<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Noe for noe: Quid pro quo. I’ll scratch your back, and you’ll scratch mine. Den ene tjenesten er den annen verdt. Hos dyr så vel som hos mennesker.  Foto: Shutterstock / NTB

Er veldedighet og filantropi egoistisk motivert?

Vi støtter gode formål med penger og arbeidsinnsats. Er det fordi vi er genuint snille og gode, eller fordi vi selv kan tjene på det?

Med en godt utbygget velferdsstat finansiert ved skatt og avgifter og lange arbeidsdager skulle man tro at nordmenn er lite motivert for veldedighet. Slik er det ikke. Vi gir flust med penger og tid til trengende mennesker og frivillige organisasjoner.

Av artikkelen “Norges største filantroper” i Kapital #17 i år, fremgår det at norske filantroper gir milliardbeløp til gode formål. Trond Mohn har gitt aller mest, med hele fem milliarder kroner over de siste 30 årene til forskning, idrett og veldedige organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Kirkens SOS. Dernest kommer Christen Sveaas med nesten 3 milliarder til kunst og humanitære hjelpeprosjekter.

The Giving Pledge: Grunnlagt av Warren Buffett og Melinda og Bill Gates i 2010: Har pr. d.d. 224 dollarmilliardærer som medlemmer. De forplikter seg til å gi bort minst 50 prosent av sin formue til veldedige formål. Kjell Inge Røkke/Anne Grete Eidsvig er eneste norske på listen. The Giving Pledge deler ikke selv ut penger. Bill og Melinda Gates har for øvrig gitt nesten 37 milliarder dollar til The Bill & Melinda Gates Foundation. Det er verdens største private veldedige organisasjon med 520 ansatte. Foto: AFP/NTB

De store filantropene er ikke alene. 6.500 norske stiftelser deler årlig ut rundt 6 milliarder til gode formål, og på toppen av det kommer fire millioner dugnadstimer fra ildsjeler.

Både de store giverne, stiftelsene og du og jeg støtter saker vi brenner for, og der vi mener at våre bidrag kan gjøre en forskjell. Dessuten gir vi på impuls for å gi umiddelbar støtte til folk i nød.

Man kaller ofte bidrag som gir mottageren umiddelbar, men midlertidig, lettelse for veldedighet, mens filantropi har et mer langsiktig perspektiv. Vi gir til begge deler, og begge deler behøves. Jfr. tekstboks om fisk og fiske.

Er altruisme urealistisk?

Gir vi uten tanke på “å få noe igjen”, eller har vi egennyttige motiver?

Religionene maner til “ren altruisme”, dvs. å utøve nestekjærlighet uten tanke på at man skal tjene noe på den gode handlingen.

Men mange mener at denne “ideelle fordring” er helt urealistisk og utelukkende eksisterer i de “religiøses drømmeverden”. Det synes nemlig å stride mot menneskets grunnleggende natur at vi skal bruke av våre ressurser og dermed redusere vår egen konkurransedyktighet til fordel for andres i kampen for tilværelsen.

For mennesket er vel ikke hevet over evolusjonens lover? Eller kan naturen være så snedig innrettet at altruisme kan ha evolusjonsmessige fordeler?

For å besvare det spørsmålet er det nærliggende å skjele til dyrene. Og vi kan konstatere at altruisme faktisk er ganske vanlig i dyreverdenen. F.eks.:

Delfiner hjelper artsfrender i nød, bl.a. ved å svømme under dem – om nødvendig i timesvis - og regelmessig puffe dem opp til overflaten så de får puste. Det er også vel dokumenterte eksempler på at delfiner har reddet mennesker fra å drukne.

Sjimpanser hjelper skadede ikke-slektninger – til og med mennesker de ikke kjenner – som har kommet i vanskelige situasjoner.

Ulver bringer mat tilbake til de medlemmer av flokken som ikke var til stede under jakten.

Den tradisjonelle forklaringen på observert altruisme hos dyr er at det ikke kan sammenlignes med menneskenes, fordi dyrene ikke er seg bevisst sine handlinger, som snarere skyldes instinktive reflekser. Men i dag mener nok de fleste biologer at mange dyrs selvoppofrende handlinger er både bevisste og gjennomtenkte.

Mange hevder imidlertid at dyreeksemplene egentlig ikke representerer altruisme, men snar-ere motpolen: egoisme, fordi delfiner og sjimpanser er vant til å få belønninger fra både artsfrender (og mennesker) når de gjør noe “bra”.

TV-aksjonen oktober 2021: Den innbragte 241 millioner fra “det norske folk”. Mange norske filantroper og stiftelser gir hvert år mer enn det til gode formål. Foto: Naina Helén Jåma/NTB

Gjengjeldelsesprinsippet

Er menneskene annerledes? Nei, mener mange forskere; mennesker, i likhet med andre dyr, følger gjensidighetsprinsippet, eller resiprositetsprinsippet, som er det vitenskapelige begrepet.

Dette prinsippet er kjent fra gammelt av gjennom religionene, f.eks. i kristendommens “gi, og du skal få”. Det ble “oversatt” til et bredere vitenskapelig format i 1971 gjennom The Evolution of Reciprocal Altruism av Robert Ludlow Trivers, professor i antropologi og biologi.

Trivers påviste at det kan være evolusjonsmessig lønnsomt for en organisme å bruke ressurser på å utføre en velgjerning til beste for artsfrender fordi det er sannsynlig at disse vil gjøre gjengjeld senere. Det gjelder også for dyr som har vesentlig mindre tankekraft enn pattedyrene.

Hos oss mennesker er dette så grunnleggende at vi til og med føler at vi “må” gjengjelde en god handling, selv om den er utført av en vi ikke liker og egentlig ikke unner noe godt, og til og med om vi i utgangspunktet ikke ønsket hjelpen i det hele tatt.

Hvordan man kan utnytte kunnskapen om gjengjeldelsesprinsippet til å oppnå noe, er grundig studert i forskningen; ikke minst av professor Robert Cialdini, rådgiver for flere amerikanske presidenter og viden kjent for sin bok The Science of Persuasion (Overtalelsens vitenskap).

Cialdini illustrerte dette bl.a. gjennom følgende forsøk: Han ba en gruppe forsøkspersoner om 100 dollar til formål 1. Hvis anmodningen ble avslått, ble forsøkspersonen bedt om 20 dollar til formål 2.

I neste forsøksrunde ble en annen gruppe forsøkspersoner straks bedt om 20 dollar til formål 2, uten at formål 1 var nevnt.

I den første gruppen var det en større andel som ga 20 dollar til formål 2 enn i den andre gruppen som ble bedt om 20 dollar til formål 2 med én gang.

Forsøkspersonene i den første gruppen følte at innsamleren hadde gjort dem en «tjeneste» ved å senke bidragsønsket fra 100 til 20 dollar. Det krevet gjenytelse.

Egoistiske motiver, men hva så?

Kynikerne hevder at filantropen har rent egoistiske motiver, som å blære seg med rikdommen sin, styrke omdømmet, promotere sine kjepphester og sin smak (f.eks. innen kunst), utøve kontroll og makt, eller for å spare skatt.

De hevder også at filantropi kan være et simpelt sjekketriks. Bruk av ressurser (penger, tid, krefter) på gode gjerninger demonstrerer at det er mer der det kommer fra, noe som er positivt med tanke på artens formering. Undersøkelser viser da også tydelig at menn som gjør gode gjerninger er populære hos kvinner.

Hjerneforskerne har dessuten konstatert at de gode gjerninger trigger positive signaler i hjernens lystsenter, slik at vi føler pur glede ved de små og store ofrene som altruisme medfører for oss. Som Trond Mohn uttrykte det til Kapital: “Det er jo en stor glede å kunne dele av sin rikdom.”

Det kan da ikke være noe galt med det, synes denne skribent, selv om noen hevder at den virkelig gode gjerning er forbundet med en smerte som er så stor at den overdøver gleden. Som når du gir bort din aller siste krone.

Det var individet. Har så givergleden gitt Homo sapiens et konkurransemessig fortrinn?

Blant de klassiske argumentene for hvorfor nettopp vår art vant frem i konkurransen med andre menneskearter etter at de vandret ut fra Afrika for 70–100.000 år siden, er at våre forfedre hadde større hjerne, var mer kunstneriske og hadde bedre redskaper. Men man vet nå at også de øvrige menneskeartene som levde på den tiden brukte verktøy, behersket
ilden og spilte fløyte. Og de hadde til dels større hjerner enn Homo sapiens.

Noen forskere har isteden hevdet at nestekjærlighetsevnen var Homo sapiens’ avgjørende fortrinn. Det virker svært lite trolig. Andre pattedyr er jo også nestekjærlige, og det virker lite sannsynlig at andre menneskearter var dårligere i så henseende enn Homo sapiens.

Tvert imot virker det for denne skribent som om våre forfedre var mindre nestekjærlige enn de øvrige menneskeartene. I alle fall var det etter noen titusen år bare vår art igjen. Jeg sier ikke mer.

Men tilbake til i dag: Selv om filantropi og nestekjærlige handlinger til syvende og sist skulle være styrt av egennyttige motiver, så er det etter denne skribents mening alle velgjørere vel unt om de får litt igjen for sin velgjørenhet; enten det er i form av synlig takknemlighet hos mottageren, økt sosial status, glede over å se favorittklubben eller favorittkunstneren blomstre, ubevisst trigging av lystsenteret i hjernen – eller skattelettelser. 

Livsstil
Reportasjer