I slutten av april hevdet Ukrainas forsvarsledelse at de hadde ødelagt 625 russiske tanks og 1.750 andre pansrede kjøretøyer, og drept over 20.000 russiske soldater. Tallene er sikkert overdrevet, men det er hevet over tvil at russerne led så store tap av materiell og soldater at de måtte trekke seg tilbake fra Kyiv-regionen.
St. Javelin
Hva gikk galt for de overlegne russiske styrkene ved Kyiv? En karismatisk og handlekraftig ledelse fra Zelenskyjs side har vært fremhevet, sammen med enorm forsvarsvilje hos de ukrainske soldatene og i befolkningen. Utvilsomt riktig og viktig, men uten St. Javelin hadde nok ikke russerne blitt stoppet.
St. Javelin er kjælenavnet ukrainerne har gitt det amerikanske panservernvåpenet FGM-148 Javelin (kastespyd). Da de ble angrepet, hadde ukrainerne minst 400 stk. FGM-148, og de har siden fått mange flere. De første anskaffet det ukrainske forsvaret i 2018, så de er godt kjent med våpenet.
FGM-148 består av et avfyringsrør, en rakett med 8,5 kg sprengladning og et styringssystem. Komplett veier utstyret 23 kg og kan bæres og opereres av én mann. Vanligvis er det to manns betjening, slik at man kan ha med flere raketter.
Praktisk rekkevidde er 2,5 km, og rakettens maks hastighet ca. 1.000 km/t. Det tar bare seks–syv sekunder for raketten å nå et mål ca. 1 km borte.
FGM-148 er basert på “skyt-og-glem”-prinsippet. Operatøren fokuserer på målet med en spesialkikkert, og laster dataene over på rakettens computer. Så avfyres våpenet, og raketten styrer selv mot målet.
FGM-148 har en såkalt myk start, der den de første metrene avgir minimalt med bakflamme. Dermed kan man avfyre fra et trangt rom, det er vanskelig for fienden å se hvor skuddet kommer fra, og operatørene kan raskt forflytte seg til et nytt sted for skjul eller neste angrep.
Som figuren viser, kan man velge mellom modus for flukt direkte mot målet, eller såkalt topp-angrep der det angripes omtrent vertikalt fra 250 meters høyde.
Det er topp-angrep som benyttes mot stridsvogner, fordi de er svakest pansret på toppen. I strid utstyres gjerne stridsvognene med ekstra beskyttelse utenpå den vanlige pansringen, men FGM-148 har dobbelt sprengladning, der den første fjerner ytre pansring og den indre ødelegger resten av panseret.
For den som er interessert i å sette seg mer inn i FGM-148, kan nevnes at bruksanvisningen faktisk er fritt nedlastbar på FGM-148 Javelin Anti-Tank Missile Manual - The Omega Concern.
I mars hadde russerne en enorm – det ble sagt 60 km lang - kolonne med stridsvogner og pansrede kjøretøyer for personell og forsyninger på veien mot Kyiv. Den var naturligvis et perfekt mål for raskt forflyttbare grupper av ukrainske soldater utstyrt med FGM-148.
Kolonnen ble da også tvunget til å stoppe, og etter å ha lidd enorme tap måtte den trekke seg tilbake.
Pirogovs prinsipp for sårede i krig
Ved siden av de direkte dødstapene kan man anta at russerne hadde store problemer med å ta seg av sårede. Trolig klarte de rett og slett ikke å gjennomføre den internasjonalt anerkjente Pirogov-doktrinen for håndtering av sårede soldater i krig, innført av de russiske kirurgene Nikolay Pirogov (1810–1881) og Vladimir Oppel (1872–1932).
Doktrinen går ut på at sårede soldater må gis umiddelbar førstehjelp på stedet og straks deretter bringes til et såkalt evakuerings-punkt hvor ytterligere medisinsk behandling kan gis, før videre transport til mer avansert behandling.
I den helt ferske forskningsrapporten Review of Military Casualties in Modern Conflicts – The Re-emergence of Casualties From Armored Warfare, publisert i Military Medicine i mars/april-nummeret i år, har amerikanske, polske og svenske forskere studert dette nærmere.
De beskriver hvordan dødsraten ved alvorlig krigsskade øker kraftig med tiden det tar før alvorlig skadde får medisinsk behandling.
Tallene fra krigene i Afghanistan, Irak og Tsjetsjenia viser at ca. 50% av besetningene i tanks overlevde et panservernangrep hvis de fikk rask behandling. Der de skadde kunne evakueres med helikopter til behandling i løpet en time, overlevde nesten 95% av de skadde.
Tilbake til russernes militærkolonne utenfor Kyiv. Der antar artikkelforfatterne at det må ha vært svært vanskelig å hente ut sårede; både med helikoptre og pansrede biler. Dette må ha forårsaket ekstra høye dødsrater blant de sårede som kunne ha vært reddet, og har sikkert vært sterkt medvirkende til at angrepet i den regionen ble oppgitt.
Også i krigføring i byene er det veldig mange ofre – både soldater og sivile – som kunne ha overlevd hvis det ikke hadde vært så farlig for helsepersonell å gi dem førstehjelp og hente dem ut.
Viktigste dødsårsak i krig
Det er faktisk ikke de direkte krigsskadene som tradisjonelt har vært den viktigste dødsårsaken i krig. Helt opp mot moderne tid har de fleste soldatene i felt blitt drept av sykdommer. Og av disse har de mest dødbringende vært diarésykdommer.
Under Napoleons felttog mot Russland i 1812 hevdes det f.eks. at det ikke var kulden og russerne som vant over franskmennene, men diareen. Den franske hæren tellet 500.000 mann da den krysset grensen til Russland på forsommeren 1812. Da tilbaketoget fra Moskva begynte i september, var det bare 100.000 igjen. Av de 400.000 som var borte, skal færre enn 100.000 ha falt i kamp, mens 300.000 døde direkte eller indirekte (klarte ikke å følge fremrykning eller tilbaketrekning) som følge av sykdom, og da spesielt diarésykdommer.
Den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) er krigen med det største antall omkomne amerikanske soldater, nemlig 620.000. Av disse falt ca. 205.000 i kamp, mens hele 415.000 døde som følge av sykdom, og da først og fremst diarésykdommer.
Etter den amerikanske borgerkrigen begynte man å forstå betydningen av rent vann, frisk mat og personlig hygiene for å unngå sykdom i felten, og dødstallene har gått dramatisk ned. Men diaré har vært et stort problem for vestlige soldater også i kriger i nyere tid, som i Irak, Afghanistan og andre strøk der bakteriefloraen er uvant, hygienen dårlig og rent vann en mangelvare.
I “Military importance of diarrhea: Lessons from The Middle East” påviser f.eks. Mark S. Riddle ved Naval Medical Research at over 70% av de amerikanske soldatene i Midtøsten fikk diaré minst en gang i løpet av en åttemånedersperiode, og over 50% ble rammet to ganger eller flere.
De amerikanske styrkene opplevde sykdommen som et stort problem, ikke bare fordi det gjorde operasjonene mindre fleksible, men også fordi diaréanfallet kunne komme plutselig midt under skarpe oppdrag og dermed kunne medføre livsfarlig trøbbel for operasjonen.
15 liter væsketap pr. døgn
Hvordan definerer man diaré? WHO (World Health Organization) definerer en person som rammet av diaré dersom han har tre eller flere omganger med løs eller flytende avføring pr. døgn, og at dette ikke er “vanlig” for vedkommende. Ved kraftigere diaré er toalettbesøkene mye hyppigere.
Akutt diaré omfatter egentlig en hel gruppe sykdommer og skyldes gjerne angrep av virus (f.eks. norovirus og rotavirus) eller bakterier (f.eks. campyulobacter, salmonella og visse typer coli-bakterier) som man får i seg via forurenset vann eller mat, eller ved smitte fra en person som allerede har sykdommen.
Dysenteri og kolera er diarésykdommer
Det som gjør diaré så farlig, er væsketapet. For det er ikke bare det man har spist eller drukket som kommer ut. Foruten å hindre tarmene i å ta opp næring, “narrer” nemlig bakteriene, virusene eller parasittene som gjerne er årsaken til sykdommen, tarmcellene til å tømme seg for sitt naturlige væskeinnhold. Man kan miste helt opp mot 15 liter væske pr. døgn. Det er åpenbart at med et slikt væsketap blir situasjonen raskt livstruende.
Tilbake til Ukraina. I den stillestående militærkolonnen utenfor Kyiv er det ikke usannsynlig at diaré etter hvert kan ha blitt et problem for de russiske soldatene. Jeg tør ikke tenke på forholdene for de ukrainske soldatene som i skrivende stund fremdeles holder stand i stålverket utenfor Mariupol, og de sivile der.
Krig er forferdelig. Og de lidelser som Putin & Co. har forårsaket for ukrainere og egne soldater kan vi aldri tilgi dem.
