte oss på gebrokkent engelsk da vi så oss tilbake opp mot den imponerende hotellfasaden til Grand Hotel Gardone.

– Reisen over vannet er som et lite vindu inn til en annen tid.