– Jeg har mitt øyeblikk nå

– Hva betyr tid for deg?

– Det å bevare “lyset”, slik at jeg kan lage analyser og forstå de større strukturelle sammenhenger.

– Bevare lyset?

– Ja. Forfatter og filosof Voltaire var både rik, klok og vellykket nok til å kunne trekke seg tilbake og bare drikke rødvin og kose seg med fransk kultur, men sa: “Jeg må jobbe så lenge jeg har lyset”. Akkurat det har jeg tenkt mye på. Når du er 55, har du kanskje ikke så veldig mange gode år igjen. Så nå er jeg opptatt av å skrive mest og best om ting jeg synes er spennende. Jobbe mest mulig mens lyset er på.

– Du har brukt over 30 år på analyser.

– Analyser klarner hodet mitt, og setter ting i system. Det er bra for kropp og sinn å analysere virkeligheten. Jeg var veldig grublende som tenåring, og ble tidlig interessert i all samfunnsutvikling. Det å være økonom er dessuten mye enklere enn å være sosiolog, fordi i økonomi har man strukturer, tall, formler og modeller. Det var først i godt voksen alder at jeg så at det har sterke begrensinger å bare leve i disse regnearkverdenene. Så nå bruker jeg mye tid på å lese om de gamle tenkerne, politikerne, statsmennene og økonomene, sier Andreassen og fortsetter:

– Jeg tror at vi kommer inn i en verden hvor det å analysere sammensetningen av detaljomsetning og industriproduksjonstall blir mindre interessant. At det blir mer fokus på å ha et større samfunnsperspektiv og tenke strukturer. Nå er det stor etterspørsel etter dette resonnementet, som jeg føler jeg kan litt om.

Blomstrer i krisen

Jan Ludvig Andreassen er sjeføkonom i Eika Gruppen med hovedansvar for overvåkning av makroøkonomi i inn- og utland. Andreassen har på 1990-tallet arbeidet med makroøkonomiske analyser i DnB, Alfred Berg og Norges Bank, før han kom til sparebankene.

– Hvordan har din tid vært i coronaperioden?

– Jeg har faktisk hatt en oppblomstring. Jeg har jo “Cassandras forbannelse” - som innebærer å advare mot en uunngåelig fare, som folk ikke tar nok på alvor. Men nå er altså uhellet ute. Jeg har vel aldri blitt lest så mye som jeg blir nå. Dette betyr ikke at jeg fikk helt rett. Hvis en prognose skal treffe, så må den gjøre det både på tallverdien og på hendelsesforløpet. Du forstår at selv om jeg i år kommer til å vinne alle disse gjettekonkurransene i mediene med lavest kronekurs, lavest BNP-anslag, lavest rente, samt at jeg var den eneste som trodde på fallende boligpriser, så betyr det ikke at jeg fikk rett. Fordi det var et annet hendelsesforløp jeg så for meg enn det som skjedde. Ikke en pandemi. På den annen side var jeg litt agnostisk til at noe kunne skje. Verdensøkonomien var svært sårbar ved årsskiftet.

– Er du optimist eller pessimist av natur?

– Jeg tror folk flest vil si at jeg er en pessimist. Våren 2019 ble jeg invitert til å være med på en stor eiendomskonferanse. Debattittelen var: Hva skal vi med sosialøkonomer? og under tittelen var det bilde av kun én person – meg. Da fikk jeg i fleisen: Hvordan var det mulig å være så pessimistisk, når alle andre var så optimistiske? Det skyldes jo at dere er overoptimistiske, repliserte jeg – og bygger altfor mye slik at jeg tvinges til å bli pessimist. Utbyggerne er i så måte sine egne verste fiender. Men helt ærlig, som en kunstinteressert, alt for matglad og vinglad 55-åring synes jeg det er lett å overdrive hvor ille alt dette her er nå. At corona er den verste krisen siden krigen. Så i det siste har jeg brukt mye tid på å si at verden ikke går under.

– Hvordan tok du finanskrisen i 2009?

– Veldig tungt, og jeg forteller ofte om det til de som rammes av dagens krise. Da satt jeg med store investeringer og lån, fordi jeg trodde at verden bare skulle gå fremover. Skulle det bildet endre seg, ville jeg innse det før alle andre, og komme meg. Det smalt så det sang. Da var jeg 44 år. Da gikk kabrioleten, båten og litt til. Så til de som har tjent en, to millioner i året og nå må tilbake til norsk virkelighet og tjene normalt: Ja, det blir en vond og vanskelig overgangsfase, men når du kommer ut i enden av tunnelen, vil du ha det bra selv om du ikke har de samme pengene du hadde, eller drømte om å få.

A young man’s game

Med årene har Andreassen blitt mer ydmyk for at ting skjer.

– Alt endres mer overraskende jo eldre man blir. For å trekke frem Otto von Bismarck, jernkansleren i Preussen, som tenkte at når begivenheter skjer, slik som den franske revolusjon i 1848, så fremfor å være som den gamle garden som prøver å bekjempe den, må man tilpasse seg. At man ser på utviklingen som en strøm – en usynlig elv som går gjennom hele samfunnet. Vi forstår ikke helt hva dette er, coronakrisen, annet enn at denne pandemien må sees i en mye større sammenheng enn det vi er vant med i finansmarkedene, sier Andreassen og fortsetter:

– Man forandres med årene. Tidligere var det slik at hvis det kom et månedlig nøkkeltall, fikk du litt gåsehud, og adrenalinet kokte. Som finansanalytiker vil du nå bli opprømt, begeistret, lei deg, bunnfortvilet og begeistret igjen – alt på samme dag. Det svinger voldsomt. Det er derfor ingen på min alder driver med trading – i hvertfall ikke med stor suksess. Trading is a “young man’s game”.

– Hvor mye tid bruker du daglig på analyser?

– Jeg blir jo litt mer frittgående høns i Eika Gruppen med årene. Jeg står opp sånn når jeg har lyst, som er rundt syv. Starter gjerne å jobbe med en gang. De beste skrivetimene mine har jeg på formiddagen, også på ferie og i helger. Skal du skrive, spiller det ingen rolle hvor du jobber eller når du jobber – bare du får det ut.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Beklager. Jeg går ikke med klokke. Jeg hadde en klokke som jeg mista. Så vurderte jeg å kjøpe ny, men det var liksom ikke noe savn. Det er greit å følge med på tiden, men man må ikke la seg stresse med å se på at tiden går. Det er godt å ta det litt med ro.

Mer stabil arbeidskraft i øst

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Ja, dessverre har jeg gjort det. Det er jo bare slomsete sløvhet. Nå har jeg flinke sjefer som har strammet meg opp, og det har vært veldig bra for meg.

– Hva om andre kommer for sent til deg?

– Det går veldig fint.

– Er du en tidsoptimist?

– Nei, mentalt har jeg vel vært i Afrika i mange år i den forstand at jeg er veldig avslappet med hensyn til tid. Det er jo nesten en fornærmelse mot afrikanere, når jeg tenker meg om.

– Hvordan tar du utskjelling?

– Det er virkelig gøy, og gjør meg overhodet ingenting. Jeg har levd godt på en “låt” om at verdensøkonomien får samme utvikling som Japan har hatt, fordi ingen andre norske sjeføkonomer trodde på et slikt scenario. Null rente, og man gir litt blaffen i BNP-veksten bare samfunnet blir bedre. Vi er jo allerede der. Lav vekst, aldrende befolkning, mer gourmetmat og fokus på helse og miljø. Renten holder seg nær null, men selv da låner vi ikke mye penger, fordi fremtiden er usikker.

– Hva har vært de største endringene i aksjemarkedet over tid?

– Jo, det er tre strukturendringer, og det oppdaget jeg dessverre litt for sent. Den gang jeg var aktiv i markedet, privatiserte man statlige bedrifter, og du fikk være med fra starten og oppover. Nå er børsen mer der private equity-fond dumper ut aksjer til “hvermansen”. Da blir mye av “oppsiden” tatt ut før de kommer på børs. Det er mer enn nok penger i Silicon Valley til å finansiere alle fornuftige teknologiske innovasjoner, men de legges ut på Wall Street først etter at de har blitt mye verdt. Det andre er at børsene ikke lenger er effisiente, slik Jan Mossin lærte oss. Med ny teknologi kan noen frontrunne deg. Eierne av algoritmene slår markedet. Det siste er nullrenten. Over tid vil det kunne true børsenes eksistens. Hvis et fornuftig selskap kan låne uendelig med penger til null rente, har de ingen interesse av å være på Oslo Børs. Men takket være de billige pengene er det også liten fare for børskrakk i dag.

– Er det politisk ukorrekt å arbeide med penger og være opptatt av penger?

– Nei. Det må avmystifiseres, fordi Norge er en pensjonskasse med industri på siden. Ikke en industrinasjon som sparer til pensjon. Alle nordmenn burde få et litt mer fornuftig forhold til sin privatøkonomi, og ikke minst til landets økonomi. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg, fordi når folk i 20-årene kommer på jobbintervju, spør de ofte om pensjon – noe jeg selv aldri tenkte på før jeg var langt inn i 40-årene.

– Bruker Norge for lite tid på å skape?

– Nei, vi har for mye BNP-fetisj. Det viktigste er nemlig at folk har noe å gjøre. Om BNP øker 10 eller 15 prosent de neste årene er mindre viktig. Det er mye viktigere å få folk til å stå opp om morgenen. Folk i alle aldre. At ungdommen ikke blir: “Jeg har psykiske problemer, verden er vanskelig, mamma kan du ikke hjelpe meg.” Du må komme deg ut, få frisk luft. Begynne på studier eller jobbe. Mange vil si at disse trygdeordningene for folk som er sårbare, og som faktisk kunne gjort noe – bare er raushet. I mitt hode er det fare for at vi viser likegyldighet til våre medmennesker ved å holde dem passive.

– Du har alltid kommet deg opp?

– Ja. Det er fordelen ved å vokse opp på østkanten. Da får du endorfiner hver gang du får deg ny jobb. Jøss, nå fikk jeg en feit lønningspose. Jeg er redd barn i rikmannsstrøk ikke har nok å strebe etter. Det er jo bare å bli der de er, for det er verdens beste sted å være. En pizzaleverandør fortalte meg at vestkantungdom ofte tar fri når det er fest, mens østkantungdommen stiller opp. De skal ha penga, og dropper festen. At østkantungdom ofte er en mer stabil arbeidskraft.

Flaks er viktig

– Hva tror du din suksess skyldes?

– Om jeg er så suksessfull er jeg usikker på. Jeg var aldri spesielt flink på skolen, men finansmannen Michael Lewissier sa noe bra om suksess – du er avhengig av å ha flaks. Og at du forstår at du faktisk er avhengig av flaks. Det er når du tror alt skyldes din egen dyktighet du er ille ute.

– Dveler du ved tid?

– Nei. Det å dvele ved fortiden er en usunn ting. Men jeg er lei meg om jeg har såret noen, skadet noen eller fornærmet noen. Jeg har sikkert gjort nok dumt og galt opp igjennom årene, men det nytter det dessverre ikke å angre på.

– Tror du på et liv etter døden?

– Man skal være åpen for det i min alder. Være litt agnostisk. Men ikke overdriv. Da Voltaire lå på dødsleiet, sa presten til ham: “Forsak djevelen før du dør.” Da svarte Voltaire: “Nei, kjæreste prest, dette er ikke en tid for å skaffe seg nye fiender.”

– Hvordan ser du på fremtiden?

– Jeg har hatt mange opp- og nedturer, men ikke mer enn det man får i et langt liv. Jeg merker det var bra at jeg vokste opp på Høybråten litt nord i Groruddalen, og det at jeg alltid skulle videre til neste jobb. Først avisbud, så butikk, deretter på bensinstasjon. Trolig er jeg for selvtilfreds.

– Noe av det beste med å være over 50, og fornøyd med livet, er at jeg nå bare vil at morgendagen skal bli sånn noenlunde som gårsdagen. Jeg skal ikke bli noe bedre, ha noen høyere stilling – bare holde på sånn som jeg gjør. Jeg har mitt øyeblikk nå.↔