Hvem er redd for litt inflasjon?

Utsikter til høyere inflasjon, særlig i USA, har vært et hett tema så langt i år. Obligasjonsmarkedet har priset opp risikoen for høyere inflasjon de neste årene, og enkelte økonomer har tatt til orde for at inflasjonsoppgangen kan spinne ut av kontroll.

Marius Gonsholt Hov, Handelsbanken Capital Markets. Foto: Lise Åserud/NTB

Men slik vi ser det, vil dette kreve en situasjon hvor både husholdninger og bedrifter mister “sitt nominelle anker”, det vil si at inflasjonsforventningene glipper. Det er imidlertid et scenario som hører 1970-tallet til, og vi tror ikke at vi skal tilbake dit. Trolig har en del av den omtalte inflasjonsfrykten vært overdrevet. Om noe, ser vi nå tegn til at markedsaktørene har begynt å dempe de mellomlangsiktige inflasjonsforventningene igjen.

Peker oppover

La imidlertid én ting være klart: Vi kommer til å se høyere amerikansk inflasjon de neste månedene. Et viktig stikkord er det vi kaller basisvirkninger. Nemlig det faktum at konsumprisene ble presset ned i løpet av de aller første månedene av coronakrisen i fjor, før prisnivået begynte å hente seg inn igjen. Det betyr at år over år-sammenligninger av konsumprisene kommer til å bli relativt høye den aller nærmeste tiden. Nettopp fordi sammenligningsgrunnlaget, altså konsumprisnivået på samme tid i fjor, var ekstraordinært lavt. Teknisk sett gir dette høyere inflasjon i en periode. Men effekten er kortvarig. Etter hvert som tiden går, vil vi nettopp bevege oss bort fra det ekstraordinært lave sammenligningsgrunnlaget. Da vil også årsveksten i konsumprisene avta igjen. Andre og beslektede faktorer, slik som at energi- og råvareprisene har steget fra spesielt lave nivåer i fjor, påvirker inflasjonen på samme måte.

Hva med pengepolitikkens konsekvenser? 

Men hva med effektene av de omfattende penge- og finanspolitiske stimulansene? I en situasjon hvor pågående vaksinering bringer smitten under kontroll, og hvor samfunnene åpner opp igjen? Det første som er å si, er at det fortsatt er mye aktivitet som er satt på pause og som skal tas igjen. Det er fortsatt 8,4 millioner færre sysselsatte i USA enn i perioden før coronakrisen, og det vil ta tid å få sysselsettingsandelen helt opp igjen. Og selv om arbeidsmarkedet etter hvert skulle bli stramt, er erfaringen fra tidligere at lønns- og prispresset sliter med å ta av. I USA var arbeidsledigheten nede i historisk lave nivåer i perioden før koronakrisen. Men kjerneinflasjonen, målt ved den såkalte konsumdeflatoren renset for mat- og energivarer (sentralbankens foretrukne mål på underliggende inflasjon), var fortsatt lavere enn toprosent-målet. Den såkalte Phillips-kurven, som er den kortsiktige sammenhengen mellom prisvekst og press i økonomien, kan hevdes å ha mistet noe av sin kraft.

70-tallet forblir historie  

Spørsmålet er om vi likevel kan risikere en periode hvor inflasjonen ikke bare skyter fart, men også biter seg fast på ubehagelig høye nivåer. Slik vi ser det, vil dette kreve en situasjon hvor inflasjonsforventningene glipper. Nærmere bestemt en spiral hvor både husholdninger og bedrifter oppjusterer sine inflasjonsforventninger, som i neste runde leder til høyere faktisk inflasjon, og deretter økte forventninger igjen. Dette vil kunne skje ved at det fremforhandles høyere lønn under antagelsen om at prisveksten vil bli høyere. Samtidig som bedriftene skrur opp sine egne utsalgspriser, nettopp for å kompensere for en forventet kostnadsøkning frem i tid. Men som allerede nevnt, er dette mekanismer vi først og fremst forbinder med 70-tallet. Etter hvert har sentralbankene fått god kontroll på nettopp inflasjonsforventningene. Det betyr at både lønnsmottagere og bedrifter ser igjennom perioder med store økninger i konsumprisene. Man er nemlig lite lysten på å smake det riset som sentralbankene har gjemt bak speilet: en potensielt kraftig økning av rentenivået. Dette virker disiplinerende selv uten at sentralbankene trenger å føre en strammere pengepolitikk. Regimet har fungert gjennom tiår, og vi tror at det vil tåle en coronakrise også. Skråsikker skal man imidlertid ikke være. Men om noe, ser vi nå at markedet ikke lenger justerer opp den kompensasjonen de krever for økt inflasjonsrisiko fremover.