Kapital

8. oktober kom FNs klimapanel IPCCs rapport om de negative følgene av en global temperaturøkning på 1,5°C sammenlignet med førindustrielt nivå – som IPCC Fifth Assessment Report har definert som tiden frem til ca. 1750.

Annonse

Praktisk talt samtidig med at IPCC-rapporten kom, fremla Regjeringen forslaget til Statsbudsjettet 2019. Og opposisjonspolitikere og miljøvernere kritiserte med litt hakk i platen at klimatiltakene i budsjettet ikke var nok.

Les også

Norsk innovasjon i helseteknologi:

– Potensiell gullgruve

Og det er nok riktig. I alle fall om man snakker om 1,5-gradersmålet, som nok er i overkant ambisiøst. Uavhengig av statsbudsjettdebatten har det da også både fra norske og internasjonale vitenskapelige miljøer og politiske kommentatorer kommet ganske mange uttalelser av typen: “Au, det var ikke bra, men det er dessverre ikke mulig å nå dette 1,5-gradersmålet uten en så drastisk statlig inngripen i samfunnet og folks levevaner at det ikke er gjennomførbart med en demokratisk styreform. Vi får allikevel kjøre på og gjøre det vi kan.”

Det er en forståelig reaksjon. For selv om menneskene i dag i noen grad kan påvirke klimaet i ønsket retning (hvor nå det er) med politiske og teknologiske tiltak, er det urealistisk å tro at man kan nå nevnte mål, bortsett fra i “opplyste evnevelder”.

Så vi må forberede oss på at endringer faktisk kommer. Og selv om bevilgningene til forberedelser er svært små, har da Statsbudsjettet 2019 et særskilt syvsiders kapittel “Noreg blir førebudd på og tilpassa klimaendringane”. Det er en oppfølging av § 6 i klimaloven, der det bl.a. står at Regjeringen hvert år skal fremlegge for Stortinget en redegjørelse for: “Hvordan Norge forberedes på og tilpasses klimaendringene.”

Historien viser at det er nødvendig.


Kapital leses av Norges mest innflytelsesrike ledere, gründere og talenter.

Les 2 artikler gratis i uken eller bli fullt medlem fra 169,- måneden.

Prøv gratis Bli medlem Logg inn