Schiøtz: – Samlere kan ikke noe for sin legning

“Selvfølgelig burde jeg kjøpt små toromsleiligheter på Frogner istedenfor å bruke pengene på bøker. Det har jeg imidlertid aldri angret på,” skriver Cato Schiøtz. Nå er advokaten ny styreleder i Bibliofilklubben.

Et lykkelig øyeblikk: Cato Schiøtz pakker ut noen Kjell Aukrust-bøker han har kjøpt. Bildet er tatt i Gamle Logen under et møte i Bibliofilklubben for noen år siden.  Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB
Næringsliv

Den eksklusive boksamlerforeningen Bibliofilklubben fyller 100 år og feirer seg selv med både bokutgivelser, festmiddag og ny styreleder.

– Medlemmene syntes vel det var min tur igjen, sier Schiøtz, som ble rikskjendis da han forsvarte Per Orderud, men stort sett har ført saker om økonomisk kriminalitet i rollen som partner i Advokatfirmaet Schjødt frem til 2018.

Bibliofilklubben har nå gjennom over 35 år vært en kilde til stor glede og gitt meg marginal, for ikke å si unyttig, kunnskap, som jeg har plaget mine medmennesker med.

Ved siden av en hektisk juskarriere, hvor millionene har trillet inn, har Schiøtz brukt mye tid og penger på å samle på aktiviteter, glass, kart, prospekter og bøker. Det siste gjorde at han allerede i 1987, som ung 39-åring, ble tatt opp som medlem i Bibliofilklubben. Her er opptakskriteriene at du både er bibliofil og sosialt egnet, noe det stemmes over, og hvilket unge Schiøtz altså var og forhåpentlig fremdeles er. Nå er advokaten igjen blitt styreleder i klubben med det konstante medlemstallet 33, og hvor kun fire er kvinner.

– Bibliofilklubben har gjennom over 35 år vært en kilde til stor glede og gitt meg marginal, for ikke å si unyttig kunnskap, som jeg har plaget mine medmennesker med, sier Schiøtz.

– Er i våre kjertlers vold

I disse dager feirer klubben, hvor “alle” lider av samlersyken, 100 år. Selv har Schiøtz skrevet teksten En boksamlers bekjennelser til jubileet, som starter med:

“Samlere kan ikke noe for sin legning: Vi er i våre kjertlers vold og kan ikke annet enn å samle.”

Kapital har fått et eksemplar av særtrykket i 66 eksemplarer, hvorav 33 er nummerert for Bibliofilklubbens medlemmer og ble delt ut på jubileumsmiddagen 15. mars. Her skriver Schiøtz at han kan tidfeste helt nøyaktig når og hvor han kjøpte sin første antikvariske bok.

Det skal ikke stikkes under en stol at ufortjent høye advokatinntekter var en viktig forutsetning for at jeg kunne samle.

“Dette skjedde i august 1980. Da åpnet en god bekjent av meg fra skoleårene på Slemdal og Ris, Helge Johnsen, Vinderen antikvariat. Og hos Helge kjøpte jeg Arne Garborgs Læraren for 400 kroner. l tillegg kjøpte jeg to debutbøker av Johan Borgen og Jakob Sande. Og da var det gjort. Det var som det første skuddet med heroin: Jeg ble hekta. Og gjennom åtti- og nittitallet og inn i det nye århundre opparbeidet jeg meg en meget betydelig samling. Det skal ikke stikkes under en stol at ufortjent høye advokatinntekter var en viktig forutsetning. Selvfølgelig burde jeg kjøpt små toromsleiligheter på Frogner istedenfor å bruke pengene på bøker. Det har jeg imidlertid aldri angret på. Det er ikke all investering som kan måles i kroner og ører,” skriver han.

Videre røpes pinlige situasjoner hvor hans kone har tatt ham på fersken i å smugle bøker inn i huset i Holmenkollen, etter at de egentlig hadde blitt enige om at pengene skulle brukes på noe mer “nyttig”.

Etterkrigstidens dyreste 

Siden har advokaten hatt en forkjærlighet for debutbøker.

“Jeg jaktet i mange år på Ingvar Ambjørnsens sjeldne debut fra 1976, Pepsikyss. Plutselig, out of the blue, fikk jeg en telefon fra Ambjørnsen, som satt i Hamburg sammen med vår felles venn, Hamsun-biografen Ingar Sletten Kolloen. Følgende konversasjon utspant seg:

–Hei Cato. Du kan få boka.

– Hæ?

– Du kan få Pepsikyss for opprinnelig pris på tre kroner.

– Jeg kan ikke FÅ Pepsikyss?

– Jo, du kan få Pepsikyss, men det er en betingelse.

– Og det er?

– Du må komme til Hamburg og hente den selv.

Neste weekend rykket jeg ut med blålys til Hamburg og ervervet Ambjørnsens eksemplar. Jeg fikk til og med presset på ham et hyggelig beløp, som jeg anslo, med alle forbehold, var markedspris. Siden så jeg ikke denne kultboken på flere år, før et lett pjuskete eksemplar dukket opp på en nettauksjon i regi av Antikvariat Bryggen og ble klubbet inn for 22.200 kroner inklusive salær, noe som gjorde den til etterkrigstidens dyreste norske bok.”

Solgt for millionbeløp

– Hva selger du Ambjørnsen-boken din for?

– Spør mine arvinger om prisen når jeg – takknemlig og nysgjerrig – smetter videre, sier antroposofen Schiøtz til Kapital.

– Du vet, en død samler er en populær person. Da registrerer arvingene at det tross alt er verdier: Var det så mye verdt, vil de overrasket konstatere.

Du vet, en død samler er en populær person.

– Du har jo solgt samlinger for millionbeløp tidligere, og som Kapital har skrevet om. Hva er det siste du solgte?

– Min komplette rekke av Per Sivles førsteutgaver.

– Hva fikk du?

– Ja, er alt advokaten vil si om den saken.

Det er muligheter for at interessenter som tar kontakt kan få kjøpt opptil flere bøker av herr Schiøtz.

– Skal det være en komplett rekke med førsteutgavene til Sigrid Undset, Alexander Kielland eller Jonas Lie? foreslår han, og forteller at prisen avhenger av hvem kjøperen er.

Det siste boken han selv kjøpte, var den norske krimboken En nasjon i sjakk til ARK-pris på 349 kroner.