– Det største målet er å nyte øyeblikket

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 9/2018

 Han har levd et langt liv som næringslivsleder. Han fortjener mye av æren for at Lillehammer arrangerte “the best winter olympics ever” og at Norge har markert seg i Den internasjonale olympiske komité.  

– Jeg lever i nuet, sier han. 

– Ser du mye på klokken?

– Jeg gjorde det tidligere, men ikke nå lenger. Tidligere var jeg presset på tid hele tiden. Nå har jeg klart å inndele tiden slik at jeg gjør det jeg vil, og avslutter når jeg er sliten. 

– Tid er å ha det moro.

– Hva betyr tid for deg?

– Tid er i hvert fall ikke penger. Det har aldri vært. Tid er for meg å ha det moro og gjøre det jeg liker. Skape resultater sammen med andre, som under OL i 1994. 

– Dveler du ved tiden? 

– Nei. Det gjelder å leve mens man lever. Jeg fikk hjerteinfarkt for seks år siden, og trodde jeg skulle forsvinne fra denne jord. Da setter man seg ned og spør seg selv: Hva har jeg gjort? Hva har jeg brukt tiden til? Hva har jeg fått ut av dette? 

Jeg så livet som i en slags revy fra jeg var liten og oppover – på godt og vondt i forhold til foreldre, omgivelser, venner og familie. Jeg fant ut at jeg ville ha gjort akkurat det samme om igjen. Jeg visste jeg strakk strikken ganske langt, og regnet med at jeg på et eller annet tidspunkt enten ville få blødende mavesår eller hjerteinfarkt. 

Bruker tid på Kina

Det endte altså med alvorlig hjerteinfarkt. To år senere, under OL i Sotsji, fikk Heiberg lymfekreft, og under selve arrangementet gikk han på cellegift.

– Har hjerteinfarktet og kreften endret hvordan du bruker tiden din? 

– Ja. Jeg er blitt flinkere til å rasjonere. Si nei. Ikke minst til forespørsler fra utlandet, noe som ville ha medført mange reiser for å sitte i styrer eller holde foredrag. 

– Har ditt forhold til tid endret seg med årene?

– Ja. Jeg er veldig oppmerk-som på å ikke kaste bort tid. 

– Hva bruker du helst tiden din på?

– Utenom familien, som er det aller viktigste for meg, er jeg mest opptatt av forholdene i Kina. Jeg har et fantastisk nettverk der både politisk og i næringslivet, som er basert på den tiden jeg var formann i markedskomiteen i IOC. Jeg har faktisk vært i Kina nærmere 150 ganger. Nå arbeider jeg litt med min yngste sønn, som har bodd fem år i Beijing. 

Fikk mange klokker

– Hva slags klokke har du på armen? 

– Det er en Breitling, som jeg fikk for femten år siden i forbindelse med et tiårsjubileum til et spansk selskap som jeg satt i styret til.

– Betyr den noe spesielt for deg?

– Ja, akkurat som alt det du ser i dette stilforvirrende krypinnet mitt. Jeg har et forhold til hver eneste gjenstand her, som kommer fra ulike steder over hele verden.

– Har du mange klokker? 

– Ja, fordi Omega har vært sponsor for OL. Før det var det Swatch, som er samme selskap. Da fikk vi jo en god  klokker, men jeg samler ikke på klokker. 

Skulle gjerne ha danset mer

– Sløser du med tiden? 

– Nei, det har jeg i grunnen aldri gjort.

– Hva tenker du hvis andre sløser med din tid?

– Da sier jeg ifra at det passer meg ikke. Før intervjuet jeg masse mennesker, og kom de fem minutter for sent, var jeg ferdig med dem. Første bud er at du innfinner deg til den tiden dere har blitt enige om. Folk som kommer for sent til middag, irriterer meg også.

– Er du alltid punktlig? 

– Ja. Det skal mye til for at jeg kommer for sent. Om det skulle være tilfelle, setter jeg himmel og jord i bevegelse for å si ifra.

– Hva ville du sløst tid på?

– Jeg skulle gjerne ha danset litt mer, og vært med på enda ere kulturelle begivenheter. Så ville jeg ha vært mer sammen med familien og fulgt opp barn og barnebarn. Der har jeg vært lite flink.

 En eventyrer

– Har målene dine endret seg over tid?

– Ja. Jeg har opplevd det meste, og føler at det gikk bra. Så legger man det bak seg og ser litt fremover på hva man har lyst til å få til. Jeg var næringslivsmann 100 prosent. Så ble jeg mer og mer opptatt av idrett, litt politikk og det internasjonale. Det kan ha endret seg med alder, visdom og erfaring. Nå har jeg ikke noe større mål enn å nyte det jeg har i øyeblikket.

– Du har vært kåret til en av verdens mektigste menn. 

– Jeg er mer en eventyrer. Det er vel det som har vært mitt liv. Jeg har tatt risiko, vært opptatt av å gjøre det som jeg mener er riktig og samtidig ha det moro. Jeg har tatt endel sjanser i livet. Grepet det som var. Carpe diem. Etterpå har jeg kanskje sett at dette skulle jeg ikke gjort, men stort sett har jeg landet med på beina på bakken.

– Mente det ville gå til helvete

– Følte du at tiden sto stille under OL på Lillehammer?

– Det var fem beinharde år, som gikk utover familien. Det var spetakkel hver eneste dag i årene før åpningsseremonien, og nok av dem som påpekte at dette kom til å gå til helvete. Så da levde jeg nok i en boble. Avslutningsseremonien med Samaranch – å få Olympic Order i gull – var store øyeblikk.

– Du har stått mye alene? 

– Ja, og det gjør meg ingenting. Jeg har visst at jeg gikk inn i minefelt, og at jeg kom til å få forferdelig juling.

– Tror du det finnes en tid etter døden?

– Ja, det tror jeg, selv om jeg ikke er praktiserende troende. Men jeg er troende. Og jeg har lært å ta tingene når de kommer. Så når jeg møter den broen, krysser jeg den bare – uten å planlegge for mye.