+ mer
Ufølsomme: Sagaene forteller at berserkene kastet av seg ringbrynjene før kamp, at de hverken enset vær eller vind og at de ikke følte smerte. Det er uklart om de brukte tatoveringer/kroppsmaling. Foto: Shutterstock

Berserken hos psykologen

“De kjempet uten ringbrynje og var gale som hunder og sterke som bjørner.De drepte alle mennesker, og hverken ild eller jern bet på dem.” Var berserkene mer enn mytiske fantasifostre?

Sitatet over er en noe forkortet versjon av Snorre Sturlassons omtale av berserkene i Ynglinge-sagaen i Heimskringla (Norske kongesagaer). Lignende beskrivelser finner man mange andre steder i sagalitteraturen.

Berserkene var norrøne krigere som hev av seg den beskyttende ringbrynjen og angrep i vilt og blodtørstig raseri uten å kjenne frykt eller smerte.

I de eldste sagaene er berserkene fremstilt som høyt ansette elitesoldater som fikk de aller tøffeste oppdragene. Bl.a. forteller Snorre i Harald Hårfagres saga at kongen plasserte berserkene sine i stavnen på langskipene før kamp. Det gjorde han fordi vikingene i strid gjerne la skipene opp mot fienden stavn mot stavn, hvor det så gjaldt å kjempe seg over på motstanderens skip og rydde det fra stavnen og akterover.

Berserken hos psykologen: Stadig nye forskningsrapporter kaster lys over berserkene og deres psyke. Foto: Illustrasjon: Dreamstime

Det var ikke noe galt i å være berserk. En av Firdafylkets mest ansette menn på Harald Hårfagres tid, Berdla-Kåre, beskrives som en “stor berserk” som kom til kongen med langskip med fullt mannskap og ble høvedsmann hos ham ca. 865 e.Kr.

Berserk

Av norrønt berserkr. Der kan første ledd bety enten bjørn eller bar, mens annet ledd betyr skjorte (serk). Dermed kan berserk enten leses som «kriger i bjørneskinnsdrakt» eller «kriger uten skjorte», dvs. uten ringbrynje. Berserk er tatt opp direkte bl.a. i engelsk og tysk. «Gå berserk» finnes også på engelsk: «Go berserk».

Fra helt til outsider

I de senere sagaene synes imidlertid oppfatningen av berserken å ha endret seg fra den fryktløse og nyttige soldaten til en uberegnelig barbar – en sosialt utstøtt person som herjet, plyndret og drepte uten mål og mening.

Og både i Norge og Island ble berserker erklært lovløse etter at kristendommen var innført. Man mente nok at berserkene med sin oppførsel måtte stå i ledtog med Djevelen. Omkring 1100 e.Kr. er heller ikke berserkene lenger en del av noen hær. I alle fall ikke offisielt.

Det er all grunn til å anta at berserkene var personer som faktisk fantes, og at berserkergang – den “unormalt” rasende tilstanden berserkene kom i, var reell. Hva skyldtes den?

Den islandske berserken og poeten Egil Skallagrimsson (910-990) som har blitt foreviget i Egils saga. Som barn var han så hissig at foreldrene instruerte sønnene sine om at de skulle “bøye unna for Egil”. Dessverre var det ikke alle som fulgte det rådet.

Egil Skallagrimsson (910-990): Berserk og gudbenådet islandsk poet. Enderimet er faktisk hans oppfinnelse. Når Egil ble sint, trakk det ene øyebrynet seg voldsomt opp og det andre ned. Skremmende. Foto: Foto: Visit Iceland

Da Egil var syv år gammel, spilte han ball med elleve år gamle Grim Heggson. Egil mente at Grim ikke viste fair-play, så han grep en øks “og sprang mot Grim og hogg øksa i hodet på ham, så den sto fast i hjernen”. (1)

I sagaen beskrives Egils berserkergang som en uheldig egenskap - nærmest en sykdom – som lå til familien, der tilbøyeligheten til voldsom og grusom adferd var gått i arv over flere generasjoner. Ingen “normal” person, mente man, kunne være så voldsom og stridbar og ha så mange liv på samvittigheten som Egil og samtidig være en så myk, familiekjær og gudbenådet poet. Og vi må føye til: som til og med fant opp enderimet!!

Som vi beskrev i Kapital nr. 2/2012, led da også Egil trolig av en genfeil som hadde ført til Paget’s sykdom. Den kan forklare både Egils ekstreme karakter og hans usedvanlig tykke hodeskalle, som bl.a. gjorde at han bedre enn andre tålte harde slag mot hodet.

Sykdom, fluesopp eller ...?

Det har virkelig vært mye forskning rundt berserkene. Man mener at Paget’s sykdom som forklaring på Egils psyke var unntaket snarere enn regelen når det gjaldt årsak til berserkergang. Berserkene ble iflg. (6) heller ikke generelt sett betraktet eller omtalt som gale i sin samtid.

Hva var det da som gjorde at berserkene gikk berserk?

Den svenske presten Samuel Ödmann lanserte allerede i 1784 en teori om at berserkergangen skyldtes inntak av rød fluesopp som forårsaket hallusinasjoner og redusert følsomhet for smerte. Han hadde fått idéen fra overfladisk kjennskap til sibirsk sjamanisme.

Fluesoppteorien holdt seg i nærmere 200 år, men avvises i nyere forskning, som forfekter andre teorier. I den britiske rapporten (3) som bare er et par måneder gammel, hevdes det at “berserkene representerte en tett sammensveiset krigergruppe som kom i tilstanden berserkergang ved hjelp av rituell samhandling i noen grad assistert av alkohol og andre kjemiske stimuli.” De nevner også at sterke religiøse riter (tilbedelse av Odin i berserkenes tilfelle) kan endre hjernens tilstand og kjemi, og kan ha spilt inn hos berserkene.

OK. Men dette forklarer vel ikke helt hvordan “ensomme” berserker kom i berserkergang, hev av seg ringbrynjen og kastet seg inn i kamp mot stor overmakt; ofte med seierrikt utfall.

Akilles: Helt fra Trojanerkrigen og berserk. Usårlig. Bortsett fra den berømte hælen, da. Foto: Mic/NTB

Achilles i Vietnam – og Norge

Da synes denne skribent mer om kilde 2), der Lily Florence Lowell Geraty trekker paralleller mellom sagaenes beskrivelser av berserkene og erfaringer fra Vietnam-krigen (1955–75) som Jonathan Shay har referert i sin bok Achilles in Vietnam (4).

Shay er en amerikansk psykiater som har arbeidet med amerikanske veteraner fra Vietnam-krigen. Han drøfter i boken sin ikke direkte de norrøne berserkene, men trekker paralleller mellom den greske helten Akilles fra Homers helteepos Trojanerkrigen – som agerte som en berserk – og Vietnam-veteraner han har intervjuet og til dels behandlet.

Geraty lister opp faktorer hun mener er felles for “Vietnam-berserkene” og de norrøne berserkene (særlig slik de er beskrevet i de senere sagaene):

  • manglende kontroll over temperamentet
  • ustyrlig raseri mot fienden
  • kropp og hjerne i en transelignende beredskap for kamp
  • følelse av usårbarhet
  • skyr intet for å nå målet
  • mistenksom, stoler ikke på noen
  • likegyldig til andres følelser
  • lyder ikke autoriteter
  • ekstrem matthet etter at kampen er over.

Med Shays anerkjente studier av Vietnam-soldater i ryggen hevder altså Geraty at berserker og berserkergang ikke er begrenset til den nordiske/germanske kulturkrets med Odin som utgangspunkt, men er et karaktertrekk som finnes over hele kloden hos noen mennesker og/eller kan utvikles under ekstreme forhold.

Om vi her nord ikke lenger kan skryte på oss å være alene om berserkene som mennesketype, så er i alle fall begrepet stadig vårt. 

Kilder:

1) Sagaer: Snorres Heimskringla, Egil Skallagrimssons Saga og Flatøybok (bind 3).

2) Lily F. L. Geraty/Islands Universitet: Berserk for berserker: Introducing Combat Trauma to the Compendium of Theories on the Norse Berserker. Mai 2015.

3) Maxwell Cooper, Michael Heath/Brighton and Sussex Medical School: Wearing the wolf skin: psychiatry and the phenomenon of the berserker in medieval Scandinavia. History of Psychiatry. Sept. 2021.

4) Psykiater Jonathan Shay/University of Pennsylvania: Achilles in Vietnam: Combat Trauma and the Undoing of Character. 2010.

5) Psykiater Jon Geir Høyersteen: Berserkene - hva gikk det av dem? Tidsskrift for Den norske legeforening. Des. 2004.

6) Jon Geir Høyersteen: Manifestations of psychiatric illness in texts from the medieval and Viking era. Archives of Psychiatry and Psychotherapy. 2015.

Livsstil
Reportasjer