Russlands svarte økonomi

Fahsing, som har forsket på kriminelle nettverk, mener de økonomiske sanksjonene som er innført mot Russland har en alvorlig utfordring – nemlig den russiske mafiaen. Både han og en rekke andre forskere verden over har de siste årene meldt om hvordan mafiaen har blitt sveiset sammen med Putins regime og blitt et verktøy for den russiske presidenten til å operere i gråsoner som en legitim stat ikke kan vedkjenne seg. 

– De ordinære verktøyene biter ikke. Skal du virkelig strupe Putin, må du gå etter mafiaen. Det kan bli en langt tøffere oppgave enn mange ser for seg. Vårt politi og våre virkemidler er overhodet ikke rustet for dette – skal man ha noen sjanse, må det etableres et kraftfullt og multinasjonalt tribunal med dette som eneste oppgave, slår Fahsing fast. 

Rakettene hagler

I skrivende stund har Russland invadert Ukraina. Ødeleggelsene er enorme. Krigens grusomme ansikt viser seg for hele verden gjennom bilder av ruiner, drepte soldater og drepte sivile – gamle og barn.

Invasjonen er begrunnet med et kremt og et fikenblad. Angivelig mener Russland seg tvunget til å befri Ukraina fra den neonazistiske trusselen landets nåværende regjering skal være infisert av. Mer nærliggende forklaringer verserer derimot i både norske og internasjonale medier, nemlig at Russland er kraftig imot Ukrainas tilnærming til Vesten, EU og NATO. Dette er hard kost for en president som ser ut til å ville utvide Russlands grenser til der de var før Sovjetunionen ble oppløst.

Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, har ikke gjort situasjonen bedre for Putin. Den tidligere TV-stjernen og hans parti “Folkets Tjener” gikk til valg i 2019 med løfter om å ta et oppgjør med korrupsjonen i landet. Siden invasjonen startet, har Zelenskyj blitt et symbol for ukrainernes kamp, og for et demokrati som står imot en betydelig overmakt. Hans tilstedeværelse i gatene i Kiev, hans fortelling om ukrainernes kamp og hans appeller til verdenssamfunnet formidles over hele verden. Til sammenligning fremstår Putin som en aldrende despot i et fjernt elfenbenspalass – hvor bare noen få utvalgte undersåtter mater ham med informasjon de tror han vil høre.

PR-messig er Russlands mektige mann grundig slått av Zelenskyj, og det har gjort sistnevnte til en jaget mann. 

– Fienden har pekt på meg som mål nummer en, og min familie er nummer to, sa Zelenskyj, i en TV-tale da invasjonen startet torsdag 24. februar.

Ringte “kokken”

Oppdraget med å fange og drepe Zelenskyj er ikke en jobb Russlands leder betror til hvem som helst. Ifølge The Times har han beordret det private sikkerhetsselskapet Wagner-gruppen til å gå inn i Ukraina og få jobben gjort. Altså, ikke egne elitestyrker eller agenter, men en privat kontraktør.

Mye av Wagner-gruppens virksomhet er ukjent, og mye av det som antas om gruppens sammensetning og motiver, er nettopp det, antagelser. Gruppen skal i hovedsak bestå av eks-soldater fra det russiske militæret. Gruppen er ikke offisielt knyttet til Russland, men etter alt å dømme opererer gruppen etter ordre fra Kreml. 400 spesialsoldater, trolig fra Wagner-gruppen, skal ha blitt fløyet inn fra Afrika hvor de har vært involvert i operasjoner, for å gjennomføre Putins ønske om å rydde den ukrainske presidenten av veien. 

Det er generelt vedtatt, både blant forskere og vestlige medier, at Jevgenij Prigozjin, også kalt “Putins kokk”, finansierer gruppen.

Putins kokk er interessant fordi vi her prøver å ta blikket vekk fra kuleregnet en stakket stund. Putins kokk kan også illustrere det russiske regimets mørkere bestanddeler. I 2016 kunne “kokken” notere seg en plass på FBIs ti mest ettersøkte-liste, og det er utlovet en dusør på 250.000 dollar for informasjon som kan føre til en pågripelse av ham.  

– Putins kokk er et spesielt tilfelle. Han er ikke en gammel venn av Putin, men har med årene fått tillit, og han har blitt satt til å løse mange oppgaver for regimet. Han ble gitt oppdraget med å etablere Wagner-gruppen, som også driver informasjonsoperasjoner, forteller professor Jardar N. Østbø ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). 

Østbø er leder for instituttets program for russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for dem er Prigozjin en kjent skikkelse. 

– Prigozjin er en forretningsmann som har en såkalt hvit virksomhet. Han driver med catering for store deler av det russiske forsvaret, samt for mange skoler. Men han er også en erkekriminell. Gjennom Wagner-gruppen er han involvert i gruvedrift i Sentral-Afrika. Sist jeg sjekket, var det bloddiamanter inne i bildet. Hans styrker tar kontroll over områder. Hjelper regjeringen mot en “cut” av gruvevirksomheten. I tillegg leder han flere av “trollfabrikkene” som fyller kommentarfelt og fora på sosiale medier med russisk propaganda.

Lik mange andre høytstående personer i Putins regime begynte Prigozjin sin karriere på bunnen av samfunnsstigen i Putins hjemby, St. Petersburg. Allerede i 1981 ble han dømt til tolv års fengsel for ran og forfalskning. Han sonet ni. 

Menn fra en lovløs tid

Selv om det ikke er offisielt bekreftet, og Prigozjin selv fnyser av alle anklager mot ham, er det rimelig å anta at han er godt kjent med Russlands kriminelle underverden. Han ble løslatt fra fengsel rett før Sovjetunionens oppløsning, noe som innledet en periode hvor kriminaliteten blomstret i Russland. Unge menn uten fremtidsutsikter så på mafiaen som en forlokkende karrierestige. 

Prigozjin gikk inn i restaurantbransjen under beskyttelse av mafia-bossen Misha Kutaisskij, og da han ble fengslet, tok Prigozjin ganske enkelt over hans aktiva og knyttet seg til Roman Tsepov, en kriminell “autoritet” (gjengleder) hvis vaktselskap sto for sikringen rundt blant andre Vladimir Putin.

De kriminelle gjengene kultiverte i denne perioden sine illegale virksomheter til et nivå der disse på et tidspunkt skal ha utgjort 40 prosent av Russlands økonomi. Et anslag som riktignok er omstridt, men forskere enes om at den svarte økonomien i Russland var den største i verden i denne perioden. 

Fahsing ved Politihøyskolen og Petter Gottschalk fra BI ga i 2008 et riss av omfanget i sin bok Kriminelle organisasjoner. De hevdet den gang at den russiske mafiaen på 2000-tallet besto av hele 130 kriminelle organisasjoner, fordelt på 1.200 mindre grupper med omtrent 11.000 aktive medlemmer.

I tillegg til medlemmer av gjenger og deres ledere inkluderer Fahsing og Gottschalk korrupte politikere og oligarker i sin definisjon av den russiske mafiaen. De ser den russiske mafiaen som et nettverk som er involvert i alle former for organisert kriminalitet – både innenlands og utenlands.

I denne lovløse perioden på 90-tallet var det den klassiske russiske mafiaen som sto frem. Såkalte “vory v zakone”, som betyr kriminelle som fulgte en streng æreskode, fremsto som filmatiske gangstere drapert i fengselstatoveringer.  

– Rettsordningen raste sammen da unionen gikk i oppløsning. Det var kaotiske tilstander og veldig mye penger i spill. Dette var en periode hvor det man tradisjonelt kaller mafia – voldsspesialister som driver med f.eks. beskyttelsesvirksomhet – blomstret. Så begynte noen personer å slå seg opp. De med kontakter fikk tildratt seg enorme verdier med til dels svært tvilsomme metoder. De fleste benyttet seg av beskyttelsestjenester, og det er vanskelig å skille mellom hva som var svart og hvit forretningsvirksomhet. Dette ble til en gjeng med styrtrike forretningsfolk, som vi i dag kjenner som oligarker, forklarer Østbø.

Da Putin kom til makten i 1999, hadde han allerede stiftet inngående kjentskap med landets kriminelle elementer fra sin tid som St. Petersburgs “utenriksminister”, og som direktør for den russiske sikkerhetstjenesten FSB. Han tok raskt noen grep.  

– Putin fikk satt dem på plass. Oligarkene fikk beholde det de hadde tilranet seg, men byttet var at de ikke utfordret ham politisk. De som gjorde det, fikk kjapt store problemer og ble sendt i eksil eller fengsel, sier Østbø.

– Mafiaen har blitt et verktøy for staten

De siste ti årene har mafiaen i Russland blitt mindre synlig. Borte er tatoveringene, flashing av våpen og silkedresser. Putin selv har markedsført seg som en leder som slår hardt ned på kriminalitet og korrupsjon, og han flagger gjerne i sine TV-opptredener at mafiaens dager i Russland er talte. Og han har slått hardt ned på noen utvalgte personer, men det sies at dette er personer som har falt i unåde fremfor å ha blitt avslørt som forbrytere. Spørsmålet er hva som har skjedd med mafiaen? 

– Det som har skjedd de siste ti årene. er at disse kriminelle organisasjonene har gjennomgått en metamorfose hvor de har blitt til firmaer, og annet med et skinn av legitimitet, og de har blitt til et verktøy i hendene på staten, forteller førsteamanuensis Fahsing ved Politihøyskolen. 

Han er langt fra alene om denne observasjonen. En rekke forskere og journalister har de siste årene fremmet de samme påstandene. Den kjente Russland-eksperten Mark Galeotti, som blant annet har skrevet bøkene We Need to Talk About Putin og Vory: Russia’s Super Mafia, er klar på at den russiske mafiaen ikke er død – den er gjenfødt. Galeotti hevder at mafiaen lever videre med dagens regimes tillatelse. 

“Putins prosjekt krevde en taktisk forståelse med kriminelle elementer, som på sin side unngikk storstilte motangrep ved å godta regimets bestemmelsesrett,” skriver han i Vory: Russia’s Super Mafia. 

Han hevder at forretningslivet i Russland har tatt opp i seg underverdenens vaner og metoder. Det være seg ting som forretningsspionasje, bestikkelser og bruk av politisk press til å skaffe seg kontrakter og ødelegge for rivaler. Den nye generasjonen av kriminelle bosser er mer enn noensinne troende til også å være aktive i både legitime og gråsonedeler av forretningslivet, men alt dette må de gjøre med regimets velsignelse. 

I et essay i The Guardian slo Galeotti fast følgende:

– Den moderne russiske staten står mye sterkere enn på 90-tallet, og den verner kraftig om sin autoritet. De kriminelle gjengene som lykkes i Russland gjør det gjennom å jobbe med staten, fremfor mot den. Regelen er blitt: Gjør som Kreml sier, og Kreml vil la deg operere uforstyrret. Hvis ikke, vil du raskt bli minnet på at staten er den største gjengen i Russland. 

Galeotti påpeker derimot at det hverken er slik at hele Russland er gjennomkorrupt, eller at Kreml kontrollerer all kriminalitet i Russland. 

Oligarkenes spagat 

Et fellestrekk ved forskningen på, og omtalen av, russiske kriminelle er koblinger til de såkalte oligarkene. Altså, de styrtrike russiske forretningsmennene som nå rammes av kraftige sanksjoner grunnet krigen. På en nylig anklageliste fra EU er det ført opp 26 personer, av dem er ni oligarker. Blant dem er mangemilliardærer som Mikhail Fridman, Nikolaj Tokarev og Alisher Usmanov. Personer som fremstår som uavhengige forretningsmenn, men som EU mener har klare bånd til Putin. 

En slik kobling vises blant annet gjennom at flere av oligarkene skal ha bidratt til å bygge Putins palass ved Svartehavskysten i nærheten Gelendzjik. Kontrakter som hver for seg har bragt inntekter i millionklassen. Putin selv har hardnakket benektet at palasset er hans. 

– Dette enorme palasset han bygget seg ved Svartehavskysten kan jo ikke komme fra hans egen lønn som president, bemerker Fahsing tørt før han påpeker at oligarkene er kjekke å ha for Putin: 

– Det som virkelig vanskeliggjør en effektiv forfølgelse av organisert kriminalitet, er når den har en kobling til lovlige forretningsmenn. Da begynner det som i utgangspunktet var kriminelt å få andre inntektskilder. Flere av disse oligarkene opererer i gråsoner, og det er åpenbart her de har sin store funksjon. De blir svært nyttige å ha for et statsapparat som for eksempel ønsker å vaske penger. 

Også Østbø i IFS peker på at oligarkene fyller en funksjon for Putin. 

– Det er mange av oligarkene som har forbausende og identifiserbare forbindelser til organisert kriminalitet i Russland. Men de er ikke nødvendigvis rene gangstere. Dette er forretningsmenn som først og fremst er interessert i å tjene penger, men for å gjøre dette må de stå til tjeneste når staten trenger dem, og da gjerne for å gjøre ting staten ikke like lett kan gjøre selv. 

Mafiastatens metoder

Det er betimelig å se nærmere på nøyaktig hvordan administrasjonen i Kreml kan nyttiggjøre seg av sine kriminelle forbindelser. 

Den spanske statsadvokaten José Grinda Gonzáles møtte i 2010 representanter for amerikanske myndigheter i Madrid i forbindelse med etableringen av en ny internasjonal antiterrorgruppe. Gonzáles, som da i flere år hadde etterforsket og anlagt saker mot russiske kriminelle som opererte i Spania, hadde gjort seg noen betraktninger. Først fremst mente han at ikke noe annet autoritært regime i verden har eksportert korrupsjon og organisert kriminalitet i en tilsvarende størrelsesorden, og han slo fast at Russland var en mafiastat. 

Gonzáles’ argument var at kriminelle russiske nettverk ikke bare opererte med Kremls velsignelse, men ofte på direkte ordre fra Kreml. De kriminelle ble aktivt brukt til å utføre alle former for oppgaver som regimet trengte, men ikke kunne bli assosiert med.  Det dreier seg for eksempel om ulovlig våpenhandel. Han omtalte også Hviterussland og Tsjetsjenia som mafiastyrte stater underlagt russisk kontroll. 

Fra perioden 2005 til 2010 gjennomførte spanske myndigheter to store aksjoner mot russiske kriminelle i Spania. Dette resulterte blant annet i pågripelsen av fire angivelige ringledere – de mest prominente av dem var Alexander Malyshev og Gennady Petrov. Anklagen mot dem var hvitvasking av mer enn 50 millioner euro.

Hvitvaskingen skal ha begynt tilbake på 90-tallet. Rike russere kjøpte da opp luksusvillaer på Solkysten i Spania og på øygruppen Balearene, hvor Mallorca er den mest kjente øya. 

Den spanske hodepinen

Petrov skal ha vært en av lederne for den beryktede Tambov-gjengen, som hadde slått seg opp på heroinhandel i St. Petersburg på 90-tallet, men han var ved pågripelsestidspunktet også blitt en betydelig størrelse innen forretningsverdenen. Han er blant annet en av grunnleggerne av både Petroleum Financial Company og Baltic Construction Company – sistnevnte er et av de største investeringsfirmaene i dagens Russland. Kort etter pågripelsen ble han løslatt mot en kausjon på 600.000 euro, og to år etter fikk han tillatelse til å besøke Russland. Han flyktet prompte landet og lever i dag et liv i velstand i Russland, som har nektet å utlevere ham.  

Arrestasjonen av Petrov ble siden en alvorlig hodepine for en rekke høytstående russiske embedsmenn. Deriblant det russiske parlamentsmedlemmet Vladislav Reznik og tidligere forsvarsminister Anatoly Serdjukov. Anklagen var at Reznik, Serdjukov og de andre tiltalte hadde medvirket til hvitvaskingen.  

Ti år etter pågripelsen av Petrov, i 2018, stilte Reznik sammen med 17 andre impliserte – flere med koblinger til det russiske regime – opp i Madrid for å svare for anklagene mot seg. Saken endte med at domstolen fant at bevisene var utilstrekkelige, og russerne gikk fri. 

Putin selv har tatt kraftig avstand fra påstandene til den spanske påtalemyndigheten. 

Kriminalitet og utenrikspolitikk

Eksemplene nevnt i denne saken er små deler av en betydelig større mosaikk, som alle viser hvor tydelige koblinger det er mellom Putin, administrasjonen, oligarker og russiske kriminelle. Gjentatte ganger de siste 20 årene har russiske styresmakter vært anklaget for ulovligheter. Det være seg grunnet Wagner-gruppens aktiviteter eller andre brutale handlinger. Det grunnleggende problemet er at disse handlingene har et helt statsapparat i ryggen.   

– Kriminalitet slutter å være kriminalitet når det blir utenrikspolitikk, påpeker Fahsing. 

Et av de mer graverende eksemplene på det aksiomet er likvidasjonen av den tidligere russiske etterretningsagenten Aleksandr Litvinenko i London i 2006.  Litvinenko ble tatt av dage med det radioaktive stoffet Polonium-210. Etter hans død kom det frem at han i tillegg til å ha avdekket korrupsjon i den russiske sikkerhetstjenesten FSB, hadde bidratt til den spanske hvitvaskingsetterforskningen. 

Britiske myndigheter etterforsket saken og krevde i 2007 at Russland utleverte den tidligere KGB-agenten Andrej Lugovoj. Russland nektet. Resultatet ble en diplomatisk konflikt mellom de to landene. Denne konflikten ser ikke ut til å ha affisert regimet nevneverdig. 

I dag har Russland gått til krig mot Ukraina, og denne gangen har verdenssamfunnet reagert nærmest unisont. Kraftige økonomiske sanksjoner er kommet på plass mot staten Russland og dens medhjelpere: Flere russiske banker er utestengt fra det internasjonale betalingssystemet Swift. De enorme utenlandske valutareservene til den russiske sentralbanken er frosset, og vestlige investorer forbys å gjøre forretninger med sentralbanken. Rubelen er snart forbi bakkenivå, og styringsrenten er doblet til 20 prosent.

– Russland vil trenge penger

Fahsing påpeker at Russland, til tross for stor militær makt, ikke er et rikt land, og de vil trenge alle inntektene de kan få fremover. Også de ulovlige.  

– Jo flere sanksjoner som plasseres på Russland, jo mer blir de avhengig av sine illegale nettverk. Om de ikke kan få solgt sine produkter som olje og gass gjennom legale kanaler, så må de selge dette på en annen måte. Det er da disse illegale strukturene blir så viktige, sier Fahsing. 

Han mener vi så dette allerede etter annekteringen av Krim i 2014. 

– Putins bånd til mafiaen har vært helt avgjørende for hans overlevelse etter 2014, og de vil bare bli viktigere. Handelen stopper egentlig ikke opp, den finner bare nye veier. Putin har trolig allerede et system på plass for å imøtekomme sanksjonene. Det er mulig dette kan danne vei for en ny storhetstid for mafiaen i Russland. 

Østbø ved IFS mener sanksjonene åpenbart vil føre til en kraftig vekst i den kriminelle aktiviteten i Russland: 

– Det er veldig interessant hva som vil skje. Russerne er flinke til å bruke uoffisielle kanaler, og det er åpenbart at regimet vil benytte de midlene de har til rådighet til å søke veier rundt forbud og sanksjoner. Det er ingen tvil om at den russiske stat vil øke sin bruk av kriminelle metoder og aktører i denne situasjonen. Men det er en grense for hvor mye de kan klare å smugle. Du kan ikke gjøre alt via lyssky kanaler, men at du vil se en vekst er utvilsomt.  

Kapital har vært i kontakt med den russiske ambassaden i Norge i anledning denne saken. De har ikke villet besvare våre henvendelser.