Kompetanse i flytsonen kan løfte et eiendomsprosjekt fra det middelmådige til det eventyrlige

I den grad eiendomsorganisasjoner i privat sektor må nedbemanne som følge av koronakrisen, tar jeg til orde for at det samtidig bør oppstå et tilsvarende sug etter denne eiendomskompetansen på den andre siden av forhandlingsbordet

Øystein Ringen-Vatnedalen Foto: Senter for eiendomsfag

Tekst: Øystein Ringen-Vatndalen, Senter for eiendomsfag

Samspillet mellom disse tre sektorene er av avgjørende betydning for hvordan eiendomsverdier utvikles og forvaltes – ikke bare for den enkelte kunnskapsbedrift, men også for samfunnet som en velfungerende helhet. Dersom det er én brutt lenke i denne verdikjeden for arealbasert verdiskapning, blir totalen redusert i betydning.

Kompetansetriangel

Nettopp derfor er det av avgjørende betydning at den samlede innsikt som befinner seg i dette kompetansetriangelet er noenlunde lett og jevnt tilgjengelig for alle parter. I praksis betyr det at en privateid virksomhet som har eiendomsutvikling – her forstått som tidlig fase regulering og påfølgende byggeproduksjon – som virkefelt, er kritisk avhengig av at de ressurspersoner som forestår aktivitetene har inngående kjennskap til de formelle krav som både kommunal planmyndighet og ekstern finansiør stiller til prosjektet.

Uten dette på plass kan en slik ferd betegnes som et seilas på lykke og fromme! Men med rett perspektiv, gjerne kombinert med et langsiktig syn på egen markedstilværelse, vil en jevn flyt av talenter mellom disse tre sektorene være et ubetinget gode – all den tid dette øker den samlede kompetansen. Det innebærer at et tap av talent til én av de andre sektorene er en potensiell gevinst for samspillet mellom alle.

Finanskrisens erfaring

Dette skjedde i et visst monn under finanskrisen, da det særlig blant eiendomsutviklere i privat sektor oppsto et markedsbortfall som førte til både permitteringer og oppsigelser. Mange erfarne kompetanseprofiler forlot da det de kunne best, for å søke lykken i andre deler av den verdikjeden som de var en del av. Og da det stort sett kun var kommunene som var i posisjon for nyansettelser på den tiden, fikk vi den interessante effekten at også deler av kommunal sektor kunne skilte med hard core eiendomsutviklingskompetanse i kjølvannet av krisen.

Dette var nytt og spennende, selv om det nok var litt tungt å svelge for enkelte av de tidligere arbeidsgiverne, som like etter krisen skulle ut i møter med noen av de samme kommunene – for å realisere nye reguleringsgevinster. Stor må overraskelsen ha vært da noen av disse lederne innså at den beste eiendomskompetansen satt på den andre siden av forhandlingsbordet! Uvant og nyttig.

Holistisk forståelse

Det disse tidligere ansatte kunne tilføre ulike kommunale enheter var en kommersiell helhetsforståelse rundt eiendom, sett i forhold til det planverk som det offentlige er satt til å administrere. Denne forståelsen, anvendt med klokskap og lange briller, gir anledning til å se muligheter som ligger strategisk over enkeltmøters posisjonering og enkeltprosjekters bærekraft – for å skape bedre byer. Ved å parre lokalpolitisk forståelse med kommersiell handlekraft får du en annen dynamikk til tidvis statiske arealplaner, som gjør at begge sider av forhandlingsbordet er en del av løsningen, om både edruelige planer og de som krever felles vågemot.

Eiendomskompetanse i flytsonen er når en opplever at de utfordringer som aktiviteten stiller til en er i overensstemmelse med de forutsetninger en har for å mestre utfordringene. Dette holistiske overblikket, i kombinasjon med arbeidsglede og skaperkraft, kan løfte en investors eiendomsprosjekt fra det middelmådige til det eventyrlige.

Byutviklingens oppside

Tilsvarende vil kunne skje om finanssektoren nå leter aktivt etter operativ eiendomskompetanse i koronakrisen, for å supplere egne rekker på tallknusing og risikovurdering – der det største målet hittil har vært å sikre seg mot potensiell nedside. Hvem vet, kanskje vil vi etter denne krisen kunne se antydninger til en finanssektor som også forstår eget samspill mellom private utbyggere og kommuner? Det hadde vært spennende for norsk byutvikling!