I kjølvannet av at Den tredje verden ble åpnet opp for internasjonal finans for over 50 år siden, var det naturlig at enkelte så på denne delen av verden som et attraktivt investeringsmål. Antoine van Agtmael var en av disse. Han jobbet i International Finance Corporation, en del av Verdensbanken-gruppen, og fremmet ideen om aksjeinvesteringer i Den tredje verden. Mange så salgspotensialet, men en bankmann fra J.P. Morgan påpekte et problem: Det ville være umulig å selge et slikt fond under det påtenkte navnet “Third World Equity Fund”. Bankfolkene mente at “Den tredje verden” hadde en negativ klang. Så de trengte et navn som kunne selge. Dermed ble begrepet “emerging markets” (EM) funnet opp. Med andre ord er emerging markets og vekstmarkeder begreper som har med marketing å gjøre, et nøye gjennomtenkt grep av erfarne bankfolk for å vinne folks oppmerksomhet i markedet for investeringsprodukter.
Emerging markets – kommer en virkelig resultatvekst?
Begynnelsen av 2000-tallet var en periode hvor denne typen produkter var lettsolgte. Goldman Sachs fant opp begrepet BRIC i 2001 – en forkortelse for Brasil, Russland, India og Kina – og for mange var dette en gullalder for salg av dyre investeringsprodukter. Investeringer i vekstmarkeder ble en salgssuksess. Det er enkelt å se hvorfor vekstmarkeder ble en suksess for selgerne. Det norske begrepet – som begynner med vekst – er den beste forklaringen på folks interesse for dyre produkter som plasserer pengene i det vi tidligere kalte Den tredje verden og u-land. Prisingen av aksjer påvirkes av veksten, og jo høyere vekst, desto høyere blir avkastningen. Tankegangen har vært at høy økonomisk vekst i bruttonasjonalproduktet blir til høy vekst i fortjeneste pr. aksje.
Dessverre har mye av den høyere veksten i emerging markets blitt spist opp av en høy vekst i antall utestående aksjer. Slik utvanning har bidratt til en betydelig lavere resultatvekst pr. aksje enn i BNP i vekstmarkeder. Problemet med utvanning har vært mye mer fremtredende i emerging markets enn i resten av verden. Utvanningsproblemet kan gjenspeile forhold som har med aksjonærfokus å gjøre, det vil si G for governance i ESG-begrepet. Det store gapet mellom BNP-vekst og resultatvekst pr. aksje må ta noe av skylden for at vekstmarkedene har gitt svakere avkastning enn aksjer i resten av verden det siste tiåret. Men hva med det kommende tiåret? Har du nok eksponering mot emerging markets hvis veksten virkelig kommer der, ikke bare i BNP – men også i resultatvekst pr. aksje?
Verdensindeksen MSCI ACWI – løst manges vekstmarkedsproblem
Figuren viser en interessant utvikling. Den svarte linjen gjenspeiler den økonomiske eksponeringen en passiv investor i verdensindeksen MSCI ACWI har mot emerging markets. Med økonomisk eksponering menes hvor stor del av inntektene fra de selskapene som inngår i verdensindeksen som kommer fra vekstmarkedene. For 20 år siden kom mindre enn ti prosent av omsetningen i de selskapene som er i verdensindeksen fra vekstmarkedene. I dag har dette tallet passert 40 prosent. I samme periode har vekstmarkedenes andel i verdensindeksen også steget – fra fire til 12 prosent av markedsverdien i indeksen – det vil si mye mindre enn økningen i den økonomiske eksponeringen. Det figuren forteller deg, er at snart halvparten av den økonomiske eksponeringen i verdensindeksen kommer fra emerging markets. Sånn sett trenger man ikke lenger dyre spesialfond for vekstmarkeder for å få eksponering mot landene med høyest BNP-vekst. Dynamikken i den passive verdensindeksen MSCI ACWI har sånn sett løst manges vekstmarkedsproblem, fordi den gir en god deltagelse i det som skjer i disse økonomiene.
