Sjelefred trumfer alt

– Hva betyr tid for deg?

– Tid betyr alt. Du kan ikke eie den eller beholde den, men du kan bruke av den. Tid er abstrakt samtidig som den er absolutt og relativ. Jeg synes vel at det er veldig vanskelig å få tak i hva tid egentlig er. Hva tid er varierer også med hvor du befinner deg i livet og hvilken situasjon du er i. Noen ganger kan en time virke som år, andre ganger som minutter.

– Hva bruker du tid på?

– Å prøve å forstå mer om alt. Det være seg i business, andre mennesker, andre kulturer eller forstå andres meninger. Hvordan det er mulig at noen kan tenke så ulikt meg finner jeg veldig interessant, sier Nesheim og fortsetter:

– Jeg tror også mange konflikter i dag kommer av skepsis og ignoranse, at man ikke forstår hverandre. Så har jeg dessverre brukt altfor mye tid på å bekymre meg for alt som kan gå galt. Bekymringer krever ekstremt med energi og spiser av tiden din.

– Er tid penger?

– Tid er mye mer verdifullt enn penger. Tid er gratis, samtidig uvurderlig. Penger kan ikke måles i tid. Etter hvert som du blir eldre, betyr tid mer og mer. Du begynner å tenke på tid som et begrenset gode. En person på 80 år ville nok betalt ganske mye for å være 60. Jeg ville betalt ganske mye for å være 40.

This time is different

Tidligere investeringsdirektør og meglertopp Håvard Nesheim leder i dag verdipapirinvesteringene i Conceptor. Det er et eiendomsutviklingsselskap i regi av Vidar Lyhus og Ronnie Engeland som ifølge Kapitals beregninger er verdt rundt 1,6 milliarder kroner. Nesheim har master i finans fra Norges Handelshøyskole, AFA og har vært analysesjef og investeringsdirektør i blant annet Handelsbanken, Carnegie, Pecunia, Storebrand og Orkla.

– Du har brukt tid på å kritisere Euronext Growth?

– Ja. Euronext er et lavterskeltilbud for å komme inn på børsen, noe som er veldig bra for å hente inn kapital til nye ideer. Likevel kan det bli for lett for enkelte “kjeltringer” å benytte seg av muligheten som Euronext tilbyr. Mange “luftslott” uten substans har blitt notert på Euronext av meglerselskaper med god drahjelp av enkelte profilerte finansinvestorer. Tilretteleggerne og de involverte gründerne tjener penger, mens investorer som er mer uerfarne og ikke vant til å analysere selskaper, ofte ender opp med Svarteper.

Det gir, etter Nesheims mening, et dårlig bilde av Oslo Børs.

– Ser man på mange av de nye selskapene som har blitt notert, har de falt både 60, 70 og 80 prosent fordi de i realiteten ikke hadde substans. Kun luft, intensjonsavtaler og en ledelse som har stått frem som superoptimistiske.

– Så meglerhusene bruker ikke nok tid på å gjøre research?

– Meglerhusene har ikke mulighet. En analytiker fra NHH kan ikke så mye om hydrogen og ammoniakk. I tillegg er det umulig å verdsette et selskap som kun har eksistert i seks eller tolv måneder med null i inntekt, null i fortjeneste og som ingen forstår hva de holder på med. Jeg ble investeringsdirektør i Orkla Finans 1. januar 2000, samme år som dotcom-krakket. Vi hadde flere fond, og jeg fikk daglig beskjed av selgerne hvilken idiot jeg var som ikke kjøpte Opticom, men jeg kjøpte ikke det selskapet fordi jeg ikke forsto det. Det året ble våre fond vinnerne!

– Hvordan er tiden i aksjemarkedet nå?

– De fleste mener at jeg stort sett er negativ. Selv mener jeg at jeg er en realist, men basert på historiske verdivurderinger er markedet veldig høyt vurdert. Dette er et manipulert marked med en sentralbank som kjøper det meste og setter renten i null.

– Du har vært igjennom ulike kriser. Hvordan oppleves tiden da?

– Det er avhengig av situasjonen. Jeg har vært med på flere ras, men det viktigste er å holde hodet kaldt og ikke påta seg risiko man ikke har evne til å bære. Her kjemper frykten mot grådigheten, men for mange er nok kanskje grådigheten mye sterkere enn frykten. Da kan man bli fryktelig rik, men man står også i fare for å tape alt. Så sier man også alltid “this time is different”. Denne gangen er det en fundamental endring på gang, men selv etter de verste krakkene tar det ofte bare to, tre år før markedet er tilbake – og da gjerne høyere enn det var før krakket.

Nesheim husker en gang det smalt at Tor Olav Trøim og han selv var enige om at nå var alt “gone”. Bunnen var gått ut av markedet. Alt var svart.

– Da jeg gikk fra kontoret og så at folk handlet julegaver, vurderte jeg å gå bort til dem og si: “Har dere ikke forstått hva som skjer? Snart blir det suppekøer.” Men det var jeg som ikke hadde forstått noe som helst. Vi er jo bare en gjeng med nerder og finansfolk som lever i vår egen boble og tror at det vi driver med er hele verden. De kretsene vi vanker i, opplever dessuten det samme. Dermed blir alt veldig forsterket. Man skjønner ikke at han som driver bilverksted og som aldri har investert i en eneste aksje, ikke merker noe til de problemene som vi er opptatt av. Antall kunder som skal reparere bilen sin eller skifte dekk, forblir jo det samme. Det er nemlig sjelden at børsfall får noen stor innvirkning på realøkonomien.

20 år foran domstolene

Nesheim begynte i Storebrand som 25-åring og fikk raskt ansvar for investeringsporteføljen i livselskapet på mangfoldige milliarder kroner. Han avanserte til konserndirektør i en alder av 32, hvor han hadde enda flere milliarder i forvaltning.

– Du var ung til å få så store oppgaver?

– Ja, men jeg har alltid vært veldig bevisst mitt ansvar. Det jeg faktisk brukte mest tid på, var å ansette dyktige folk. Det å rekruttere gode medarbeidere er den viktigste oppgave en leder har.

Og merittlisten til Nesheim er lang. Han ansatte blant annet Tor Olav Trøim, Oljefondets tidligere sjef Yngve Slyngstad, konsernsjefen i Nordea Norge, Snorre Storset, investeringsdirektør Håvard Guldbrandsen i KLP samt adm. direktør i Grieg Øystein Medlien – for å nevne noen.

– Skal du gjøre bra ting, må du ha bra mennesker. Medarbeidere som forstår hele bildet. Markedet er som et kjempestort puslespill. Du aner aldri hvor neste brikke befinner seg. Om det er i en sosial sammenheng eller noe du leser eller hører av andre. Jo større forståelse du eller dine medarbeidere har av totaliteten og sammenhengene, desto større muligheter har selskapet for å lykkes. Da kan du også som leder sette deg litt tilbake. Jeg var syv år i Storebrand. Utad var jeg på topp og ble invitert overalt, men innad følte jeg på en voldsom uro.

– Hvordan da?

– Jeg lå kanskje 20 år foran i tid, kall det gjerne jus, lov og regelrelatert problematikk. Jeg snakket ofte med ledelsen i de største børsnoterte selskapene vi var aksjonær i. Det hendte da at jeg mottok fortrolig informasjon, som jeg selvsagt ikke nevnte til mine medarbeidere. Frykten min var at hvis de samtidig kjøpte opp store poster i selskapet, kunne dette bli sett på som at Storebrand handlet på innsideinformasjon. Jeg var derfor urolig for at dette kunne tolkes som at jeg hadde gitt informasjonen videre, og dermed kunne bli stilt personlig ansvarlig. Dette var kun en av problemstillingene og ansvaret jeg følte på som gjorde at jeg ikke sov om natten. Sover du ikke om natten må du gjøre endringer, for ellers gjør du ikke en god jobb.

– Du var vel den eneste som dvelte over denne problemstillingen på den tiden?

– Min generasjon var nok ikke innafor i det hele tatt. Jeg vet imidlertid godt at mange av dagens profilerte investorer ble rike ved at verdipapirhandelloven, som regulerer aksjemarkedet, ikke ble fulgt. Jeg synes dessuten at det fortsatt er urovekkende at en analytiker kjøper aksjer i et selskap vedkommende i ettertid skriver en positiv analyse av.

– Du har arbeidet i mange selskaper.

– Ja, og da kan du spørre om det er noe feil med dem eller meg. Jeg føler jeg har en sterk integritet, men i dette markedet vi lever i, lønner det seg å være pragmatisk. Ikke gå imot beslutninger, opsjonsavtaler for ledelsen eller styret, men være med og være for. Der er ikke jeg. Jeg synes faktisk ikke folk skal få gavepakker bare fordi de tilfeldigvis sitter i et styre. Man skal gjøre seg fortjent til belønning. Ikke motta opsjoner for så å realisere 100 millioner – og så sier folk: “Ja, hvor ble det av ham ’a?“

– Ser du mye på klokken?

– Ja. Jeg ser faktisk veldig mye på klokken, fordi jeg fortsatt ikke har skjønt at verden er digitalisert. Jeg må hjem til 21-nyhetene selv om man nå kan se dem klokken elleve.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Patek Philippe som jeg fikk av kjæresten min til 50-årsdagen. Jeg har ikke mange klokker, fordi det blir altfor dyrt. Bare reimen på denne koster jo mer enn et vanlig ur. Det fikk jeg erfare da jeg skulle skifte den i Milano. Da jeg kom inn i butikken, ble jeg møtt med champagneglass – da vet du at dette blir dyrt. Men jeg er kjempefornøyd med klokken.

– Sløser du med andres tid ved å komme sent?

– Jeg kommer alltid tidsnok, fordi det går på respekt for andres tid. Når jeg derimot er gjest et sted, kommer jeg alltid 10 til 15 minutter for sent, fordi jeg vet hvordan jeg selv er. Jeg får aldri på meg skjorta før gjestene skal ankomme. Derfor er det deilig med de ti minuttene ekstra.

– Hva om andre kommer sent til deg?

– Det avhenger av situasjonen. Jeg blir ikke sur, men sier ok; da ble det 45 minutter i stedet for en time. Hvis noen har bedt om et møte med meg og de kommer sent, spiser de jo opp sin egen tid.

– Dveler du ved tid?

– Jeg dveler ved tid. Nå tenker jeg også mye på tid, fordi jeg nærmer meg solnedgangen. Det er ganske brutalt, at det bare går nedover.

Slitt med angst

Nesheim flyttet fra Bærum til Porsgrunn da han var 11 år.

– Det var jeg ikke særlig glad for. Jeg var vant til å bo på et vanlig sted i Bærum hvor alle var greie mot hverandre. Da jeg kom til Porsgrunn med halvlangt hår, spilte tennis og hadde en far som var sjef, ble alt galt. Der var det brytegruppa og boksegruppa som var in. De skulle teste sine ferdigheter, og jeg måtte spurte hjem fra skolen hver eneste dag for å unngå å bli banket opp, men jeg fikk også mye juling. Jeg ønsker ikke å fremstå som en grinebiter, men i hele mitt liv har jeg slitt med angst. Frykt kan du definere, men angst er udefinerbart. Når noe er udefinerbart, har du ikke noe skjold eller våpen. Kanskje mine opplevelser fra Porsgrunn er en av årsakene til at jeg har slitt med dette?

– Når begynte du å føle på angsten?

– Det kom helt plutselig en dag jeg skulle ha høytlesning i klassen. Stemmen snørte seg sammen og jeg fikk nesten ikke puste. Det var helt forferdelig. Det var mitt første anfall og fra den dag ble frykten for at dette skulle gjenta seg bare større og større. Jeg vet fortsatt ikke når eller hvor angsten dukker opp. Jeg kan sitte på hytta, se utover havet, og plutselig banker angsten på døra. Jeg fikk mange flotte jobbtilbud etter Storebrand-tiden, men takket nei til de fleste fordi det ville innebære for mye eksponering, noe som jeg ikke takler så godt. På det faglig har jeg derimot alltid vært trygg på meg selv.

– Har du brukt mye tid på å jobbe med denne uroen?

– Hele livet.

– Finner du ro nå?

– Nei, dessverre. Indre ro er noe av det mest verdifulle i livet. Det trumfer all økonomisk velstand, og er noe vi alle søker.

– Det ser likevel ut til at du har mestret livet godt, med de beste karakterer fra Master i Finans og mange toppjobber?

– Jeg har fungert bra utad, ikke alltid like godt innad. Personlig synes jeg ikke at jeg har gjort noen stor karriere. Som min far sa på dødsleiet: “Håvard, du var her oppe du, så gikk det rett ned. Bang!“ Det var faktisk noe av det siste han sa, og det var sårt. Når det er sagt har penger aldri vært en drivkraft, men det baserer seg på at jeg har vært heldig og hatt nok. For meg er det derfor vært viktigere å kunne prestere og mestre faglige utfordringer. Det har jeg forhåpentligvis klart.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Alltid!

– Hva irriterer deg mest?

– Kjønnskvotering. Jentene som gikk sammen med meg på NHH bare ler av det hele og har en rekke styreverv.

– Har du en urealisert drøm?

– Å reise mer. Jeg liker å oppdage nye kulturer og andre mennesker. Jeg forstår ikke folk som bare farter mellom Oslo og “Nice”. Det er for meg totalt meningsløst. Jeg var i Kina første gang i 1984, syv år etter Maos død. En utrolig opplevelse.

– Er det noen du beundrer?

– Frelsesarméen. Jeg beundrer mennesker som gir avkall på det meste for å hjelpe andre.

– Hva er lykke for deg?

– Indre ro. Det er det mest verdifulle. Ellers at jeg er så heldig å være født i Norge. Det har dannet utgangpunkt for å gi meg et godt liv med kjæreste og barna mine. Jeg tror også at de lykkeligste menneskene er de som får utnyttet sitt fulle potensial.