Kronekursens uutholdelige letthet

Jan L. Andreassen, Eika Gruppen Foto: Eivind Yggeseth

I år trodde jeg kronekursen skulle endre seg med om lag ti prosent. Jeg fikk rett, men dessverre med feil fortegn. Der jeg fryktet en sterk kronekurs får vi nå en historisk svak utvikling, dog med samme tallverdi. Noe rett fikk jeg dog!

Åpner flere muligheter 

Mange omtaler den svake kronekursen som et stort problem, men i sannhet åpner den for mange muligheter. Det er langt mindre behov for alle former for eksportfremmende tiltak fra offentlige sektor, all den tid kronekursen bidrar til en volummessig bedring i eksporten og demping av importen. Her er det også mye å spare ved å slutte å fø på lobbyister og industrifolk som tigger og ber om subsidiering av sine virksomheter. Industrien går godt, investerer tungt og har mange ledige stillinger. Det offentlige gjør mer skade enn gavn ved å skaffe flere.

Høye strømpriser blir også enklere å takle for vårt konkurranseutsatte næringsliv jo svakere kronen blir. Selv den uhyrlige grunnrenteskatten for laksenæringen blir lettere å håndtere nå som eksportprisene for laks når nye høyder, takket være den svake kronen.

Norsk reiseliv har hatt en hard vinter med mindre bruk av hytter og færre restaurantbesøk, skal en tro anekdoter i mediene. Nå som kronekursen er svak, bør hytteutbyggere se sin mulighet til å selge norske ferieopplevelser til utlendinger. Her kan Norge ikke bare selge eiendom, men også få inn økte skatter fra utlendinger som skaffer seg norske ferieboliger. Litt gøy blir det også hvis for eksempel økt tilgang av tyske turister gjør norsk ungdom mer interessert i å lære seg et av verdens store kulturspråk.

Men hvorfor spare? 

Det jeg har størst problemer med å forstå, er hvorfor vi har et sånt voldsomt sparebehov. Norge har et enormt underforbruk av oljepenger. Midler utelukkende plassert i utenlandsk valuta som stiger i verdi når kronen faller. Handlingsregelen for bruk av disse midlene tilsier at Norge i normale år bør bruke om lag tre prosent av oljefondet vårt. Dette er et forsiktig uttak fordi de 70 milliarder vi har i årlige netto offentlige investeringer regnes i denne sammenheng som forbruk. Staten har også flere tusen milliarder i andre finansplasseringer som burde vært tatt med i beregningsgrunnlaget. Oljereserver som fortsatt ligger under havbunnen, teller her heller ikke med.

Selv det å øke pengebruken med 100 milliarder kroner fra og med neste år er innenfor denne konservative regel. Med så mye midler tilgjengelig setter egentlig bare fantasien grenser for hva du ønsker å gjøre. Selv vil jeg åpne opp for mer penger til barnefamilier, lavtlønte og pensjonister. Men det er og blir subjektive ønsker.

Våre eliter lider fortsatt under den vrangforestilling at de må “skape arbeidsplasser” og bygge enda flere gigantiske samferdselsanlegg i bygder og byer som har mer enn nok fra før. Det er dette som er det mest uforståelige i norsk politikk. Hvorfor skatter politikerne gode bedrifter hardt, for å “skape” nye private arbeidsplasser? 

Konsum, dere! 

Nei, det politikerne burde satse på er økt konsum, gjerne på bekostning av statlige industrisatsninger, samferdselsanlegg og prestisjebygg. Konsumet lider jo når kronekursen faller i verdi, all den tid en tredjedel av vårt konsum er importert. Hvorfor fjerner vi ikke bare matmoms, øker barnebidrag, hever pensjoner og øker minstefradraget for inntektsskatten, når vi har råd til det? Selv venstreradikale politikere kvier seg for å gi fattigfolk penger til egen disposisjon. Det er nesten noe moralistisk i argumentasjonen over hvor fy, fy privat konsum er.

Gammelkommunisten professor Leif Johansen, en økonom som var genierklært av sin samtid, påpekte at formålet med all økonomisk aktivitet er konsum. Alt vi gjør av hardt arbeid, forsaking av sparemidler til fremtiden, og investering i gamlelandet er til for å øke forbruket. Politikerne har heller ingen god innsikt i hva som er best for den enkelte. De kan ikke, og bør ikke, vite hvor skoen trykker. Del derfor ut pengene, og la folk bestemme selv hva de vil gjøre med dem.

Figuren som er vedlagt viser den forventede utvikling av Oljefondet under noen konservative forutsetninger for energipriser, avkastning på kapital og en stabil kronekurs. Det er ingen grunn til at dagens nordmenn skal lide unødvendig i dag når vi alle erkjenner at vi kan doble bruken av oljepenger frem til 2033. Og jo svakere kronekursen blir, desto større blir fondet, og desto mer kan vi bruke.