Og det er det både strukturelle og konjunkturelle grunner til:
Globalisering
På 1980-tallet ble vestlige industridynastier utkonkurrert av japanske peers med bedre produkter og bedre prosesser. På 1990-tallet ble Vest-Europa oversvømt av billig arbeidskraft fra et kollapsende Øst-Europa, noe som på varig basis har endret lønnsforskjellene mellom håndverksyrker og yrker med lavere krav til formell kompetanse på den ene siden, og yrker med høye krav til formell kompetanse eller nasjonal beskyttelse på den andre. I 2001 kom Kina inn i WTO. På dette tidspunktet kostet amerikansk industriarbeider 35x så mye som en kinesisk, og dette gav en sterk og varig deflatorisk impuls til hele OECD-området i 20 år. Vestlige styresmakter adresserte dette bortfallet av konkurranseevne og lønnsmakt hos industriarbeidere o.l. med svært stimulerende pengepolitikk: rentekutt og kvantitative lettelser for å presse rentene ned på 2010-tallet.
Nå er imidlertid en rekke “engangseffekter” tatt ut. En kinesisk industriarbeider koster nå 5x det en amerikansk gjør (Goodhart & Pradham 2020: “The Great Demographic Reversal”). Øst-Europa kjennetegnes mer enn Vest-Europa av en elendig demografisk utvikling, og trenger stadig mer av sine arbeidsføre hender selv. En stadig eskalering av utfordrende geopolitiske forhold mellom for eksempel USA og Kina, i tillegg til at pandemien har skapt et fokus på det uheldige ved 1. å være avhengig av en internasjonal arbeidsstyrke, og 2. å ha outsourcet for mye av verdikjeden i forhold til produksjonen av samfunnskritiske produkter og tjenester. Nå må bilfabrikker stenge på grunn av en global mangel på mikroprosessorer!
Demografi
De demografiske forholdene er uheldige i Øst-Europa, men de hjelper heller ikke i OECD- området. “Baby-boomers” – den store og rike generasjonen født mellom 1945 og 1960 – er kollektivt klar for pensjonisttilværelsen. Da blir sparing erstattet av tæring (= mildt rente- og inflasjonsdrivende). Samtidig sørger en eldrebølge for vedvarende høy etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester. Etter 55 år ser vi at den norske “frontfagsmodellen” for lønnsdannelse nå knaker i sammenføyningene. Hvorfor? Fordi kritisk rekruttering til blant annet sykepleieryrket innebærer bedre lønnsvilkår: Om noen år må 1/3 av oss jobbe i helse og omsorg. Og arbeidstagere med norsk sykepleieautorisasjon kan ikke lett importeres.
Konjunkturelle forhold
Vi har det siste året sett et historisk fall i økonomisk aktivitet grunnet pandemien. Myndighetene har som et tilsvar til dette økt både finanspolitiske og pengepolitiske stimulanser i et omfang vi vel ikke før har sett. Pengemengden har økt kraftig i alle land. Det har også de personlige spareratene. Når vi nå ser enden på pandemien, er samtidig sentralbankene veldig forsiktige med å signalisere at de skal trekke tilbake stimulansene, og selv om vi har sett kraftig renteoppgang i den lange enden, forblir de korte rentene mye lavere enn før pandemien. Veksten til den amerikanske økonomien kan bli mellom 10 og 15 prosent bare i perioden mellom 31.03. og 30.09. i år (i realtermer). Vi kan fort gå fra høy ledighet til en situasjon med mer eller mindre akutt mangel på arbeidskraft i mange sektorer, noe vi her hjemme faktisk allerede har sett. Samtidig kan pandemieffekten på globale tilbudskjeder og internasjonal arbeidskraftmigrasjon vedvare.
I det korte bildet tror vi ikke på en svært kraftig renteoppgang, til det ligger det for mange “chips” på bordet, og sentralbankene vil gjøre sitt ytterste for å forhindre dette. Men vi risikerer et lengre “bear-marked” for obligasjoner, det vil si en langvarig periode med mer eller mindre gradvis renteoppgang. Og i kjølvannet av dette – dessverre – en revurdering av de fleste aktiva.
