Kronikk: Christian H. Thommessen viseformann i responsAbility investments AG
Ved årtusenskiftet fastslo verdens ledere at kloden sto oppe i to globale utfordringer: fattigdom – fordeling av ressurser, samt klima – knapphet på ressurser, og at disse henger sammen. Verktøyene tilgjengelig for å løse dem var basert på filantropisk kapital – bevilgninger over statsbudsjett, der vi alle bidrar via skatteseddelen, samt private gaver fra etter hvert store givere.
Denne typen kapital er kritisk og viktig, men har en svakhet – den skalerer ikke. Og det er langt fra tilstrekkelig av den til å løse de globale utfordringene. Den eneste kapitalen som skalerer og finnes i tilstrekkelige mengder, er privat kapital som søker markedsmessig avkastning. Oppgaven de siste 20 år har følgelig vært å forsøke å bevise en tese: Er det mulig å oppnå markedsmessig avkastning ved å investere i å løse globale utfordringer? Svaret er ja – tesen er bevist, og forutsetningene for kapitaltilgang for å løse klodens utfordringer har aldri vært bedre.
Oppgaven de siste 20 år har vært å forsøke å bevise en tese: Er det mulig å oppnå markedsmessig avkastning ved å investere i å løse globale utfordringer? Svaret er ja – tesen er bevist, og forutsetningene for kapitaltilgang for å løse klodens utfordringer har aldri vært bedre.Christian H. Thommessen
Fra fattigdom til klima
Reisen hit startet med FNs tusenårsmål (de såkalte MDGene) for perioden 2000 til 2015, som de færreste av Kapitals lesere har et forhold til. Det viktigste målet var å halvere antall mennesker på kloden som lever for mindre enn to dollar pr. dag. To sentrale krefter var avgjørende for at dette ble nådd, til alles – ikke minst FNs – overraskelse. Kina var den ene, med sin statskapitalisme og innsats. Den andre var mikrofinans.
Mikrofinans – rett og slett “banking for the poor” – fikk en rekordartet og lønnsom vekst gjennom svært kreative løsninger for å skaffe bankkonti, kreditter, forsikring og lignende tjenester for entreprenører og arbeidstagere i fattige land. I all stillhet ble Nobels Fredspris for første, og hittil eneste, gang tildelt en forretningsentreprenør i 2006. Den gikk da til Muhammad Yunus, gründeren av blant annet Grameen Bank. Mikrofinans utgjorde inntil nylig bærebjelken i den nye aktivaklassen kalt impact-investeringer.
Full av pågangsmot etter MDG-suksessen etablerte FN sine bærekraftmål (Sustainable Development Goals, forkortet SDG) for perioden 2015 til 2030, som bør være mer kjent for leserne av Kapital. Denne gangen er målene nært knyttet til å løse klimaproblemene. Mange av de samme aktørene som tidligere jobbet primært med å løse fattigdomsproblemer fokuserer nå i økende grad på klima. Dette gjelder nasjonale utviklingsfond som Norfund og overnasjonale aktører som FNs utviklingsprogram, og det gjelder den økende kaderen av bærekraftstyrte fondsforvaltere.
Klimaløsninger i den tredje verden
Fattigdomsbekjempelse finner i hovedsak sted i fremvoksende markeder, altså i fattige land. Å investere her er en stor utfordring. Klimaløsninger kan søkes over hele verden, med globale mål og resultater, men de virkelig “hardcore” impact-aktørene investerer også i klimaløsninger i den tredje verden. Ved å investere i solparker, vind, hydrogen og annet her kan man bidra både til å løse klimaproblemene og samtidig til fattigdomsbekjempelse, gjennom å skape inkluderende arbeidsplasser.
Som alle vet, foretas det gigantiske investeringer i klimaløsninger fra private og offentlige aktører. I Norge er det naturlig å nevne Statkraft. Men også Equinor og andre oljeselskaper er for lengst med på leken – nå støttet av IEA, som fastslår at å lete etter nye oljefelter nærmest er dømt til å skape “stranded assets”, altså investeringer som ikke vil gi avkastning. En rekke industrielle aktører har bærekraft integrert i kjernevirksomheten. Entreprenører skaper løpende nye, spennende virksomheter for å tjene penger på klimaløsninger.
Men den store private kapitalkilden som mange – meg selv inkludert – søker å mobilisere, er store “sparekasser” i form av pensjonsfond, annen institusjonell kapital og private sparepenger. Endel institusjonell kapital deltar i infrastrukturlignende prosjekter og børsnoterte virksomheter som jobber med klimaløsninger, i erkjennelsen av at dette simpelthen er lønnsom business. Mye av denne kapitalen er avhengig av strukturerte løsninger blant annet i form av fondstilbud når den går til slike aktiva. Det er her såkalte impact-fondsforvaltere har hatt sitt oppdrag de siste 20 årene.
Tesens bevis
Selv har jeg hatt gleden av å jobbe med responsAbility investments AG de siste ni år. Sammen med fremragende konkurrenter har vi jobbet i fattige land med det krevende mandat å investere utelukkende i virksomheter som har en dokumenterbar inkluderende effekt på befolkning i form av arbeidsplasser, co-entreprenørskap og/eller bedre/billigere produkter og tjenester. Samtidig skal vi ha et dokumenterbart positivt klimaavtrykk. Med markedsmessig avkastning som mål! Den drevne leser vil umiddelbart se en rekke røde flagg som investor, og det har vært komplisert både å reise kapital til dette foretagendet, og å oppnå riktig avkastning. Men bransjen har lykkes! Med en årlig vekst på 20–30 prosent de siste ti år og skalert lønnsomhet er bransjen kommet for å bli.
Summen av investeringene og avkastningen som oppnås av industrielle aktører, entreprenører og fondsforvaltere er svært lovende. De siste par år har finansgiganter som Blackrock og Partner Group bygget eller kjøpt omfattende impact-virksomheter. Schroders kjøpte Blue Orchard til en god pris, og i disse dager erverver M&G – et av Storbritannias største forvaltningshus – responsAbility Investments. Motivet til M&G var enkelt – de opplever at klientene ønsker å investere i den nye aktivaklassen, og noe av de første de tok opp, var om vi kunne investere ti milliarder dollar på vegne av deres kunder. Parameterne rundt denne transaksjonen setter en ny standard for investorer, og for verden. Impact-investeringer er nå main-stream i tradisjonell finans!
Tesen er følgelig bevist. Impact- og bærekraftinvesteringer er lønnsom forretning, og investorer strømmer til. Kun privat lønnsomhetssøkende kapital skalerer nok til å løse våre globale utfordringer.
Om forfatteren:
Christian H. Thommessen er viseformann i responsAbility investments AG, en av verdens største aktører innen impact-investeringer med fire milliarder dollar til forvaltning, samt arbeidende styreleder i Chooose AS og styremedlem i Spond AS og Eduplation AS. Han var tidligere direktør i FNs utviklingsprogram, har omfattende erfaring fra norsk næringsliv og finans og har innehatt en rekke tunge styreverv i bedrifter og organisasjoner nasjonalt og globalt.
