Tidligere i år møtte amerikanske Apple Klagenemnda for industrielle rettigheter i Borgarting lagmannsrett. Striden sto om sletting av varemerket “Sherlock” i Norge. Dette ble i utgangspunktet registrert av Apple, som da brukte navnet på et fil- og søkeprogram oppkalt etter den fiktive mesterdetektiven, i 2004.
Selskaper som Apple er til enhver tid involvert i en rekke rettighetstvister verden over, og har et utall jurister ansatt med immaterielle rettigheter som spesialområde. Likevel fikk giganten hverken medhold i Patentstyret, Klagenemnda for industrielle rettigheter eller Oslo tingrett. Og da saken kom opp for lagmannsretten, gikk Apple på et nytt nederlag.
– For å forhindre at selskaper sitter på varemerker de ikke benytter seg av, er det innført bruksplikt. Dersom man ikke benytter varemerkene i løpet av fem år, kan andre kreve dem slettet. Dette argumentet fikk Apple mot seg med hensyn til “Sherlock”, og lagmannsretten anså ikke bruken som tilstrekkelig til å opprettholde registreringen, sier førsteamanuensis Torger Kielland ved Universitetet i Bergen i en kommentar til Kapital.
Dommen er tidligere omtalt i Norge av Rett24.
Verdensomspennende
Det mest interessante med lagmannsrettens dom er dog ikke avgjørelsen i seg selv, men amerikanernes motpart og deres virksomhet.
Bakgrunnen for spørsmålet om sletting av varemerket var en søknad fra selskapet Namib Brand Investments (NBI), som ledes av milliardæren Michael Gleissner. Ifølge dokumenter Apple la frem i retten, skal Gleissner være direktør i mer enn tusen britiske selskaper, som igjen har stått bak mer enn 4.400 søknader om varemerker i minst 38 land. Selskapet skal også ha utløst en rekke rettstvister verden over, tilsvarende den i Norge.
Gleissners fremferd har naturlig nok vakt oppsikt der den har funnet sted, og lenge vært kjent og diskutert i bransjekretser. Anerkjente World Trademark Review (WTR) har sågar publisert en omfattende artikkelserie kalt “The Gleissner Files”, der de har ettergått virksomheten i detalj.
Ifølge nettstedet er Gleissner født i Tyskland, men bosatt på Filippinene. Han har tidligere gjort karriere innen film og musikk, men bygget sin formue på rundt 300 millioner dollar som IT-gründer. Disse pengene kan komme godt med – registreringsavgiftene alene skal ha kommet opp i mer enn en million dollar, og rettsprosesser er som kjent ikke billige.
Varemerkeregistreringene har funnet sted på alle kontinenter. Flest saker har det vært i USA, Benelux, Storbritannia, Latvia, Portugal og Canada.
Investering
Enkelte beskriver Gleissners virksomhet som spekulasjon, på samme måte som innen eiendom eller andre aktiva. Potensielt kan varemerkene øke i verdi den dagen noen ønsker å benytte dem.
Mange av varemerkene Gleissner har investert i er svært generelle. Det kan være navn på dyr, farger og vanlige fornavn. Men han har også forsøkt å sikre seg en rekke varemerker som er eksisterende, men ikke i bruk, eller som ligger tett opp mot allerede kjente varemerker.
I en WTR-artikkel gjengitt hos Lexology henvises det til uttalelser Gleissner selv kom med i forbindelse med en rettssak om navnet “Bibby”. Dette ble utfordret av Samsung, hvis talestyrte assistent er kalt “Bixby”.
– Vi bygger en stor portefølje av potensielt nyttige varemerker. Jeg investerer i apper som trenger et navn. Alle nye teknologier trenger et navn. Vi har navn og varemerker tilgjengelig for alle selskaper som trenger det (…) Du må se på det som eierskapet til et stykke land der det ikke på forhånd er klart hva som skal skje med det. Avhengig av utviklingen kan verdien av eiendommen utvikle seg positivt, og dermed være en god investering. Det er også tilfellet med varemerker.
De mest aktuelle kjøperne av varemerkene kan fort være dem Gleissner utfordrer for å få tak i dem i utgangspunktet, mener Torger Kielland.
– Tanken kan nok være å presse tidligere innehaver til å betale for å få det tilbake. Så kan man spørre seg hvor interessant dette er om varemerket ikke har vært i reell bruk på fem år, men det kan være en mulig inntektskilde, sier han.
– En annen måte å bruke disse varemerkene på er å etablere en legitim grunn til å registrere domenenavn. Der er regelen først i tid, best i rett. Men om andre har registrert ditt varemerke som domene, kan du kreve å få det overført.
“Trolling”
Knut A. Bostad, seksjonssjef for design- og varemerkeavdelingen hos Patentstyret, kjenner ikke til at Namib Brand Investments eller Michael Gleissner er involvert i andre søknader eller konflikter i Norge. Det kan dog ikke utelukkes helt at noen av de angivelig tusentalls selskapene tyskeren står bak kan være involvert i flere saker her til lands.
På generelt grunnlag forteller Bostad at den typen virksomhet som beskrives i dommen fra Borgarting lagmannsrett, kalles “trolling” på patent og varemerke. Dette har så langt ikke vært noe utbredt fenomen i Norge.
– Det har vært vanligere på domenenavn, og vi har også hatt såkalte domenehaier i Norge. Men ikke på samme måte på varemerker, sier seksjonssjefen.
Patentstyret er kjent med tilfeller der selskaper gjentatte ganger har søkt varemerker i EUs varemerkeregister i Alicante, og så unnlatt å betale søknadsavgiften. Idet de søker, får de likevel prioritet til det aktuelle varemerket. EU har slått ned på dette under påskudd av at det er misbruk av systemet.
