Nye vindparker kan kveles av økte kostnader

Konkurransen i vindturbinbransjen har i mange år vært knallhard, og lønnsomheten har vært elendig. De siste par årene har vært ekstra krevende fordi prisene på råvarer og logistikk har gått opp, men turbinprodusentene har ikke klart å dytte disse kostnadene over på kundene. Resultatet er at produsentene har havnet i en voldsom skvis, og veletablerte selskaper som Siemens Gamesa og Nordex har blitt tvunget til å innføre omfattende restruktureringsprogrammer. Selv ikke Vestas, markedsleder og den aktøren som tar høyest priser, klarer å tjene penger.

Samtidig som turbinprodusentene har blødd penger, har ledelsen i selskapene fortalt kapitalmarkedene at de høye logistikk- og råvarekostnadene snart skal lempes over på kundene. Nå ser det endelig ut til at produsentene begynner å få dette til, fordi prisene på vindturbiner er kraftig opp det siste året. Pendelen har snudd, og det er lov å være optimistisk på vegne av turbinprodusentene. Samtidig er det liten tvil om at prosjektutviklere som Ørsted har fått en hodepine.

Livsviktige prisøkninger

Fallende priser på fornybar energi har vært nøkkelen til at det grønne skiftet har fått såpass bra momentum. Det siste året har imidlertid trenden snudd, og prisene på vindturbiner er altså på vei opp:

Vestas: salgspris i euro per megawatt og driftsmargin

Lønnsomheten i vindturbinbransjen er som man kan se imidlertid fortsatt elendig, og i så måte var det tvingende nødvendig å øke prisene.

Måten kostnadene skulle skyves over på kundene på, var gjennom “smartere” kontrakter hvor prisene på turbinene skulle kobles tettere til råvare- og potensielt logistikkprisene. Dette handler altså primært om hvem som skal ta risiko, og fordi kunder som Ørsted er finansielt mye sterkere enn turbinprodusentene, må de nødvendigvis begynne å ta mer risiko. Det er begrenset hvor hardt man kan presse leverandørene sine.

De siste månedene har prisene på både kobber og stål steget betydelig, det samme har prisene på vindturbiner. Det ser altså ut til at “smartere” kontrakter begynner å bli implementert, men lønnsomheten i bransjen er ennå ikke tilfredsstillende.

Det er verd å merke seg at prisene på grafen er for landbaserte vindturbiner, men dynamikken vil være den samme for vindturbiner til havs. Når det gjelder havvind, vil det faktisk være enda viktigere å dytte kostnader videre fordi prosjektene er større og lenger ut i tid. Tidsaspektet gjør at det vil være vanskelig å prissikre råvarer.

Et forhandlingsutspill

Hornsea 3 er Ørsteds største prosjekt, og med 2.852 megawatt blir det et av verdens største havvindprosjekter når det kommer i drift en gang i 2026 eller 2027. Ifølge Reuters er foreløpig kostnadsestimat rundt 100 milliarder kroner, men det kan altså bli mer. Mye står på spill for både Ørsted og Storbritannia.

Vil ha skattekutt: Mads Nipper, adm. direktør i Ørsted, sier gigantprosjektet Hornsea 3 trues av økte kostnader og etterspør lavere skatter. Britiske myndigheter må nok gi ham noe. Foto: Ørsted

Da Ørsteds administrerende direktør Mads Nipper fortalte at prosjektet var i fare, sa han at selskapet hadde behov for bedre rammebetingelser, spesielt lavere skatter. Det er nok et smart sted å starte.

Ørsted har tildelt flere kontrakter i forbindelse med Hornsea 3, men den viktigste, kontrakten for vindturbiner, har ennå ikke blitt tildelt. Derfor er nok utsagnet til Mads Nipper også et forhandlingsutspill ovenfor turbinleverandørene, men de har som sagt neppe så mye å gi.

Kan takke seg selv

Det er mye som tyder på at Ørsted med Hornsea 3 har malt seg inn i et hjørne. Ørsted vant prosjektet i en auksjonsrunde organisert av britiske myndigheter, og prisen på strømmen er gjennom en Contract for Difference-avtale lav på rundt 52 euro pr. megawatt-time, altså rundt 60 øre pr. kilowatt-time. Lengden på kontrakten er 15 år, og prisen er fast, skjønt den inflasjonsjusteres gjennom kontraktsperioden.

Hornsea: Ørsteds Hornsea-prosjekter er blant verdens største havvindprosjekter. Hornsea 1 på 1.218 megawatt ble satt i drift i 2019, Hornsea 2 på 1.320 megawatt ble satt i drift i 2022, og Hornsea 3 blir over 2.800 megawatt og kommer i 2026–27. Hornsea 4 er på tegnebrettet. Illustrasjon: Hornsea Project

Dersom prosjektet hadde vært på land, hadde dette gått rundt. Problemet er at kostnadene er langt høyere til havs, og økonomien i prosjektet er derfor tvilsom, ikke minst når prisene på turbiner stiger. Det er også et tankekors at strømprisen Ørsted får på prosjektet er vesentlig lavere enn strømprisen som kan oppnås gjennom Power Purchase Agreements på land.

Flere land har organisert auksjonsrunder på havvindlisenser hvor den eller de som har tilbudt lavest strømpris har vunnet. Dette har vært en god strategi fordi det har presset kostnadene ned, og dermed har havvindprosjekter etter hvert krevd lite eller ingen støtte fra myndighetene. I tillegg har lavere kostnader bidratt til å akselerere det grønne skiftet.

Nå ser det altså ut til at auksjonsprisene kan ha falt i forteste laget, og mye av grunnen er nok at prosjektutviklerne med tiden har blitt vant til at kostnadene kontinuerlig faller, og dermed har man lagt inn ytterligere prisfall inn i regnearkene. Da blir marginene mindre, og den dagen prisene snur opp, har man ingenting å gå på.

Stigende renter gjør det heller ikke lett for prosjektutviklere som Ørsted, ettersom havvindprosjekter i stor grad lånefinansieres.

Hvem plukker opp regningen?

Produsenter av vindturbiner har altså ikke mye å gå på, og de blir flinkere til å sende logistikk- og råvarekostnader videre. Dessuten er det få vindturbinprodusenter innen havvindsegmentet, og veksten er høyere enn på landbasert vindkraft. Derfor blir det nok myndighetene og prosjektutviklerne som må dele på regningen.

Prosjektutviklerne har imidlertid ett viktig pressmiddel: De kan skrinlegge prosjekter. Det vil medføre kostnader og finansiell risiko, og det vil være et prestisjenederlag uten sidestykke. Kanskje blir det også vanskelig å få nye prosjekter i samme marked. Likevel kan dette skje om marginene blir lave nok – og det vet politikerne.

Politikerne på sin side sliter med å nå klimamålene, og energisikkerhet har blitt viktigere enn noensinne. Derfor vil de også strekke seg langt for at prosjektene blir realisert. Som nevnt vil man neppe tukle med vinnerbudene, blant annet fordi det kan føre til søksmål fra andre markedsaktører som har deltatt i samme auksjon. Derfor er det mer trolig at det gjøres justeringer i skattenivået, slik Ørsted foreslår.

Løsningen fremover

Det grønne skiftet ser altså ut til å bli dyrere, og regningen må deles mellom prosjektutviklerne og myndighetene. Prosjektutviklerne vil kunne redusere smerten hvis de blir flinkere til å selge seg ned i prosjekter. De er tross alt best til å utvikle og drive prosjekter, eie prosjekter kan likegodt pensjons- og infrastrukturfond gjøre. Fondene står klare, og de har mye penger. Det er bare å ringe Nicolai Tangen i Oljefondet.

Prises til null vekst

Kapital var nylig i kontakt med en forvalter som virket noe frustrert og påpekte at prisingen av Ørsted forutsetter null vekst. Det stemmer sannsynligvis, og det er god grunn til at det er slik. Selv om Ørsted har en stor prosjektutviklingsportefølje, tyder mye på at marginene vil bli lave, og da er den ikke verd så mye. Ørsted har lenge blitt ansett som en av de tryggeste havnene i det grønne investeringsuniverset, men dette stemmer altså ikke lenger etter Kapitals mening.

Hvor investere?

Man gjør altså lurt i å styre unna Ørsted, og på generell basis bør man være forsiktig med aktører med mye vindkraft utviklingsporteføljen sin. Etter den utsilingen står vi dessverre ikke igjen med så mange kandidater, men tyske Encavis kan være interessant. Selskapet har en god strategi og fokuserer på “onshore” i det attraktive europeiske markedet hvor marginene er gode. Dessuten har det primært solkraftprosjekter i utviklingsporteføljen. Aksjen er relativt dyr, men det er kvalitet.

Det kan også være verd å se på vindturbinprodusentene. Risikoen er relativt høy, men mye tyder på at pendelen begynner å svinge deres vei. Selv om Vestas er dyrere enn sine konkurrenter, er dette sannsynligvis investeringen som gir best “risk-reward”. Selskapet har bedre marginer enn konkurrentene, det er godt eksponert mot havvind hvor veksten er høy, og det er markedsleder (dog ikke innen havvind). I tillegg er det et ekstremt veldrevet selskap med en unik evne til å styre salget mot de mest attraktive markedene. Det kan man gjerne betale ekstra for.