Tenk om ...
Coronakrisen er nok et eksempel på en hendelse ingen klarte å forutsi. Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne hvor lite vi vet om fremtiden?
Kronikkforfatter Gunnar Torgersen, Holberg Fondene Foto: Privat
Tekst: Gunnar Torgersen, Holberg Fondene
Bli med på et lite tankeeksperiment. For ett år siden, altså i juni 2019, fikk du tilgang til følgende smått sensasjonelle informasjon: Vi vil tidlig i 2020 bli rammet av en global pandemi. De fleste land vil stenge sine grenser i flere måneder, globalt BNP vil falle rundt 5 prosent neste år, arbeidsledigheten vil i mange land stige opp mot 20 prosent, oljeprisen vil i perioder være negativ og flere hundre tusen mennesker vil dø som en følge av pandemien. Hvilken avkastning tror du at du vil oppnå i aksjemarkedet det neste året? Med kunnskap om et slikt katastrofescenario ville nok de fleste analytikere funnet frem sine rødeste penner og satt aksjer på listen over aktivaklasser du bokstavelig talt burde sky som pesten. Den bemerkelsesverdige fasiten er at globale aksjer har gitt en positiv avkastning på rundt 5 prosent de siste tolv månedene.
Dette eksempelet viser hvor vanskelig det er å si noe sikkert om fremtiden innen økonomi og finans, selv om vi mot formodning skulle ha tilgang til informasjon om den. Det som kanskje tydeligst skiller økonomi fra andre vitenskaper, som fysikk og matematikk, er innslaget av tilfeldigheter. Innen det økonomiske fagfeltet er det dessverre ingen regler som sikrer et gitt resultat. En flaggermus i Kina kan faktisk lamme verdensøkonomien.
Stolte makroagnostikere
Det mest spesielle i mine øyne er det påfallende fraværet av erkjennelse av vår egen uvitenhet. Vi mennesker har en fascinerende evne til å ignorere hvor lite vi egentlig vet om fremtiden. Vi skaper en illusjon om at det som kan forklares i ettertid, kan predikeres i forkant. Prognostisering står av den grunn svært sentralt innen finans og makroøkonomiske miljøer, for øvrig kompetente og erfarne fagmiljøer vi har stor respekt for. Sentralbanker lager rentebaner, finansdepartementer lager vekstanslag, banker predikerer valutakurser og eiendomsmeglere synser om boligpriser. Koronakrisen har, på samme måte som andre historiske kriser, kullkastet alle analyser, kun for å bane veien for reviderte prognoser. Ingen kunne jo forutse konsekvensene av en pandemi.
Å bedrive kapitalforvaltning med en tilnærming om at usikkerheten alltid er stor, og at vi som investorer har klare begrensninger i vår evne til å forutsi fremtiden, kan virke utfordrende. I våre øyne er imidlertid denne erkjennelsen både sentral og nyttig. Vi er faktisk stolte makroagnostikere.
Er ledelsen tilstrekkelig forberedt?
Selv om vi i vår forvaltning velger å ha fokuset på mikronivå, med andre ord selskapene vi investerer i, er også vi (selvfølgelig) prisgitt hva som skjer på makronivå. En sentral del av vår investeringsprosess er dermed å identifisere hvordan porteføljeselskapene våre er rustet til å møte nedgangstider og sjokk. Er forretningsmodellen robust og bærekraftig, har selskapet finansiell «regnværsbeskyttelse», og kanskje enda viktigere, er ledelsen forberedt på ulike fremtidsscenarier? Hvordan skal man som investor så agere når det har blåst opp til storm? Nassim Taleb beskriver dette med en glitrende metafor om trær og gress. De fleste investorer trives best «nede i gresset» der volatiliteten er lav og man er overbevist om at forskjellen på suksess og fiasko ligger på høyresiden av kommaet. Når krisene treffer og visibiliteten blir dårlig, befinner man seg plutselig «oppe i trærne» der usikkerheten oppleves stor og det er helfigurene som teller. Gjennom 30 år som investor, er min erfaring at de beste investeringene gjøres oppe i tretoppene. Der smerter det dessverre også mest.