Sanselig i Lisboa

I tillegg er advokaten og vinmakeren praktisk anlagt, selv om hun umiddelbart ikke virker slik. Den sjarmerende og energiske kvinnen snakker på inn- og utpust, og aller helst om det som ligger hennes hjerte nærmest: de strålende vinene fra gården hun tidvis oppholder seg på.

Vi møtes i Julia Kemper Wines’ showroom – eller “ambassade” som hun kaller det – i hjertet av Bairro Alto, “den høye bydelen” der mange – både besøkende og innbyggere – gjerne ender opp når dagen går mot kveld.

– Jeg er jo egentlig byjente, sier vinmakeren og skjenker raust i glasset fra flasken som bærer hennes navn.

Vinen lager hun på landet, men det er i byen den som henne kommer til sin rett.

Ute av syne …

Bygården der vi møtes har ikke noe navn eller nummer. Ei heller noe skilt som vitner om aktiviteter innenfor. Fasaden er hvit og glattskurt, men lite annet hinter om hva som befinner seg i byggets indre.

– De som blir invitert finner frem uansett, sier Julia med et hemmelighetsfullt, lite smil.

Stedet hun inviterer kunder og andre grupper til ligger høyt oppe i Bairro Alto, den gamle bydelen skapt på den tiden Portugal vokste frem som en av verdens mektigste nasjoner – takket være landets uredde eventyrere som Henrik Sjøfareren og Vasco da Gama.

De skakke, ofte vakkert dekorerte bygningene, mange steder skjendet av tagging og graffiti, har denne sjarmen vi nordmenn elsker. På gateplan ligger små travle spisesteder og barer side om side med brukskunst- og grønnsaksbutikker. Stemningen er gemyttlig og tilforlatelig. Du føler deg trygg.

– Det er noe befriende enkelt ved Lisboa, særlig her i Bairro Alto, forklarer Julie. – Alt du trenger finnes innenfor en liten spasertur.

Etter vel to år som advokat i Sao Paolo i Brasil vendte Julia nesen hjemover. Blant sine seks barn valgte faren henne – uvisst av hvilken grunn (“han syntes kanskje jeg var mer foretaksom enn de andre?”) – som arvtager til quintaen. Den har hun i løpet av de siste 15 årene gjort om til en av landets mest velrenommerte vingårder – mye takket være den økologiske innretningen.

– Livet som advokat var tøft, men ble rene barnematen sammenlignet med vinbransjen. Kanskje er det derfor jeg elsker å komme inn til byen når anledningen byr seg? Ute av syne ute av sinn, på en måte.

Kongelig mottakelse

Julia Kemper bruker bygården i Bairro Alto fordi mange av dem som besøker henne fra utlandet også vil innom hovedstaden. Med det slår hun to fluer i ett smekk.

Dagen vi møtes har sommeren endelig ankommet Lisboa. Solen skinner fra skyfri himmel, etter flere uker med kjølige vinder og regn. I nærmere to år har de brosteinsbelagte gatene tidvis vært helt øde. Nå flommer menneskene gjennom smugene, ikke minst her i Bairro Alto, men også i den andre og minst like velkjente bydelen Alfama er det travelt.

– Det var nesten som en demning som brast, forklarer Vitor Carriço.

Han har jobbet for byens turistkontor i en mannsalder, og kjenner hver krik og krok i den mangslungne byen.

Vi har funnet et bord i området der både byens innbyggere og turistene ofte samler seg – Praça do Comércio – i sørenden av paradegaten Rua Augusta. Grupper av mennesker vandrer over den store plassen, som har elven Tejo som sin søndre begrensning, og søker inn under parasollene på spisestedene og kafeene som omkranser den.

De fleste restaurantene her er tilrettelagt for turistenes ganer, men ikke alle. Innimellom finnes det et spisested eller to som også byens egne innbyggere setter pris på. Det er en av dem Vitor har tatt meg med til, og kjenner overmåte godt etter utallige besøk. I hvert fall virker det slik etter mottagelsen han får av folkene på Marisqueira Azul å dømme.

– Du ser det på livlinjen at jeg ofte er innom her, sier han med et lite glis, og ber den joviale servitrisen om menykartet.

Det hjelper trolig heller ikke at kontoret hans bare er et par hundre meter unna – på andre siden av Praça do Comércio.

I labyrinten

Lisboa er en by bygget på erobringer – og følelser. I senmiddelalderen reiste portugiserne ut i verden fra Lisboa og koloniserte land både i Asia, Afrika og Amerika. Det beriket landets kongehus i den grad at Portugal lenge tronet som et av verdens mektigste land.

Koloniseringen startet riktignok i det små, med Ceuta i Nord-Afrika i 1415, samt til øygrupper som Madeira og Azorene. Det var ikke før Vasco da Gama i 1498 som den første europeeren fant sjøveien til India, at Portugals “renessanse” for alvor skjøt fart. En rekke erobringer fulgte i kjølvannet av da Gamas reise, som bragte ære og store rikdommer til landet.

Du kan fremdeles se det i landets arkitektur, selv om hendelsen som har satt dypest spor i Portugals selvforståelse skulle snu opp ned på mye. Et voldsomt jordskjelv på nærmere ni på Richters skala og den påfølgende tsunamien i 1755 rammet Lisboa særlig hardt. Byen ble lagt i ruiner, og selv om innbyggerne på rekordtid fikk gjenreist store deler av den, hadde det oppstått “en rift i byens sjel”, for å sitere en av de mange odene som skulle komme til å prege ettertiden.

Jordskjelvet fikk dramatiske konsekvenser for landets plass i verden. For landene rundt benyttet muligheten til å utfordre den svekkede konkurrenten.

Hverken økonomisk (jordskjelvet skal ha kostet inntil 50 prosent av landets GDP) eller psykologisk kom landet tilbake til sin tidligere status som stormakt.

– Siden den gang har vi portugisere et nærmest overdrevent behov for å holde fortiden levende, som fotografen Nono Marcelino forklarte meg for noen år siden da jeg vandret rundt i Lisboas eldste bydel – Alfama.

Den skiller seg tydelig fra Bairro Alto, med sine trange gater og svingete – og ofte forvirrende – smug som noen steder ender i blindveier.

– For å forvirre en potensiell fiende, mente Marcelino om den mauriske byggeskikken fra den gang Lisboa var en del av al-Andalus.

På et tidspunkt på midten av 700-tallet omfattet det mesteparten av den iberiske halvøya.

En fot i fortiden

En måte å holde fortiden levende på – og følelsene noenlunde i sjakk – er musikkformen fado. Den oppsto på begynnelsen av 1800-tallet, betyr “skjebne”, og den følelsesladde og intenst sentimentale sangen inneholder som regel tekster med referanser til fortiden. Den kan også uttrykke ulykkelig kjærlighet og sosial urett, men først og fremst en lengsel etter bedre tider.

Den bittersøte lengselen kalt saudade har gått igjennom mange faser, men musikkformen står i dag støtt som en av Portugals fremste kulturelle eksportartikler.

En rekke av byens barer og restauranter – hovedsakelig i Alfama og Bairro Alto – har fadosangere med musikere innom på kveldene. De spiller i rundt 20 minutter før de vandrer videre til neste sted.

På en av de minste barene i Alfama – og samtidig blant de mest populære – ble Kapital Reises utsendte for noen år siden vitne til noe helt spesielt. En middelaldrende kvinne fra Japan var visstnok så “besatt” av fado at hun flere ganger i året tok turen til Lisboa for å uttrykke besettelsen offentlig.

Lokalet vi befant oss i var fullt i den grad at gjestene sto i vinduskarmene da damen fra Tokyo inntok det trange podiet.

Med en beven i stemmen som kunne forveksles med kattejamring begynte hun først litt forsiktig. I det ellers støyfulle lokalet var det tyst som i graven.

Sangeren var som i sin egen verden der hun bygde opp melodien mot et crescendo. Flere av tilskuerne gråt åpenlyst, og midtveis ut i forestillingen var stemmen blitt såpass kraftfull at den overdøvet klimpringen fra den portugisiske gitaren som akkompagnerte henne, inntil hun nærmest falt sammen i et slags langtrukket ul.

– Jeg går ikke opp etter det der, syntes den mannlige sangeren som skulle etterfølge damen fra Tokyo å si der han med uforrettet sak hastet ut døren til neste bar.

Det hele var som et øyeblikksbilde på byen og dens besettelse av fortiden, en seanse som holdt oss i et emosjonelt jerngrep lenge etter hjemkomst.