Fem imponerende viner fra Hellas

Norge har vært et foregangsland når det gjelder å være tidlig ute med å importere vin fra et vinområde som lager vin i verdensklasse. Gresk vin har potensial for videre vekst, forteller kategorisjef Trond Erling Pettersen hos Vinmonopolet. Hittil i 2021 er det solgt nærmere 60.000 liter gresk vin på polet, mens totalen for fjoråret var 69.000 liter. 

– Det ser ut til at både salgsvolumet og snittprisen er i sterk vekst, og veksten vil nok fortsette når det lanseres flere viner i basis- og partiutvalget, forteller Pettersen.

Et tankekors

Sett med dagens øyne er det et tankekors at Hellas som nasjon har levd i skyggen av vesteuropeiske vinregioner, når historien viser at det er dyrket vin i Hellas fra før 4000 år f.Kr. Man kan faktisk beskrive Hellas som vinens vugge for europeisk vin. Selv navnet på vitenskapen om vin, ønologi, har sitt utspring i Hellas.

Vinhistorien forteller oss dog at Hellas ikke forble vinens Mekka. Gresk vinproduksjon, bortsett fra Kretas, var underlagt det bysantinske riket og ble utestengt fra vinhandelen i Middelhavet i tre hundre år på grunn av det venezianske handelsmonopolet. Og ikke lenge etter at blokaden ble opphevet, da det bysantinske riket falt, kom osmanerne, altså tyrkerne, og okkuperte landet. Osmanerne innførte nærmest alkoholforbud i nesten 400 år frem til frigjøringen i 1832. 

Osmanerne tillot hverken dyrking eller nyting av vin, og oppmuntret heller ikke til det. Mange steder ødela de da også alle forsøk på vindyrking. Samtidig var det tillatt med skattlegging av vin – noe som i noen grad bidro til opprettholdelse av vindyrking der de lokale lederne fant det opportunt. Klostre laget også i denne perioden vin av religiøse årsaker (nattverden), men også som kommersielt salgsprodukt. Spesielt vinen fra klostrene på Mont Athos på Halkidiki-halvøya nord-øst i Hellas var viden kjent. Slikt overlevde så vidt Hellas vinmarker enn så lenge.

Trang fødsel

Den greske uavhengighetskrigen i 1821 endte katastrofalt for Hellas’ vindyrking, da osmanerne ødela alt gresk de fant i de ca. seks årene krigen varte, inkludert grekernes vinmarker.

Hellas forsøkte å gjenreise sin vinproduksjon gjennom 1800-tallet, men krig og uro preget hele hundreåret. Det førte også til stor utvandring (som i Italia) og tømming av landsbygda i stor skala. En rekke større vinerier oppsto gjennom andre halvdel av 1800-tallet, mange da de kjøpte opp eller overtok forlatt jord.  

På slutten av 1800-tallet ble det vestlige Europas vinmarker rammet av druepesten phylloxera, og så å si all vinproduksjon opphørte. Man fikk et kort oppsving i produksjonen før phylloxera fant veien til Hellas. Resultatet var da at eksportmarkedet knelte og vinproduksjonen gikk tilbake til sparebluss. Fra 1900-tallet var Hellas preget av krig, phylloxera, null eksportmarked, utvandring, krig mot Tyrkia, Balkan-krigene, verdenskrigene, borgerkrig etter andre verdenskrig, og et stort sett konstant fraværende statsapparat (også diktatur) etterlot de greske vinmarkene i ruiner.

Hellas led dermed samme skjebne rent vinmessig som Bulgaria, Makedonia, mesteparten av Kroatia og Serbia, og de sørlige delene av Romania. Resten av Europas vinmarker fikk i denne perioden et teknologisk og omdømmemessig forsprang på vinkulturen i verden. 

Et viktig steg i den moderne greske vinhistorien tas i 1937, da Athens vininstitutt blir opprettet. Mandatet for vininstituttet var enkelt: Ta vare på lokale tradisjoner og form et lovverk som håndterer det over tid. Det tok sin tid, kan man trygt hevde. Først i 1971 kom den første vinloven, og den ble tilpasset EUs regelverk i 1981.

Gjennombruddet

Det store gjennombruddet for gresk vin kom imidlertid under finanskrisen i 2008. Et resultat av krisen var at greske innbyggere som vanligvis kjøpte den beste vinen uteble. Mengden var heller ikke stor, noen titalls tusen flasker ble produsert i året. Produsentene i Hellas unngikk tidligere å eksportere disse, da prisene var preget av mytene om gresk vin. Å selge dem lokalt ga mer profitt, ikke ulikt slik mange vinområder ellers i verden gjør det.

Norge var tidlig ute

Vinmakerduoen bak vinprodusenten Gaia Wines, Leon Karatsolos og Yiannis Paraskevopoulos, har siden slutten av 90-tallet fascinert og imponert den norske vinimportøren Lars Rein Helliesen. 

– Yiannis var allerede den gang en internasjonal autoritet, og Leon en kjent gresk agronom, men å selge gresk vin på norsk jord føltes vel utenfor vår komfortsone, sier Rein Helliesen til Kapital. – Men da vi ble presentert for Gaias Assyrtiko-vin fra Santorini og Gaias røde Agiorgitiko by Gaia fra Nemea på Peloponnes i 2008, var det ikke lenger tvil hos oss. De var helt unike, høyoktan kvalitetsviner som vi bare var nødt til å presentere for første gang i Norge, forteller Helliesen.

Anerkjennelse gir skjær i sjøen

Samtidig hyllet den britiske vinskribenten Jancis Robinson Assyrtiko-druen som spesiell, og Hellas fikk vinverdenens spotlight på seg. Etterspørselen som anerkjennelsen førte til har gjort at prisene har steget noe, og de greske vinprodusentene som våget å jakte på kvalitet og autentisitet, fremviser i dag flotte kvalitetsviner fra flere regioner i Hellas.

Men det kommer ikke mer enn det er mulig å produsere. På Santorini trenger en vinranke optimalt sett minimum en generasjon, helst flere, for å nå optimal kvalitet. Når 60 til 120 år gamle vinranker bare gir en avkastning på mellom 500 og 900 liter pr. hektar, er det ingen snarvei til målet. Til sammenligning kan avkastningen for en ordinær fransk chablis være opptil 7000 liter pr. hektar.

400 år gamle røtter

Assyrtiko-druen har vært på øya siden tidenes morgen, i de bratte og skrinne skråningene til den vakre vulkanøya. Vinstokkene er bundet opp i kranser, så de er skjermet mot vinden og den stekende solen. Vinstokkene vannes ikke, og jordsmonnet på hele øya er vulkansk. Så når vinstokken blir gammel, podes en ny på den gamle. Alt for å bevare de lange røttene, som ofte kan være opptil 400 år gamle.

Men selv om det er en lang vei å gå, har en økende bevissthet og stolthet over egen produksjon økt raskt, og Hellas ivaretar nå i stigende grad sine historiske vinmarker. Det er mye takket være ildsjeler som Leon og Yiannis hos vinprodusenten Gaia Wines. Det betyr ikke nødvendigvis at det kommer mer vin, men gir håp om at det lille som er ikke går tapt.