Gjestekommentar: Stein Bruun i Arctic Securities
Vestlige sentralbanker har slitt med å få inflasjonen varig opp på to prosent-målet. Pandemien har gitt markant høyere inflasjon, drevet av blant annet kraftig hopp i vareforbruket kombinert med flaskehalser i produksjon og transport, og forsterket av omslaget i oljeprisen, skyhøye gasspriser i Europa og strømpriser her hjemme. I OECD-landene var konsumprisene opp 1,5 prosent i de tolv månedene til januar i fjor – ni måneder senere ble fem-streken passert. I USA var årstakten 6,8 prosent i november, den høyeste siden 1982, i eurosonen 4,9 prosent, det høyeste siden 1991.
“Peak inflation” i sikte
Pandemieffektene har vært sterkere i USA enn i Europa, men endel er av forbigående art for eksempel når flaskehalser i leveransekjeden reduseres og “normalisering” av tjenestepriser etter nedstengninger er unnagjort. Etter hvert vil basiseffekter på energi også dempe inflasjonen – for olje allerede i førstekvartal – og det ganske betydelig: I USA bidro energi med 1,7 prosentpoeng til årstakten i KPI i november, i eurosonen hele 2,4 prosentpoeng, og i Norge var årstakten utenom strøm 1,8 prosent mot 5,1 prosent totalt.
I Euroland kan toppen passeres omtrent nå når blant annet tysk momsøkning i januar i fjor faller ut av 12-månedersendringen. Basiseffekter vil trekke enda mer ned på vårparten og vel så mye i USA. Når det skjer, kan “peak inflation” bli på mote, men for særlig USA ligger det an til fortsatt ukomfortabel høy inflasjon for sentralbanken.
Stramt arbeidsmarked, sterkere lønnsvekst
Amerikanske Fed har lagt kursen hardt om. Inflasjonshoppet ble lenge sett som “forbigående” (“transitory”), men det forsvant i desember da Fed varslet raskere nedtrapping av QE og flere renteøkninger – tre “kvartinger” i år og tre neste år. Den gang advarte noen av møtedeltagerne mot høyt inflasjonspress. Risikoen p.t. er raskere og flere renteøkninger.
For det første er inflasjonsoppgangen stadig bredere basert. Dernest gir et stramt arbeidsmarked sterkere lønnsvekst. Sysselsettingen i USA er fortsatt lavere enn før pandemien, og endel ledige holder seg fortsatt unna arbeidsmarkedet. Ubesatte stillinger er rekordhøyt, en rekordhøy andel bedrifter melder at de ikke får tak i nye ansatte, og et rekordhøyt antall arbeidstagere slutter frivillig (for bedre betalte jobber). Det har allerede ført til at lønnsveksten i privat sektor steg fra tre prosent i starten av 2021 til 4,6 prosent i tredjekvartal, det høyeste siden 1985. En rekordhøy andel bedrifter vil øke lønningene fremover. Det er så avgjort sannsynlig at kostnadsdrevet inflasjon holder prisveksten over det Fed er komfortabel med.
Kontinentet – en annen situasjonen
I euro-sonen ble sysselsettingsfallet klart mindre: Ettersom det offentlige subsidierte deler av lønningene kunne bedriftene beholde de ansatte, men redusere arbeidstiden. “Suget” etter å få fylt opp stillingene igjen er derfor mindre, og selv om bedriftene melder om knapphet på arbeidskraft, har det ikke gitt utslag i sterkere lønnsvekst. Uten kostnadsdrevet inflasjon kan ECB holde renten i ro til neste år.
Norge er et sted imellom. Norges Bank har vært tydelig på at styringsrenten skulle opp når den økonomiske aktiviteten begynte å normaliseres, selv om inflasjonen var ventet å ligge godt under målet de neste årene. I forbindelse med renteøkningen i desember ble imidlertid anslaget for kjerneinflasjonen hevet en god del på grunn av tiltagende lønnsvekst og mer prisimpulser utenfra. Ubesatte stillinger steg kraftig etter gjenåpningen i fjor våres til langt over det normale, og sysselsettingsraten var mot slutten av 2021 den høyeste siden 2012. I fjor ble inflasjonen nesten ett prosentpoeng høyere enn forutsatt ved lønnsoppgjørene. “Kompensasjon” og stramt arbeidsmarked gir etter alle solemerker sterkere lønnsvekst i år, og minst tre renteøkninger før året er omme.
