For eksempel: Med en ventet nedgang i Storbritannias BNP i år på mer enn 11 prosent, og et budsjettunderskudd motsvarende 5.000 milliarder kroner (om lag 20 prosent av BNP), har britisk økonomi sitt verste år i moderne tid. Aldri før har gjelden og underskuddene vært så store som i dag. En gjeld som kun er bærekraftig med null og negative renter i sentralbanken. Og det i all fremtid.
Men britene er ikke alene. Vi lever i sannhet i en æra med sekulær stagnasjon, slik en dansk-amerikansk økonom definerte det i 1938:
– sick recoveries which die in
their infancy and depressions
which feed on themselves and
leave a hard and unseemingly
immovable core of unemployment.
Det finansielle motstykket til unormalt høy arbeidsledighet over tid er som kjent at publikum ikke tar i bruk sine tilganger. Den finansielle implikasjon av sekulær stagnasjon er med andre ord kroniske spareoverskudd – uansett rente.
Men – det finnes håp!
Den velrenommerte økonomiprofessoren Olivier Blanchard lanserte allerede på nyåret i 2019 ideen om at statsgjeld koster ikke noe. Dette under den betingelse at den økonomiske veksten holdt seg høyere enn renten. Alltid uansett. Da vil jo gjeldsgraden gå gradvis ned etter hvert som økonomien vokser raskere enn gjelden gjør. Politikere må bare låne så mye de vil så lenge de sikrer en høyere økonomisk vekst enn rentene på sine lån. I tidligere år var rentene høye i de gode år hvor bedriftene gikk godt og arbeidsledigheten var lav. Da var det ikke noe problem for sentralbankene å kutte renten massivt hver gang økonomien fikk et svalestup. Nå, med rentene klistret nær origo, er det ikke så mye å hente på å kutte videre. Den økonomiske veksten løftes ikke av rentekutt fra allerede minimerte renter. Det å kutte renten fra null blir som å dytte på en skolisse.
Bedre da er det å ty til såkalte kvantitative lettelser, hvor sentralbankene kjøper opp gjeldpapirer, aksjer, eiendom og i siste instans brukte kaffetraktere for å holde likviditetsveksten oppe i svake år. For at ikke sentralbankens beholdninger skal svulme over tid, er det da maktpåliggende at papirene selges ut i gode tider. Med andre ord må sentralbanken prioritere salg av verdipapirer fra sine hvelv fremover, renteøkninger i økonomiens gode år. Alle land må sikre at den økonomiske veksten ikke svikter så mye at folk blir redde for soliditeten til staten. Det nye i vår gjeldssatte post-Covid 19-verden er at i dårlige tider vil investorer plutselig kunne miste tilliten til statsfinansenes bærekraft, og utløse kapitalflukt og ustoppelige nedgangstider i næringslivet.
Hva så med fremvoksende økonomier?
Mange fremvoksende økonomier har allerede passert dette Rubicon. De har mistet sin gode kredittverdighet, og har renter på enorme gjeldsberg som er langt høyere enn økonomienes vekstevne. Slike nasjonalstater kan ikke unngå store innstramninger i levestandarden i et forsøk på å gjenvinne markedenes tillit ved å tvinge rentene ned, enten ved å kutte sitt forbruk eller ved å misligholde gjelden. Ikke alle kan unngå konkurs. Noen vil måtte slå følge med Argentina, Venezuela og Zambia og søke gjeldsforhandlinger med sine kreditorer allerede neste år.
Kanskje den største faren for en verden hvor de fleste land har lav vekst og truende gjeldsgrad, er et scenario hvor valutakursene skulle bevege seg mye? Da må de land som i utgangspunktet sliter, og som rammes av så sterk appresiering av sin valutakurs, kutte rentene langt ned i negativt lende for å redusere etterspørsel etter sin valuta. Rentenivåer på 3–4 prosent (minus) i utsatte land er ikke lenger utopi. Noen vil til og med kalle det normalisering av prisen på kapital i en verden hvor gjeldsbergene rundt omkring er blitt uhåndterlig store.
Norge, da?
Her hjemme har vi gjennomgående sett dalende verdier for både vekst og renter opp gjennom årene. For norsk økonomi ventes det en trendvekst på i beste fall ett prosentpoeng for fastlands-Norges BNP i kommende år, etter at vi er ferdige med den berg- og dalbane som viruset har gitt økonomien vår. Heller ikke her kan ikke renten settes opp uten at det er fare for at kronekursen fyker av gårde. Heller ikke her er det utenkelig at valutamarkedet tvinger frem kraftig negative nominelle renter i Norges Bank.
