Har tjent 130 millioner på drap

Det er ikke hva Kapital vil høre. Forbaskede kultursnobber, disse forfatterne. Vil gjerne legge ut om gripende møter med lesere, om samklangen de opplever med publikum over stearinlys på litteraturfestivaler landet rundt – og helst ikke si et kny om all cashen som ruller inn på konto.

Hele 130 millioner kroner i salgsinntekter har det hittil blitt for Lier Horsts del. I tillegg eier han fem prosent av Strawberry Publishing. Bare forfatterkollega Jo Nesbø overgår slike inntekter. Men der Nesbø bryr seg katten om journalister, finnes fortsatt velvilje igjen hos Lier Horst. Over 20 år som politietterforsker har gjort ham til en menneskekjenner, og kanskje ser han det på ansiktet vårt: at Kapital ikke har kjørt 14 mil fra Oslo for å gjennomføre nok et beundrende bokbad. – Begge deler, forhandler vi, og under litt tvil samtykker forfatteren og fortsetter:

– Ja, for alt dette som har med tall å gjøre har jeg satt bort til Formuesforvaltning. De tar seg av det jeg har tjent og sørger for en god avkastning, forklarer han.

Bare i Norge har Lier Horst solgt rundt fem millioner krimbøker, og ifølge regnskapet til selskapet hans, Jlhorst, tjente han 16 millioner kroner i 2020. To–tre millioner mer enn toppsjefen i DNB, Norges største finanskonsern. Med 62 boktitler totalt, fordelt på tre ulike krimserier, hvorav 61 titler fortsatt er i salg, legger inntektene hans på seg år for år. “En slags renters rente,” sier han selv. Ikke rart en dreven kapitalforvalter må på banen her, selv om rundt halvparten av inntjeningen i perioder har gått til skatt. I tillegg har han bygget seg et digert hus med svømmebasseng og eget skrivetårn mellom Larvik og Stavern, og under pandemien kjøpte han og kona Beate seg en flott fjellhytte.

– Utover det er pengene investert i en bred portefølje av aksjer, fond, obligasjoner og private equity. I min hverdag har jeg ikke plass til å være hands on i arbeidet med å ta vare på de pengene. Når andre gjør det, så er det bra. Jeg gjorde jo litt research før jeg landet på Formuesforvaltning, og jeg føler meg veldig trygg på dette.

– Hvordan følger du med på utviklingen i porteføljen?

– Hvis jeg vil kan jeg gå inn på en plattform, enten via telefon eller nettsiden, og se helt nøyaktig hvor investeringene mine er og hvordan de går opp og ned. Så kommer en månedlig rapport hvor jeg får en gjennomgang av hva som har skjedd siden sist. Der kan jeg se avkastningen på investeringene, og om den er på plussiden, så holder det for meg. I tillegg kommer en årlig, litt større gjennomgang.

– Formuesforvaltning er blitt kritisert for å ta seg godt betalt. Er du komfortabel med honorarene du må ut med?

– Ja, de har jo en høyere avkastning enn dem de gjerne sammenligner seg med, så da er det greit.

– Hvor mye er du “verdt” nå?

– Det spørsmålet tror jeg ikke at jeg greier å svare på, men det finnes registre som forteller noe om hva det står i.

Verdt 50 mill. pluss

I Kapitals verdivurdering kommer vi frem til at selskapet hans Jlhorst, som er i ferd med å cashe inn fra salg av aksjer i Strawberry Publishing Holding til giganten Bonnier, anslagsvis er verdt rundt 50 millioner kroner. Lier Horst eier fortsatt fem prosent i Strawberry Publishing, og sitter i tillegg på private verdier i form av verdifulle eiendommer.

– Som politimann gjennom 20 år hadde du ganske moderat lønn. Hva betyr den økonomiske suksessen for deg?

– Å ha en økonomisk trygghet gir en enklere hverdag, hvor du ikke må disponere lønningsposen fra måned til måned. Men jeg har også pantet flasker for å dekke utgiftene, jeg. Så det er en trygghet, både for meg og de jeg skal forsørge.

– Du tjener på linje med de best betalte konsernsjefene i landet.

– Det har jeg ikke reflektert noe særlig over. Hvordan måler man suksess? Salgstall og inntekter er jo én måte, men det har jo skjedd over mange år og med veldig små skritt. Fra måned til måned og fra år til år. Kurven går slakt oppover; det er som når man blir tjukk. Det går på ti gram i døgnet, alt kommer liksom ikke over natten, sier han.

– Er du overrasket over at det har gått så bra?

– Ja, det var jo ikke gitt på noen som helst måte. Debutboka mi fra 2004, om drapet på Ronald Ramm i Larvik i 1995, hadde et førsteopplag på 1.400 eksemplarer. Nøkkelvitnet står fremdeles i hyllene når jeg kommer inn i en bokhandel, og nærmer seg vel 200.000 i opplag alene. Det er bra til å være en veldig middelmådig debut, smiler Horst Lier.

Noe av suksessfaktoren tror han ligger i den autentiske nerven som preger historiene hans.

– Jeg skriver det som karakteriseres som realistiske politiromaner. Og det henger jo sammen med at jeg har jobbet som etterforsker i mange år. Det er jo et godt utkikkspunkt for å skrive samfunnsrealistiske kriminalromaner. For det som ikke fungerer i et samfunn, ender ofte opp på politiets bord.

– Hvor mange har du drept totalt?

– Noen gjorde en statistisk undersøkelse på dette en gang, og jeg var ikke blant de verste. Fordi jeg skriver realistiske politiromaner så forekommer jo seriemordere naturlig nok sjelden i bøkene mine. Men ett drap bli jo gjerne litt snaut i en krimbok, smiler han. Men bestialitetene holder Lier Horst seg unna.

– Hvorfor?

– Vold, bestialitet og ekstreme ting er jo et Hollywood-triks, svarer han. Lier Horst tror tendensen er at det man ser mye av på film og TV smitter over på forfattere, kanskje fordi det oppstår en forventning om at når man leser en krimbok, så skal man oppleve det samme som når man ser levende bilder med hurtige temposkifter og ytre action.

– Men jeg er ikke en sånn forfatter. Jeg bygger mer den indre spenningen.

Inspirert av drapsåsted

I tillegg kjenner Lier Horst alle politimetoder i detalj, men kanskje viktigere for forfatterskapet er alle menneskeskjebnene han har møtt, tror han selv.

– Å stå ansikt til ansikt med både ofre, pårørende, etterlatte, men også i mange tilfeller gjerningsmenn. Slik har jeg møtt mange mennesker som har vært fylt med sinne, sorg og anger. Dette er ting jeg har tatt med meg inn i forfatterskapet og som er med på å skape et autentisk preg. Det som er populært nå er jo true crime-genren, og et snev av den følelsen får du jo i bøkene mine, forklarer Lier Horst.

– Samlet du disse inntrykkene og erfaringene som politimann med tanke på å bruke dem litterært senere?

– Nei, det bare satte seg i hodet og så har jeg hentet det frem igjen senere. For de fleste forfattere er det summen av et levd liv som kommer ut som en roman. Erfaringer, opplevelser, tanker og refleksjoner.

Debutboken hans, som baserer seg på et uoppklart drap på en pensjonist i Larvik, gav ham en følelse som inspirerte ham til å begynne å skrive.

– Jeg var på åstedet den dagen han ble funnet. Å gå over den dørstokken, i fotsporene til en ukjent drapsmann, og se hvordan det hadde foregått en kamp på liv og død rundt i huset – den følelsen er det vanskelig å sette ord på, men det er hva jeg prøvde å gjøre i Nøkkelvitnet. Tiden i politiet har klart formet meg som menneske, og det bærer nok også bøkene mine preg av.

I ni år jobbet han dobbelt: Han var etterforskningsleder i Vestfold politidistrikt, mens han skrev bestselgere på fritiden. Først i 2013 sa han opp jobben og ble forfatter på heltid.

– Nærmet du deg etiske grenser for hva du tok med deg fra jobben inn i bøkene dine?

– Både ja og nei. Det er en allmenn misoppfatning at jeg skriver bøker basert på virkeligheten selv. Det gjør jeg ikke. Jeg gjorde det i den første boken, men jeg gjør det ikke igjen, nettopp fordi det var en vanskelig balansegang av hensyn til etterlatte og ettermælet til avdøde. Men jeg skulle jo bare skrive én bok, poengterer han. I stedet har det blitt 62 så langt.

Forfatterduo

Tre av bøkene har han skrevet sammen med Thomas Enger. Deres siste bok, Nullpunkt er nylig nominert til den engelske prestisjeprisen Petrona Award som fjorårets beste skandinaviske krimroman.

– Jørn har et ekstra gear på oss andre krimforfattere når det gjelder det rent etterforskningstekniske. Det han skriver er presist, nøkternt, det er så man får følelsen av at det er sånn det fungerer i det virkelige liv. Det er vel det som kanskje kan kalles Jørns skrive-DNA. Og så er han like metodisk grundig i sin forfattergjerning som han var som politimann. Han har full oversikt; han lager seg tidslinjer og excel-ark, og så er han jo et arbeidsjern uten like. Jeg tror ikke det finnes en forfatter i Norge de siste 10–15 årene som har produsert mer, eller vært mer på veien enn Jørn, sier Enger til Kapital.

– Rangerer norske krimforfattere hverandre? Og hvordan ligger Horst Lier i så fall an i det nasjonale hierarkiet?

– Hvis vi gjør det, så gjør vi det nok for oss selv. Det er ingen automatikk i at den som selger mest, også er den beste forfatteren, for det dreier seg jo, til syvende og sist, om hva man liker. Men jeg blir veldig overrasket om ikke Jørn står høyt på de fleste forfatteres lister, svarer Enger.

Surfer på nordic noir

Både Lier Horst og Enger er del av en bølge med krimlitteratur som ofte kalles nordic noir der Henning Mankell, Stieg Larsson og Jo Nesbø har ledet an og åpnet et globalt markedet for nordiske krimforfattere. Ute i verden oppfattes Norge og Skandinavia som eksotisk og annerledes. Å lese om kriminalitet som foregår i disse trygge sosialdemokratiene, har fanget publikum verden rundt og resultert i mange titalls millioner solgte bøker. Selv er Lier Horst oversatt til 33 språk, og i snitt slippes en av hans bøker annenhver uke verden rundt. Det betyr mange lanseringseventer, litteraturfestivaler og intervjuer med forlag og presse.

– Kan du av og til føle deg som en litterær stjerne?

– Jeg klarer ikke å legge de ordene i min egen munn. Det tok veldig lang tid før jeg klarte å tenke på, eller omtale, forfatterkarrieren min som en suksess.

I kompaniskap med Stordalen

For noen år siden innså Lier Horst imidlertid at han alene produserte like mange bøker som hele stallen i andre forlag, og det tok han konsekvensen av. Han brøt med Gyldendal, og i 2018 startet han sitt eget forlag, Capitana, sammen med blant annet Petter Stordalen, og ble en del av Strawberry Publishing. I kjent Stordalen-stil gikk forlaget høyt på banen, lovet mer oppmerksomhet til de skrivende krefter og kalte seg “forfatternes forlag”. Men i fjor solgte de plutselig 70 prosent av Strawberry Publishing til en tidligere “fiende”, den svenske bokgiganten Bonnier Books.

– Nå er du igjen en del av en stor aktør, lik den du har flyktet fra – er ikke det en nedtur for deg?

– Jeg skjønner spørsmålet, at jeg gikk fra én ting og nå tilbake til noe av det samme. Men grunntanken vår ligger fast. Vi skal fremdeles være et forlag som gir ut færre titler og heller legger mer tyngde og styrke bak de vi gir ut, fordi det rett og slett er oppskriften på suksess i bokbransjen.

– Kan du utdype det?

– I de største forlagene kommer ikke salgs- og markedsavdelingene med i et bokprosjekt før boken er ferdig skrevet, mens i mindre forlag kan salg og marked være med når ideene blir unnfanget. Det er jo noe av hva som ligger bak Kagges suksess også, sier Lier Horst.

Saksøkt av Gyldendal

I våres befant den tidligere etterforskeren seg tilbake i retten. Der har han vært mange ganger før, men aldri som saksøkt i en sivil sak. Hans tidligere forlag, Gyldendal og Lydbokforlaget, saksøkte ham for urettmessig kontraktoppsigelse og nyutgivelse av åtte lydbøker.

– Min erfaring fra retten går gjennom påtalemyndigheten og en objektiv fremstilling av saksforhold, men sånn var det ikke her, altså.

– Falt det mange harde ord?

– Nei, men det var mye usakligheter, insinuasjoner, slutninger trukket på feil grunnlag og fremført som fakta, men selve saken er veldig enkel, det handler om tolkning av en avtale, sier Horst Lier.

Saken vant han, men til våren blir det ankesak.

– Lagmannsretten er annerledes, er nervene under kontroll foran runde to?

– Jada, det er jeg trygg på, men det som gjør meg litt fortvilet er jo at dette ikke bare gjelder meg, men de valgte å saksøke meg fordi jeg er jo også medeier i Strawberry, sier Lier Horst.

Han mener seks Strawberry-forfattere, som har valgt å si opp kontraktene sine med Lydbokforlaget, taper millionbeløp når titlene ikke er tilgjengelige for publikum før rettskraftig dom foreligger.

– De lar oss blø og tape penger i et forsøk på å presse oss til å trekke oppsigelsene og gå tilbake til Gyldendal og Aschehoug, hevder han.

Satser mer på TV

Fremover blir det mindre skriving og mer TV for Lier Horst. Nå kommer sesong to av TV-serien om krimhelten William Wisting med Sven Nordin i hovedrollen. Forfatteren er i gang med en TV-dokumentar om Tina Jørgensen-saken og er ekspertkommentator i høstens sesong av publikumsfavoritten Åsted Norge på TV 2. Der får han skjerpet krimkompetansen sin sammen med andre fagfolk i redaksjonen. Etter åtte år utenfor etaten ser han frem til det. For bak alt han har gjort ligger nemlig en brennende interesse for kriminalitet, både enkeltsaker og menneskene bak. Og han konstaterer, nesten litt skuffet, at det ikke lenger skjer så mye dramatisk krim.

– Før ble pengetransporter ranet, folk gravde seg inn i hvelv gjennom gulvet eller sprengte minibanker. Nå er det nesten ikke kontanter i omløp lenger, og kriminaliteten har, helt eller delvis, flyttet inn på internett, konstaterer Lier Horst og viser til krypto-sporet i Lørenskog-forsvinningen hvor milliardær Tom Hagen er siktet som eksempel. Saken føyer seg inn i rekken av endel store krimsaker i Norge hvor man ikke har fått fellende dom, eller det har oppstått usikkerhet om domfelte er skyldig.

– Er kvaliteten på norsk drapsetterforskning for lav?

– Nei, i Norge har vi veldig høy oppklaringsprosent. De fleste gjerningsmenn melder ifra selv etter å ha begått drap i fylla. Der man tradisjonelt ikke har vært så flinke, er saker med ukjent gjerningsmann og spesielt fra den tiden hvor man ikke hadde metoder for å bruke DNA-teknologi, kameraovervåkning og mobiltelefoni som vi har i dag, sier han.

Ikke skampletter

Lier Horst mener det går et skille rundt 2000-tallet, hvor man etter dette stod mye bedre rustet til å skulle oppklare saker.

– Alle disse sakene som Trude Espås, Gry Storvik, Trine Jensen, Birgitte Tengs, Tina Jørgensen og Ronald Ramm. Hadde dette skjedd i dag, så ville nok sakene vært oppklart, ikke bare fordi man har en annen kriminalteknisk tilnærming, men også fordi man har helt andre metoder.

– Kan man si at disse uløste sakene er skampletter i politihistorien?

– Nei. Jeg har tenkt på det; hva om noen skulle komme 10–15–20 år etterpå og si at alt jeg gjorde i saker jeg hadde som politietterforsker var feil?

– Ta for eksempel Birgitte Tengs-saken. Det er ikke sånn at etterforskerne har hatt vond vilje, eller ikke hadde som intensjon å løse saken. Men det er ikke lett når rettsmedisinerne slår fast at hår på åstedet stammer fra en langhåret gjerningsmann – og så viser det seg senere at det er Birgittes eget hår. Da er det lett å trå feil, og jo lenger man går i feil retning, desto verre er det å snu og gå tilbake.