Arbeideren som ble fabrikkeier

– Å bevare og utvikle. Tid henger sammen: fortid, nåtid og fremtid. For meg har det vært viktig å ta vare på den tiden vi er fra. For i den tiden ligger en fighter-kultur som gjør at denne 125 år gamle virksomheten har klart seg, forteller Janne Vangen Solheim.

Da hun kjøpte store deler av Janus tekstilbedrift på Espeland i Bergen, kjente hun fort vekten av alle generasjonene før henne.

– Jeg følte veldig på at dette måtte gå bra av respekt for dem og min far.

– Er tid penger?

– I produksjonsøyemed er tid penger. Vi er en industribedrift. Alt vi lager budsjetteres på tid. Hvor lang tid det tar å strikke, farge eller sy. Utfra det dannes våre kalkyler, men i samtaleøyemed telles ikke tid som penger. Hvis stunden er der, og det oppstår en god og gjensidig dialog, kan jeg la et fly gå fra meg eller skyve på andre ting.

Å ikke vite, men å våge

Konsernsjef, styreleder og fabrikkeier Janne Vangen Solheim har, mot alle odds, klart å bevare Janus tekstilbedrift, en av merkevarene i Norge med lengst historie. For mens alle de norske konkurrentene flagger ut, har Janus stått støtt som en av de viktigste hjørnesteinsbedriftene i Arna. Etter at Solheim kom inn på eiersiden har selskapet aldri hatt røde tall, men derimot tjent over 100 millioner kroner. I tillegg til å produsere arbeidsklær og ullundertøy går maskinene for tiden for fullt for å produsere munnbind.

– Hvordan har coronatiden vært for deg?

– Veldig rar. Når du møter en slik pandemi, er det helt avgjørende å ha gode likviditetsstrømmer. Jeg er litt paranoid, så vi var veldig tidlig ute. Det første jeg gjorde, var å kutte min lønn med 50 prosent. Da ble færre permittert, for det er jo om å gjøre å holde flest mulig i jobb. Og ikke minst, stå sammen. Våre budsjetter tåler dessuten skikkelig tordenvær. Det tror jeg er en av grunnene til at vi står godt i krisen, og kommer ut i pluss. Å budsjettere for solskinn er jo det enkleste.

– Hva bruker du mest tid på?

– Alt fra bankmøter, forhandlinger, kundemøter og vindusvask til å plante i urnene. Dagene er ekstremt innholdsrike. Når jeg jobber med veldig kompliserte problemstillinger, gjør jeg mye praktisk arbeid. Hjernen jobber jo likevel med problemstillingene. Spoler vi tiden et år tilbake, hadde vi store utfordringer i varehandelen. Ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Vi kjøper våre råvarer i euro, og den har vært svært høy. Vi fikk ingen hvile før vi plutselig gikk rett inn i pandemien. Jeg har faktisk nesten ikke vært hjemme på et år.

– Hvor mye jobber du?

– Det kan fort bli 12–14 timer pr. dag, men det føles ikke som jobb, for det jeg driver med er så allsidig. Min mann gjennom 30 år og jeg har et veldig godt fellesskap, og en god arbeidsfordeling. Da barna var små, brukte jeg hele døgnet, og bakte om natten. Industri er en form for lidenskap. Bredden av utfordringer er så voldsom. Alt fra råvarer til ferdig produkt.

– Har du øyeblikk hvor du har hatt lyst til å gi opp?

– Ja, jeg kan ha slike øyeblikk i selvransakelse. Er du dyktig nok, flink nok og har du det som skal til? Slik tankegang er tung. Jeg vil at et så sjeldent selskap som vårt skal få leve trygt og godt videre. Så hvis jeg ikke er den rette, må jeg være dønn ærlig på det. Dette handler om noe som er større enn meg, og ikke om mitt ego.

Oppvokst i en industriarbeiderbolig

Solheim er utdannet førskolelærer, og har et år fra Kjøpmannsinstituttets høyskole. Hun begynte som ryddehjelp på Janus-fabrikken, og som 22-åring ble hun den yngste og eneste kvinnen i styret.

– Jeg vokste opp i industriarbeidermiljøet, og har kommet inn fra arbeidersiden. Min far begynte som selger i Janus på slutten av 60-tallet. Selskapet slet voldsomt på 80-tallet, og i 1992 fikk han og en kollega kjøpe virksomheten. Den overlevde så vidt. Min far gjorde en veldig god jobb.

– Du var ung da din far tok deg med i styret?

– Ja, og jeg forsto allerede den gang at det måtte en forandring til for å løfte fabrikken videre. Vi måtte få fabrikken til å tro på seg selv. Da kommer vi inn på det som jeg er opptatt av, nemlig kultur og egenart. Jeg har dessuten tro på tidlig forankring og tidlig forståelse. Så våre barn kom inn i styret som 18–19-åringer. Min farfar sa alltid til meg da jeg vokste opp at jeg var så rik på tid. Jeg skjønte aldri helt hva han mente før jeg ble eldre. Nå er våre barn rike på tid. Det å gi de som er rike på tid en sjanse, er viktigere enn oss som har litt mindre tid igjen.

– Ser du mye på klokken?

– Nei.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Gucci som jeg fikk av mannen min i år. Jeg skulle til Oslo på et svært krevende møte. Mens jeg står på badet og steller meg, kommer han inn og gir meg julegaven på forhånd. Så denne klokken er jeg veldig glad i.

– Du har brukt mye tid på “gølvet”?

– Om du har prøvd de fleste rollene selv, får du veldig respekt for de ulike posisjonene. Skjønner man de ulike sammenhengene, er det lettere å fatte beslutninger du er trygg på. Hvis man ikke har respekten for hvordan en krone skapes, kan man fort bli litt umusikalsk og tro at man fungerer bedre enn det man faktisk gjør. Som eier og leder mener jeg det er viktig å være på produksjonslinjen, samtidig som man har et fugleperspektiv. Har du kun fugleperspektiv, flyr du for høyt.

– Hvordan var tiden på Kjøpmanninstituttet?

– Vel, partykulturen fra Petter Stordalen hang godt igjen i veggene. Og han var ferdig flere år før meg, ler hun.

– Det var dessuten viktig for meg å ta ulike utdannelser, men som utdannet kjøpmann ble jeg nok en utfordring på lærerskolen. Jeg kom jo inn og snakket om foreldre i barnehage og skoler som kunder. Det gikk ikke særlig bra.

– Dveler du ved tid?

– Nei, det har jeg ikke tid til. Men i ettertid kan man alltid stille spørsmål ved beslutninger som ble tatt. Du vet jo ikke om det er 100 prosent rett når du står i noe, men når beslutningen faller, mener jeg at den er rett. Selv om det i ettertid kan se feil ut.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Ja, det kan jeg dessverre gjøre. Jeg prøver jo å være presis, men er du en litt kreativ person, har du ofte et litt annet forhold til tid. Så når jeg skal ut og fly, insisterer min kollega på å hente meg slik at vi rekker det.

– Hvis andre kommer for sent til deg?

– Det går veldig fint. Det kan av og til også være veldig greit.

Nær de ansatte

Janus-fabrikken har overlevd to verdenskriger, spanskesyken, finanskriser og står nå midt i en pandemi, og hjulene går fortsatt rundt.

– Jeg tror det har å gjøre med en veldig nøysomhet, kombinert med veldig hardt arbeid. Vi skal gå på nye og modige tog. Det har vært en del av kulturen. Ikke alltid å vite, men tørre å våge. Min partner og jeg reiste til Russland for 20 år siden for å selge varer. Vi hadde ikke en eneste kunde, men dro likevel koffertene våre gatelangs og banket på butikkdører og spurte om noen ville kjøpe ullundertøy fra Bergen. Vi fikk de fleste dørene midt i trynet. I dag eier vi likevel et selskap i Russland.

– Du bruker tid på kvinner i utviklingsland som “goodwill-ambassadør” for UNIDO, United Nations Industrial Development Organization, hvorfor?

– Ja, det har vært skjellsettende og veldig viktig. Ved å møte helt andre kulturer og religioner har jeg kjent på hvor godt vi har det i trygge Norge. I endel land kan holdningene til kvinner definitivt bedres. Jobben min har vært å fortelle dem at jeg kommer fra en nederlags- og utrydningstruet industri i et land hvor mesteparten av det jeg driver med er borte. Jeg har feil utdannelse, og det er generelt ikke mye som stemmer. Likevel – det går! Vi kan hente frem mot, og vi kan våge!

– Hva er årsaken til suksessen?

– Jeg tenker aldri slik om meg selv, men det viktigste er å alltid ha gode folk rundt seg og ha en god familie som støtter deg. Vår adm. direktør Arne Fonneland har vært uunnværlig og helt unik for vårt selskap. I tillegg er det nok viktig å ha teft, intuisjon, arbeidsvillighet og vite hva du skal gjøre med pengene dine. Tørre å ta sjanser, men aldri større enn det du selv kan tåle og stå i. Hvis vi gjør dårlige valg, er det ikke bare vi som betaler for det, men også de ansatte.

– Dere har kvinneandel på 80 prosent?

– Vi har alltid fleipet med at vi burde ha julebord sammen med et smelteverk, ha ha. Tekstilindustrien er en kvinnedominert industri. Vi har også kvinnelig flertall i styret. En jeg forresten har lært veldig mye av, og som har brukt av sin tid på meg, er Trond Mohn. Han viste meg viktigheten av å være ydmyk og at vi ikke alltid vet best selv. Men sammen med andre blir vi bedre. En av de eldre lederne i bedriften sa engang til meg: Janne, du må slutte å være så nær de ansatte, for en dag skal du ta kontroversielle beslutninger. Han sa riktignok dette for å beskytte meg. Jeg svarte med at vi hvis er nær dem, er sjansen større for at jeg nettopp unngår å ta kontroversielle beslutninger.

– Du finner alltid lyset?

– Det er du helt nødt til, ellers går det ikke. Fabrikksjefen sa til meg; “Janne, du tror vi bare kan snu strikkemaskinen, så kommer det noe gøy og artig ut i den andre enden.” Ja, det tror jeg. Jeg tror alltid vi kommer til å lage nye ting og forbedre oss. Jeg er positiv av natur, men jeg har også mine stunder. Da bruker jeg tid med dem som løfter meg opp og gir meg fornyet energi. Og på dem som sier jeg tar feil. Det å bli motsagt bringer deg videre. De gangene jeg blir fryktelig engstelig, er hvis ting går for bra. Da får jeg helt panikk, og begynner å lete frem hva som ikke stemmer.

– Har din suksess hatt en pris?

– Ja, jeg slet med å bli 50, og følte at jeg bare plutselig hadde blitt gammel. Jeg skjønte liksom ikke hvor de siste 20 årene hadde blitt av. Ikke bare det, jeg kjente på at jeg begynte å få liten tid.

Vil gjøre Janus verdensberømt

– Tror du på Gud?

– Jeg våger å si ja. Det handler jo om å være på søken.

– Så du tror på evig liv?

– Min svigermor var veldig troende. Å se hvordan hun taklet livet og vanskelige ting ble en inspirasjonskilde for meg. Jeg så at det hjalp henne å være en del av noe som var større enn henne selv.

– Tviler du på deg selv?

– Ja, og mye oftere når alt går bra. Hvis jeg ikke tvilte, ville det vært farlig. Så jeg tviler meg ofte frem til beslutninger.

– Hva gjør deg urolig?

– Jeg tror jo at alt kan ordnes. Har du dessuten orden på økonomien, og vet at familien din har det bra, er jeg ikke veldig bekymret. Men ingenting må skje med vår adm. dir., Arne Fonneland.

– Hva irriterer deg mest?

– Hvis det blir mye unødvendig byråkrati sidelengs, som hindrer deg i å gå rett fremover.

– Er det noen mulighet du skulle hatt på nytt?

– Nei, jeg har tatt for meg av det meste, og levd helt ut så langt jeg kan. Det å angre er heller ikke min greie.

– Hvis du hadde hatt mer tid?

– Da ville jeg jobbet for flyktninger, eller annen form for samfunnstjeneste.

– Har du noen urealisert drøm?

– I 2003 fikk jeg Sunniva-prisen i Bergen. Den gangen sa jeg i et intervju at jeg skulle gjøre Janus verdensberømt. Jeg håper ikke at jeg nå høres ut som en breikjeftet bergenser, men det målet har jeg fortsatt. Selv om det fortsatt er langt frem, har vi røtter til å klare det.