Forberedt på krisetid

– Hva betyr tid for deg?

– Å leve og å skape verdier for andre. Jeg føler meg betydningsfull om jeg klarer å gjøre en forskjell. Jeg liker å bruke tid på å videreutvikle organisasjoner. Ta dem til et nytt nivå. Tid har også mye med hvordan man ønsker å leve sitt liv. Carlo Rovelli, fysiker og poet, beskrev tid som snøfnugg. Mens vi ser på det smelter det litt etter litt mellom fingrene våre, og blir borte. Akkurat det kan jeg til tider føle på, sier Bernander Silseth ,og da fyller hun kalenderen sin opp litt krampaktig, vedgår hun.

Bernander Silseth har i flere år blitt rangert av Kapital som en av Norges mektigste kvinner. Hun er styreleder i multimilliardforetaket Norsk Tipping. I 2016 takket hun for seg i stillingen som administrerende direktør i Flytoget og tok over styreledervervet ved Nasjonalmuseet. Det nye vervet bringer henne inn i den øverste makteliten i kultur-Norge. I tillegg er hun er styremedlem i Handelsbanken og Avinor.

Må videre

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Ja. Jeg har respekt for tid. Den er her og nå, og du får aldri øyeblikket tilbake. For å få størst mulig kapasitet lager jeg meg en dagsplan og en ukeplan, som er brutt ned på timenivå. Det høres kanskje stressende ut, men det gir meg struktur i hverdagen samt en følelse av mestring. Jo mer jeg planlegger, desto bedre kontroll og kapasitet får jeg.

– Hva hvis tiden kjører fra deg?

– Ha ha. Tenker du på de åtte årene jeg var i jernbanen hvor punktlighet var en dyd? Og at jeg opplevde avvik, avvik, avvik. Vet du, jeg hadde mobilen på hele natta. Tilslutt sa Torgeir, min mann, at jeg måtte sette den på lydløs. Vi sov jo aldri, for den pep hver eneste gang det var en endring, forteller hun.

Som leder følte hun at hun blant annet måtte sikre at alle hennes folk leverte glitrende kundeopplevelser. Brukerne av Flytoget måtte kunne stole på at togene var punktlige, og at de kom frem i tide.

– Jeg kom etter hvert inn i en beredskapskultur, som gjorde at jeg hadde store problemer med å slappe av, noe som medførte at jeg ble mer og mer opptatt av å bruke tiden min effektivt. Jeg er dessuten en person som må videre. Jeg vil gjerne skape en forandring.

– Du sluttet i Flytoget 2016, og ble styregrossist. Var det et bevisst valg for å få mer tid?

– Du forstår, jeg kommer ofte til et tidspunkt hvor nok er nok. Det har ikke noe med å få mer tid, men at jeg har gitt det beste av meg selv til virksomheten. I Flytoget hadde vi levert en ny strategiplan, bestilt nye tog og laget en skisse på digitalisering av Gardermoen. Organisatorisk sto det greit til, og jeg kunne forlate skuta i god tro på at dette ville bli videreutviklet med enda bedre ny leder. Jeg kjente på det samme hos Tusenfryd.

Du må sjøl stå i livet

– Ser du mye på klokken?

– Nei, jeg ser mer på telefonen.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Tag Heuer som jeg fikk av familien. Jeg synes klokke fungere bedre som fint smykke, sier hun. Hun opplever de nye pulsklokkene som forstyrrende. Altfor mange lar dem styre tiden sin. Noe hun opplever under møter når folk sjekker pulsklokken.

– Så sier de at må ut å gå for å nå dagsmålet sitt på antall skritt. Nå skal man også ha målinger på barn, få dem inn i dette perfekte livet. Du må veie så og så mye, trene x antall timer og så videre. Dette handler om å prestere, men det finnes mange som ikke orker å bli jaget rundt. Ansatte, unge og barn. Det kan oppfattes som negativ omsorg, man må derfor finne andre tiltak som virker.

– Hva tenker du når folk kommer for sent til møter?

– La meg heller fortelle om den gangen jeg kom for sent til møte med den største kunden i Choice. Vi hadde avtalt å ha lunsj på Theatercafeen. Jeg kom 25 minutter for sent. Da hadde fruen tatt på seg kåpen, så på klokken og sa: “Synes du dette er en tid å komme på, Linda? Min tid er veldig dyrebar. Når du kommer for sent. viser du svært tydelig at du ikke har respekt for meg. Det kan bli veldig dyrt og dumt,” sa hun før hun forlot stedet. Etter dette brutale sannhetens øyeblikk har jeg alltid vært tidlig ute til alle møter.

Griper mulighetene

– Sløser du med tid?

– Nei! Jeg vokste opp i en familiebedrift, der vi søsken måtte bidra både jobbmessig og privat og ikke surre bort tiden. Ei heller la andre ta tiden din. At du bruker den tiden du har fått utlevert på meningsfylte ting. Igjen, prøve å gjøre en forskjell. Bli den forskjellen. Gjøre noe som er større enn deg selv.

– Du tok, som Roger Adolfsen og Gaute Eie, heller ikke ut mye mammapermisjon.

– Akkurat det har jeg aldri snakket så mye om. Det er riktig at jeg var hjemme veldig kort. Vi var i en oppbyggingsfase med nytt hotell, og ledertrøya kunne ikke deles med andre. Selv om min permisjonstid var kortere enn normalt, er jeg opptatt av at kvinner fint kan fylle rollene som både mamma og leder. Det å føde barn er det mest naturlige og produktive vi som kvinner gjør, og i alt vårt fokus på jobb og prestasjoner er det faktisk godt for oss med en pause fra næringslivet. Står du på og er en ressursperson for din virksomhet, vil de fleste bedriftseiere velge å satse på deg langsiktig, selv om du er hjemme i en permisjonstid. Jeg tok noen måneder. Men å ta på seg et lederansvar når du har småbarn, har konsekvenser.

– Hva er ditt dyreste sekund?

– Det må være da jeg satt hos mamma og livet ebbet ut. Da tviholdt jeg på sekundene, og du innser at det er viktig å elske livet her og nå. Utnytte alle de rommene du har fått muligheter til å gå inn i. Gripe mulighetene som kommer. På 80-tallet fikk Torgeir og jeg en slik sjanse av Arthur Buchardt, og ble vertskap på et Choice Hotel. Han trodde på oss. Jeg sier til de yngre at hvis noen har tillit til deg og du bier litt, tviler på deg selv og synes ikke du er god nok, så drit i det. Det er andre som evaluerer deg. “Just go for it”. For det som ligger på andre siden kan være fantastisk. Det må jeg finne ut av. Det er så givende å være med på endringer – om det er for mennesker eller organisasjoner. Denne løfteevnen. Oppgavene mine dreier seg ikke om meg selv, men noe større. Enkelte mener jeg deler tiden min på så mangt og mange, men det gir så mye energi tilbake. “Give and grow”.

– Dveler du ved tiden?

– Det vil jeg ikke bruke tid på, men det er en periode jeg tenker tilbake på – mine år som styreleder i Unicef. Det kjentes viktig og godt, jobbe for barn og unges rettigheter og gjøre en frivillig innsats parallelt med et karriereløp. Ellers ser jeg meg aldri tilbake, fordi det kan virke kontraproduktivt og passiviserende. Jeg kan uansett ikke leve mitt liv om igjen, og jeg ønsker ikke å skrive om min livshistorie. Jeg velger å stå støtt i de valgene jeg har tatt.

Står støtt i kriser

– All suksess kommer med en pris?

– Ved å stille spørsmålet slik, føler jeg det ligger noe trist eller et offer i det. Jeg er svært opptatt av det aktive og positive valget. Du må selv stå i ditt eget liv. Ta dine valg. Om de er vonde eller gode. Ikke finne noen eller noe å skylde på når det går galt eller du har det vondt i livet ditt. Vi er alle selvstendige mennesker, og det blir for lettvint å skylde på omstendighetene. Jeg har hatt strenge deadlines, måttet levere resultater, og stå i ubehagelige situasjoner. Du skal tåle lederskap. Tåle motstand. Tåle å ta støyten. Jeg har aldri sagt nei til en krevende arbeidsutfordring som jeg vet at jeg vokser på og gir meg verdifull livserfaring.

– Tror du på et liv etter døden?

– Jeg vil gjerne tro at det finnes et sted der ute hvor sjelene våre møtes. At vi virrer rundt og kan se at våre kjæreste har det bra. Det er jo en trøst i det når man mister noen.

– Henter du kraft fra kristendommen?

– Jeg er jo troende, og vokste opp i et pietistisk luthersk hjemmemiljø. Kirken var stedet som samlet familie. Så ja, jeg kan be om hjelp fra oven, noen ganger. Min yndlingssang som jeg har sunget i flere ledergrupper, ikke i Nasjonalmuseet, for jeg tror ikke de ville blitt så begeistret, går som følger: Når det stormer, når det stormer, når det stormer rundt omkring. Gud er sterk, når jeg er svak, hjelper meg å ta i et tak. Når det stormer, når det stormer, når det stormer. Rundt omkring. Så ja, jeg kan godt bære tittelen “Gladkristen fra Sørlandet”.

– Ingen er bare det vi ser. Bak ditt smil aner jeg et annet menneske.

– Vet du, jeg går rundt og smiler mer enn jeg griner. Jeg er født glad, men jeg har også opplevd vonde ting, så min “payback” er at jeg vil kjenne på lykkefølelsen. For å være skikkelig lykkelig må du kanskje ha opplevd motgang og kriser. Jeg ble blant annet syk. Våknet opp, og kunne ikke røre meg. Det var forferdelig å miste følelse og selvkontrollen, forteller hun.

Kom ikke opp av stolen

En periode ble hun alltid sittende igjen etter ledermøter, slik at folk ikke skulle se at hun ikke greide å komme seg opp av stolen.

– Jeg har aldri ønsket å bli stigmatisert. Ha noe hengende ved meg for at folk skal behandle meg annerledes enn den jeg er. Jeg har også opplevd krevende episoder, som jeg har bestemt meg for ikke å dele med pressen. Det jeg kan si, er at det er viktig å stå støtt i kriser og være sterk i deg selv. Noe som jeg er blitt godt trent på gjennom livserfaring. Du må kunne kjenne på frykten, og bearbeide den. Det tar tid. Det er ingen kvikk fiks med kriser. Jeg har nå beredskapsplaner for alt, og jeg ser lyst på tiden som kommer. ↔