– Selvfølgelig vil jeg bli finansminister

Startvansker

Kaski har forhandlet siden SV forlot regjeringssonderingene i Hurdal, og hun ble valgt inn i Finanskomiteen som andre nestleder i høst. Først var det statsbudsjettet og deretter koronakrisepakke i desember. På nyåret ble det Ukraina-pakke, og nå har forhandlinger om revidert statsbudsjett stått øverst på agendaen i mange uker.

– Hvordan synes du det går å være regjeringens budsjettpartner?

Kaski ler tørt.

– Vi har fått forhandlet mer enn i et normalår, og har blitt godt kjent. Dynamikken i rommet er preget av tillit, sier hun.

Så er det et stykke derfra og til å se gjennomføringen av politikken Ap, Sp og SVs utsendte i Finanskomiteen har blitt enig om.

– Vi oppfatter at regjeringen sleper føttene etter seg på endel saker som SV har fått gjennomslag for. Ap og Sp har også lett for å kutte i avtaler vi har blitt enige om, eller ta omkamper. Der har vi ikke helt funnet formen ennå, så det må vi jobbe med, sier Kaski.

Partisekretær over natten

Kirkenesingen tar imot Kapital på stortingskontoret alene, uten en kommunikasjonsrådgiver til å overvåke det hele. Et noe uvant grep fra en politiker. Kaski er heller ikke en tradisjonell politiker, oppvokst i ungdomsorganisasjon og lokalpolitikk. Hun gikk fra apolitisk til partisekretær over natten.

– Jeg meldte meg inn i SV etter terrorangrepene i 2011. Søsteren min var på Utøya. Det gikk en faen i meg da demokratiet ble angrepet, og medlemskap ble en måte å støtte det angrepne, sier hun.

Som medlem av sentralstyret i Natur og ungdom var en form for politisk nøytralitet likevel viktig.

– Jeg tok et standpunkt om å ikke være et aktivt medlem. Og det var jeg heller ikke før jeg ble partisekretær.

– Du var ikke aktiv, også ble du partisekretær?

Hun ler. Det gjør hun ofte. En litt avvæpnende, fri latter.

– Ja, det var en uvanlig inngang. Hva som skjedde der må du spørre valgkomiteen i SV om, sier hun.

Året var 2015, og Kaski var nestleder i miljøstiftelsen Zero. Valget i 2013 var det dårligste for SV noensinne, og i 2015 hadde partiet målinger nede på to-tallet.

– Dette sier jeg med fare for å virke selvopptatt, men det er lurt å se utenfor sin organisasjon når en rekrutterer. Jeg bragte med meg organisasjonserfaring som SV trengte på den tiden, og vi fikk snudd en veldig dramatisk medlemsnedgang til vekst på kort tid, sier Kaski.

Etter hvert kom oppslutningen etter. Under valget i 2016 hadde SV en oppslutning på seks prosent, og 7,6 prosent i 2021. På de siste målingene har partiet gått ytterligere frem. Med 8,4 prosent oppslutning på Respons analyses partibarometer for mai, og ti prosent på TV2s måling i juni har SV passert regjeringspartiet Sp med god margin.

LO-frieri

Under LO-kongressen nylig brukte LO-leder Peggy Hessen Følsvik deler av åpningstalen til å argumentere for at SV måtte gå inn i regjeringen. Lederen for nesten en million medlemmer i arbeidstagerorganisasjonen mener det er en fordel med flertallsregjering i krisetider, hvor både ettervirkninger av covid skal håndteres, sammen med krig i Europa og påfølgende mat-, flyktning-, kraft- og økonomisk krise. Trygve Slagsvold Vedum og alle hans ordførere avviste forslaget blankt. De er ikke enige i hverken klima- eller miljøpolitikk, og ulven står mellom dem og blokkerer som sauer på riksveien. Men statsminister Jonas Gahr Støre var opptatt av å understreke at han merker seg hva LO sier.

– Burde dere gå inn i regjering?

– Jeg skulle virkelig ønske vi havnet i regjering. Men det var riktig at vi forlot sonderingene i Hurdal. Ap og spesielt Sp er helt andre steder enn de var forrige gang Norge dannet en rødgrønn regjering i 2005. Den politiske avstanden har blitt for stor, spesielt på velferd, klima og miljø, sier hun.

Kaski og hennes kamerater ville måttet ta mange kamper, og vunnet mindre. Forrige gang SV satt i regjering gikk de inn med 8,8 prosent oppslutning, ble spist opp av tapte kamper internt, og ble spyttet ut under valget i 2013.

– Nå får vi ta kampene i åpent lende. Det er en fordel at det blir synlig for velgerne hvilke kamper vi tar, hvilke vi taper og hvilke vi vinner.

Men hun synes det er synd at de står utenfor.

– Særlig i krisetider er det en fordel å være flertallsregjering. Vi er klar for å gå inn i regjering, men da må Ap og Sp være villig til å nærme seg oss, sier Kaski.

– Avtalebrudd

Kampene har vi fått med oss. For at det skal være aktuelt for SV å vedta et revidert statsbudsjett, må det få en tydeligere klima- og omfordelingsprofil enn det Sp og Ap først la frem i mai. Et forslag Kaski har omtalt som et avtalebrudd mot budsjettforliket i høst.

– Krigen i Ukraina setter naturligvis preg på prioriteringene, men vi prioriterer annerledes. Det viktigste for SV er å kutte klimagassutslipp og få ned de økonomiske forskjellene. Summen av politikken som føres nå tar oss ikke dit.

Men de må prioritere kampene sine hardt. Ocean Space senter ved NTNU er en kamp de velger å ikke ta.

– Vi er en budsjettpartner, men ikke mer enn det. Vi kan ikke ta alle kamper, da blir vi smurt for tynt utover. Vi har prioritert å gjøre noe med økonomien til de med dårlig råd, kollektivtrafikk foran veibygging og reversert bistandskutt.

Hun sukker, tilsynelatende oppgitt. Sistnevnte falt Kaski spesielt tungt for brystet.

– FNs generalsekretær ringer statsministeren for å uttrykke bekymring for Norges kutt i bistand. Det er klart det er dramatisk. Det vi frykter er konsekvensene i seg selv ved at viktige, pågående program for kvinner, barn, menneskerettigheter og helse faktisk må legges ned når det kuttes fire milliarder kroner midt i året. Men også signaleffekten av at Norge, som har betydelig profitt på dagens verdensbilde, nettopp nå kutter i bistand. Selv om nordmenn vet hvordan Oljefondet og handlingsregelen fungerer, så er ikke det verdenskjent. Jordens befolkning og ledere ser et steinrikt land med store oljeinntekter som akkurat nå kutter i bistanden til verdens fattigste. Det tar seg ikke ut, sier hun.

– Sp sier bistandsbudsjettet er det største noensinne?

– Alle statsbudsjett vokser, og er større enn det forrige. Som de fleste poster har bistandsbudsjettet økt i antall kroner, men ikke i prosentandel. Den økningen som foreligger, består i at seks milliarder kroner til mottak av flyktninger i norske kommuner har blitt lagt inn i bistandsbudsjettet, sier hun.

Mens mange nordmenn hadde sine første sommerdager i pinsen, tilbragte Kaski og hennes budsjettpartnere fridagene til å forhandle på overtid. Bistand var posten det var vanskeligst å komme til enighet om. 

– Ekstremt normal

Kaski har vokst opp i det hun selv beskriver som en ekstremt normal kjernefamilie. I en liten by i Norge, med en pappa som var ingeniør i kommunen og en mamma som var sykepleier i eldreomsorgen. De var ikke en utpreget politisk familie, men de så Dagsrevyen. Hun vet fortsatt ikke hvilke partier moren og faren holder med, men de var samfunnsengasjerte. Under EU-avstemningen i 1994 rullet foreldrene ut en madrass foran fjernsynet.

– Det var en begivenhet. Jeg tror de stemte ulikt, faktisk.

Den tre år yngre søsteren, Ragnhild Helene Kaski, har vært generalsekretær i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, og vararepresentant på Stortinget i to perioder.

– Søsteren min og jeg er veldig ulike. Jeg mistenker at hun meldte seg inn i AUF bare for å unngå Natur og Ungdom, fordi det holdt jeg på med.

Etter at de ble voksne har de fått en veldig tett relasjon.

– Vi har begge et driv for å gjøre noe som er større enn oss selv. Det, og gjensidige frustrasjoner og tanker om organisasjonslivet, gjør at vi aldri går tom for ting å prate om, sier Kaski.

De er enige om de fundamentale tingene. Den største uenigheten søstrene imellom er strategi.

– Ragnhild har alltid vært en miljøopposisjon i Arbeiderpartiet, for eksempel. Men vi blir aldri enige om hvor en får best gjennomslag. Vi mobber hverandre for våre respektive valg av parti. Mange AUFere tenker at de kan snu den store skuta og få større gjennomslag. Jeg har forsåvidt respekt for initiativet, men jeg tror ikke det funker. Det sies at politikken er en sakte revolusjon. Men i Ap går det veldig sakte.

Russiske naboer

I Kaskis hjemby Kirkenes er omtrent ti prosent av innbyggerne russere. Gatene er skiltet på både norsk og russisk. Innbyggerne på begge sider har fortsatt grenseboerbevis, og kan krysse for å fylle bensin og kjøpe bleier. Men kontakten er ikke som den var før krigen i Ukraina.
– Angrepet var et sjokk for mange på norsk side. En har aldri vært naiv der oppe, det er en tosidig tilværelse. Folk til folk-samarbeidet har knyttet folk sammen på tvers av grensene siden den kalde krigen. På den andre siden ser du hvor tungt opprustet det russiske militære er. Det har vært sterke reaksjoner lokalt, sier hun.

Kaski mener de største konsekvensene for innbyggerne er at krigen påvirker næringslivet hardt.

– Skal du opprettholde bosettingen i Kirkenes, må det enorme krisepakker til i lang tid. Næringslivet der er helt avhengig av russiske kunder, siden byen ikke har nok norske innbyggere til å opprettholde et marked. Bosetting der er sikkerhetspolitisk viktig, noe staten må ta inn over seg, sier hun.

Kaski tror ikke vi kan ha relasjoner til det russiske regimet som tidligere, men mener at Norge ikke kan gi opp det russiske folket.

– Det går mange russiske barn på skolen i Kirkenes, og en må få hverdagen til å fungere. Russere trenger å oppleve demokrati, ytrings- og pressefrihet. De vil alltid være nabolandet vårt, og folk til folk-samarbeidet kan bidra til en bedre utvikling på sikt.

Nato-diskusjoner

SV ble opprettet under den kalde krigen. I 1975 slås Sosialistisk Folkeparti, Norges Kommunistiske Parti og Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF sammen til Sosialistisk Venstreparti. Partiet markerte seg sterkt i sikkerhetspolitikken og i kampen mot EU-medlemskap. Da Nato bombet Serbia i 1999, var SV nær ved å bli splittet på landsmøtet samme vår. Etter Russlands angrep på Ukraina har partiets Nato-diskusjon blusset opp igjen. Kaski synes mediene setter diskusjonen på spissen og koker det ned til ja eller nei til norsk Nato-medlemskap.

– Få i SV klarer å se så enkelt på det. Det er ingen i SV som sier “yes!” til Nato. Men mange synes heller ikke det finnes et godt alternativ, sier Kaski.

Det er ikke nødvendigvis slik at partimedlemmene lenger har Nato fremst i pannebrasken.

– Vi har hatt en enorm medlemsvekst de siste årene på grunn av rettferdighet og klima. De nyere medlemmene våre har kanskje ikke en like stor bevissthet rundt sikkerhetspolitikk. Vi skal ha stor respekt for de som stiftet SV på Nato-motstand under en overhengende atomtrussel, og være varsom med å kalle dem naive. Det var et gjennomtenkt og bevisst standpunkt. Men så har verden åpenbart endret seg, sier Kaski.

Det er krig i Europa, og relativt nøytrale Finland fikk fart på Nato-debatten, til nabolandet Sveriges overraskelse. Nå snur begge landene en lang tradisjon med å holde seg utenfor militære allianser, og går inn i Nato. Det er et enormt skifte i europeisk sikkerhetspolitikk.

– Nå diskuterer vi i større grad hvordan Nato-medlemskapet skal forvaltes, og hva som skal være vår rolle. Det er gode grunner til å være skeptisk til endel av Nato-operasjonene som har funnet sted, og reorienteringen vi har sett i Nato de siste ti årene. Opprustningsspiralen vi går inn i nå er også problematisk. Det er ikke nyttig med nok et parti som bidrar til den klamme konsensusen i norsk utenrikspolitikk, sier Kaski.

– Den beste skolen

Det var i Natur og Ungdom og Zero hun ble skolert i politikk, og det å jakte på gjennomslag.

– Miljøbevegelsen, og kanskje spesielt Natur og Ungdom er den beste skolen du kan gå for å lære norsk politikk og forvaltning. Vi skrev et høyt antall høringsuttalelser, lærte å spille på hele feltet, og viktigst: Du må virkelig kunne sakene. Hvis ikke er du sjanseløs.

For henne er politikken utelukkende et verktøy for å få gjort endringer.

– Noe som kanskje skiller meg fra de som har vokst opp i politikken, og er i politikken for politikkens skyld, er at jeg aldri har trives med å diskutere politiske saker internt. Det må være et større formål.

– Hva fikk du utrettet i miljøbevegelsen?

– Det var utelukkende Zeros fortjeneste at Johan Sverdrup-feltet ble elektrifisert. Det er en illustrasjon på norsk miljøpolitikk at det er en stor seier å putte en strømkabel på et oljefelt som skal produsere til 2070. Men det skulle bygges, og kabelen fra land sparer CO₂-utslipp tilsvarende Oslos samlede utslipp. Det teller, også.

Oljebransjen var bittert imot, og gav massiv motstand.

– Strategien for å få gjennomslag var å svare på hvert eneste motinnlegg. Du må være et gnagsår som maser og maser, hvis ikke forsvinner budskapet ditt og noen andre vinner opinionen, sier hun.

– Det er nitty-gritty-arbeid

Kaski mener norsk miljøbevegelse har spilt en enorm rolle i utviklingen av norsk miljøpolitikk.

– Nå som jeg sitter på andre siden av bordet, ser jeg hvor avhengig vi er av at miljøorganisasjoner driver politikkutvikling som er faglig oppdatert. Det trengs motstemmer til byråkratene i Finansdepartementet, for å si det sånn, sier hun.

I Finnmark Dagblad fra 2007 skrev Kaski kronikker om klima og miljø som omtrent kunne stått på trykk i dag.

– Den politiske utfordringen er at du må gnage, gnage og gnage i mange år. Noe av det vi kjempet for i 2007 har blitt konsensus nå. Det viser betydningen av å jobbe tålmodig over tid. Kontinuitet er viktig i klimaarbeidet. Det er jo litt fristende å sukke oppgitt over at det ikke ble handlet på det for 15 år siden.

Hun avbryter seg selv med en liten latter.

– Du kan bli deprimert og frustrert, eller du kan velge å bare jobbe. Det er nitty-gritty-arbeid, men noen må gjøre det.

Intern motvind

Det er ikke oljesektoren og rikmenn, men vindkraftmotstandere i eget parti som har gitt Kaski størst motstand.

– Jeg er mye mer for vind på land enn det SV er. Det er enormt potensial for å produsere strøm i Nord-Norge, og i Finnmark spesielt er det mye areal. Hvis vi skal få til en industrialisering på land og en elektrifisering av samfunnet, så går det ikke opp om vi bare satser på havvind, sier hun.

Partipolitikken er for vind på land i allerede industrialiserte områder.

– Debatten om partiets syn på vindkraft på land opp mot landsmøtet i 2021 er nok den tøffeste politiske diskusjonen jeg har stått i. Det var en ufattelig hard retorikk og steile fronter. Jeg skulle ønske vindkraftmotstanderne, både i eget parti og andre steder, kunne brukt halvparten av den energien sin på å kjempe mot nye oljeutbygginger i Barentshavet.

– Den ulykksalige oljeskattepakken

Kaski kjemper hardt for både omfordeling, arbeidsplasser og klima. Tre områder som har en tendens til å slå hverandre i hodet.

– Det er lettere nå enn tidligere fordi det er de som jobber i oljeindustrien vi trenger til å bygge ut havvind, grønn skipsteknologi, hydrogen, karbonfangst og -lagring. Det er et valg. Ikke om vi skal ha arbeidsplasser, men hvilket arbeid disse folkene skal bruke tiden sin på. Det var i hvert fall lettere før den ulykksalige oljeskattepakken fra 2020. Folk og penger er nå bundet opp i fossile prosjekter, sier hun.

Under pandemien lå oljeprisen helt nede på 20-tallet. NHO, LO og oljebransjen startet en knallhard lobby, og advarte om tap av titusenvis av arbeidsplasser. Regjeringen Solberg vedtok en skattepakke med store, midlertidige skattelettelser.

– Til tross for bedre vitende og Finansdepartementets iherdige protester så vedtar Ap, Sp, FrP og Høyre en stor subsidiepakke til oljeindustrien som de fortsatt drar nytte av med de høye oljeprisene vi har nå. Når lobbyen, i form av oljesektoren, NHO og LO går sammen, er det endel partier som ikke klarer å stå imot. Norge er for lite til å ha en så mektig industri når de får så mye makt over offentlig pengebruk, mener Kaski.

Til NRK uttalte Erna Solberg nylig at norsk politikk gjorde en feil da de vedtok pakken ved å stimulere for hardt, og unnskyldte seg med en “tøff lobbyvirksomhet mot alle politikere på Stortinget fra store selskaper i oljebransjen, som i ettertid viste seg at det var feil”.

Kaski tror oljeskattepakken kommer til å gå inn i historien som en av de største tabbene denne nasjonen har gjort.

– Der de fleste landene som vi sammenligner oss med har brukt pandemien til å booste de grønne næringene og få til en omstilling, så viser internasjonale tall at Norge har gjort det motsatte. Vi har ikke engang stoppet utviklingen, vi har gjort oss mer fossilavhengig enn vi var i 2019, sier hun.

Kaski mener landets evne til omstilling betaler prisen for dette nå.

– På norsk sokkel er det et enormt potensial for havvind. Der ligger andre land i nærheten milevis foran oss i utvikling og investeringer. Tyskland, Storbritannia og Danmark satser stort.

Danmark gjorde helomvending av sitt oljeselskap under finanskrisen, og satset hundre prosent fornybart. Allerede i 2016 var Ørsted mer lønnsomt sammenlignet med da det var et oljeselskap.

– Med høyt aktivitetsnivå og inflasjonspress i norsk økonomi har vi ikke mulighet nå til å investere så mye i det grønne skiftet uten å ta ned oljen. For vi har ikke nok folk. Hvis vi bare måker penger inn i det grønne skiftet, så vil inflasjonen drives opp.

Kaski mener vi må akseptere at de grønne industriene kanskje aldri vil bli like lønnsomme som oljeindustrien.

– Oljen er historiens mest lønnsomme industri, og en kan ikke sammenligne alt med det. Her må en se et større bilde av hvilke økonomiske konsekvenser det får om vi ikke kutter utslippene. Men det er ikke slik at bortfallet av oljeindustrien skal gå utover norsk velferdsnivå. Hvordan velferden vår blir i fremtiden handler om hvordan vi rigger oss i dag, sier hun.

– Vi maser og maser

Det er nettopp kombinasjonen av omfordeling og klima som gjør at hun alltid har stemt SV.

– Dette henger sammen. Til syvende og sist må du ha folk med på laget. Vi maser og maser om de økende økonomiske forskjellene mellom nordmenn, og den viktigste grunnen er at de rikeste trekker ifra alle andre. Slik har utviklingen vært over tid, og det har eskalert etter at arveavgiften ble fjernet. Hvis vi havner i en situasjon utover i dette tiåret der det brede laget av befolkningen henger igjen økonomisk, vil vi få et folkelig opprør. Da vil det ikke være vilje til å gå sammen for grønn politikk, og de store skiftene vi må gjøre i norsk økonomi.

– Og her kommer kanskje forslaget om arveavgift på 70 prosent på formuer over 100 millioner inn. Hvilke reelle forhåpninger hadde dere?

– Vi vet at vi ikke får det til nå. Det gjelder mye av det vi foreslår, for så vidt.
Men det er noe vi jobber for, helt reelt. Det handler om å forhindre dynastibygging og store konsentrasjoner av formue i enkeltfamilier, sier hun.

– Hvordan tenker du på dilemmaet mellom motivasjonen til de rike som skapere av arbeidsplasser og bidragsytere til velferdsstaten, vs. omfordeling?

– Det må da være mulig å ha motivasjon for å skape arbeidsplasser uten at hele formuen skal gå i arv. Vi har ikke mange eksempler som viser at arv av så store formuer medfører en samfunnsgevinst, snarere tvert imot, viser studier. Det er sunt å få inn andre krefter på eiersiden enn bare familie. Dette handler til syvende og sist om innflytelse og makt til å påvirke samfunnsutviklingen. Det er ikke et poeng at vi skal ha noen superrike som står for en majoritet av arbeidsplassene i Norge, hevder Kaski.

– Noen vil kalle det å konfiskere. Hva om det ikke er grunnlag for å fortsette driften av familiebedriften fordi en må ta ut midlene for å betale skatt?

– Da har du valgt at bedriften må arves. Du kan velge en annen vei enn at barna dine skal eie bedriften etter din død. Det er fullt mulig å organisere selskapet som et ordinært selskap, og ikke et familieselskap. Det er klokt om eierskap spres for å bedre verdiskapningen og sunt for driften å få inn flere flinke folk, sier hun.

– Fortjener de ikke å beholde bedriftene de har viet livet til å bygge?

– Nei.

Svaret kommer kontant.

– Disse barna kommer til å arve en solid sum penger, også om de må skatte 70 prosent på formuen som overstiger 100 millioner kroner. Dette kan ikke sammenlignes med å arve hytta. Dette er de samme folka som så ofte er opptatt av norsk eierskap, og det å få flere i Norge som sitter på penger som kan investeres videre og bygge opp nye selskaper. Ja, vær så god, bidra til det. Fremfor å konsentrere formue på færre hender innad i familien.

– Kunne tenkt deg å være finansminister?

– Ja, selvfølgelig vil du bli finansminister når du jobber med finanspolitikk slik som jeg gjør. Jeg har sittet på Stortinget i fem år, og er ydmyk nok til å forstå at du trenger mer erfaring for å gå inn i en så tung posisjon. En burde kanskje også ha vært minister i et annet departement først.

– Har du flere forslag til skatteendringer?

– Mange.

Hun ler.

– Det er litt gøy, nå får vi litt gjennomslag. Det fikk vi i statsbudsjettet i høst, på formuesskatt, særlig. Men også på å innføre et femte trinn på inntektsskatten. Det har SV foreslått på Stortinget i mange år, og nå får vi det til. Det neste store prosjektet er hele aksjonærmodellen og fritaksmetoden. Tiden er også moden for å legge om hele skattesystemet for å ivareta klima- og fordelingsperspektiv.

Mange og store kamper

Kari Elisabeth Kaski hadde egentlig ikke tenkt å bli politiker.

– Hva er drømmejobben?

– Det vet jeg søren ikke. Det er dette jeg holder på med. Jeg kunne jobbet både i organisasjons- og næringsliv, men jeg vil alltid jobbe innenfor klima- og energifeltet. Jeg må gjøre ferdig utdannelsen min.

– Trenger du det?

– Kanskje næringslivet kan verdsette realkompetanse, men staten er helt håpløs på det, sier hun. 

I 2019 skrev Kaski på Facebook at hun har hatt ankyloserende spondylitt, det som før het Bekhterevs, siden hun var 13 år. “Stort sett gjør det jævlig vondt i et eller annet ledd. Jeg jobber som før og det går bra! Men ser du meg gå som en gammel dame eller med håndleddstøtte, er det grunnen.” 

Hjemme har hun og mannen Ola Wolff Elvevold, som sitter i Oslo bystyre for SV, en datter på tre år, og hund. I september ventet de opprinnelig tvillinger, men parallelt med forhandlinger om statsbudsjett, og i etterkant av dette intervjuet, delte Kaski den vonde beskjeden om at bare det ene fosteret lever videre i magen.

– Det er mye som skjer i livet ditt samtidig. Hvordan håndterer du alt?

– Jeg har stor kapasitet, og jeg liker å jobbe. Vi deler likt hjemme, og mannen min er også politiker og jobber mye. Vi krangler stadig om hvem som har den viktigste jobben, men det varierer jo alt ettersom hva vi står i der og da. Det er mye vi aldri får tid til. For å si det sånn, jeg har ikke noen fritidsinteresser. Overhodet.