Resirkulert Orderud-kjendis

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 3/2019

– Hva betyr tid for deg?

– Å bruke tid er å priorotere, og jeg føler at jeg nå har tid til å prioritere det jeg synes er viktig. Jeg har alltid hatt mange baller i luften med ulike farger. Det kalles arbeidsglede, sier Schiøtz.

De siste 40 årene har han vært en av Norges mest profil-erte advokater. Schiøtz har prosedert over 40 saker for Høyesterett, og siden 1980-tallet har han vært den som har ført flest saker om ytringsfrihet for norske aviser og forlag. Schiøtz har også vært forsvarer i en rekke større økokrim-saker, sist for Jo Lunder i VimpelCom-saken, som endte med henleggelse. Han har også vært engasjert i flere gjenåpningssaker, blant annet for Per Liland og Fredrik Fasting Torgersen, men aller mest oppmerksomhet fikk han som forsvarer for trippeldrapsdømte Per Orderud. For tiden jobber Schiøtz i Advokatfirmaet Glittertind.

Gjenopprette gammel urett

– Hvilket forhold har du til tid?

– Tid er en ressurs. Jo, knappere ressursene er, dess mer verdifulle blir de. Det var ikke tungt å bli 70, men det gjorde at jeg fikk større bevissthet om at min tid er tilmålt. Nå tenker jeg mye på hva jeg har lyst til å gjøre frem til jeg blir 80, om jeg blir det da, sier han og legger til:

– Livet tærer jo på deg. Før hadde jeg mer et TV-utseende – høy og mørk. Nå har jeg mer en kropp som er skapt for radio.

– Du har brukt mye tid på Torgersen-saken?

– Ingen sak har jeg brukt mer tid på, uten sammenligning. Nå trenger jeg ikke bruke tid på saker hvor jeg tjener penger. Det har jeg gjort i mange tiår. Jeg har alltid vært opptatt av rettssikkerhet. Det er viktig, ikke bare i den forstand at man skal hindre utrett, men man skal også gjenopprette gammel urett. Det er to sider. Det første er vi ganske flinke på, men ikke det siste. Det ligger en treghet og en motvilje i systemet mot å innrømme feil.

– Så du bruker tid på å få systemet til å innrømme feil?

– Ja, definitivt i Torgersen-saken. Der står vi overfor en systemsvikt, som hadde den tragiske konsekvens at Torgersens liv ble smadret. Og nå er han død. Det er det lite å gjøre med, men vi kan gjøre det nest beste: gi ham den oppreisning som hans ettermæle har krav på.

– Per Orderud har du også gitt av din tid til.

– Jeg har aldri drevet med blod, sæd eller dop, bortsett fra i denne saken. I høst har jeg sittet ringside med disse episodene i NRKs serie Gåten Orderud. Orderud-saken har nok opptatt samtalene rundt landets lunsjbord. Jeg er jo nå blitt en resirkulert kjendis. Å være resirkulert er jo politisk korrekt.

– Er de uskyldige?

– Jeg er ikke opptatt av skyldig eller ikke. Jeg skal kun forholde meg til påtalemyndighetenes bevis, og ta stilling til om bevisene holder. Slik som i Eirik Jensen-saken.

Tror på Snåsamannen

– Har du ofte dårlig tid?

– Nei, kun yrkesmessig. Som advokat har du frister, men det stresser meg aldri i den forstand at jeg sover dårlig.

– Sløser du med tid?

– Ja, men mitt behov for underholdning er svært lavt. Og behovet for å slappe av – enda lavere. Men jeg kan være ganske doven. Jeg har heller ingen tidstyver, for jeg er ikke på sosiale medier. Så har jeg en frihet her i Glittertind. Det eneste jeg skal sørge for, er at det er et rimelig forhold mellom hva jeg putter inn og tar ut.

– Du tror på Snåsamannen?

– Én ting er å tro på noe, men når man erfarer, da blir det en begrunnet tro. I min verden har jeg en veldig godt forankret tro på at Snåsamannen er synsk. Om han har helbredende evner eller ikke, skal jeg ikke ha sagt noe om. Det har jeg ingen erfaringer med, men de alternative forklaringene man bruker på å bortforklare synskhet, synes jeg er pinlig enkle, sier Schiøtz.

Å bli eldre har gjort ham langt mindre sårbar for kritiske røster.

– Om en kritiker sier at jeg har et tullete standpunkt når det gjelder Snåsamannen, og at antroposofi ikke er noe å holde på med, ja, så spiller det ingen rolle! Jeg bryr meg ingenting om hva de mener. Ingenting. Jeg synes det er hyggelig å bli kritisert. Kritikk ser jeg på som motvind i skihopping. Det gir anledning til lengre svev.

Samlersyk

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en TAG Heuer Carrera som jeg fikk av min ektefelle på 60-årsdagen.

– Ser du mye på klokken?

– Hva er mye? Jeg har jo en daglig rytme, men jeg tror ikke at mitt forhold til klokker skiller seg fra folk flest.

– Er du klokkesamler?

– Overhodet ikke! Før var jeg opptatt av å samle på bøker. Nå har jeg solgt 80 prosent av boksamlingen min for å kjøpe bondeantikviteter og folkekunst. Det gir meg en dyp glede å kjøpe vakre ting som har betydd noe i norsk kulturhistorie. Så noen minimalist er jeg ikke. Jeg skulle gjerne smittet mine barn med min samlersykdom, men de er fortapt i en tragisk og bunnløs minimalisme.

– Dveler du ved fortiden?

– Nei. Jeg tenker mer på tiden som kommer. Hvis jeg sammenligner meg selv i dag med situasjonen for 20 år siden, er det forskjell på to måter. Nå er jeg mye mer takknemlig og undrende sammenlignet med hva jeg var.

– Hva er du undrende til?

– Livet. Underet i naturen, i tilværelsen. Jeg synes alt blir mer og mer fantastisk. Hvis man ikke blir religiøs av å ha et nyfødt barn i armene, er man fortapt.

– Er det noen muligheter du skulle hatt på nytt?

– Jeg skulle gjerne ha vært mer musikalsk. Jeg ser hvilken enorm glede det er å spille og synge. Jeg er faktisk misunnelig på dem som har den gleden.

Antroposofisk ADHD

– Tror du på et liv etter døden?

– Jeg tror ikke det er slutt ved døden. Livet er for fantastisk for det.

– Hva tror du på?

– Jeg har vært en del av den antroposofiske bevegelsen i 30 år, så jeg tror på reinkarnasjon.

– Du bruker mye tid på antroposofi?

– Masse. Jeg har skrevet artikler, redigert bøker, holdt foredrag, sittet i styrer, vært med på diskusjoner. Jeg har antroposofisk ADHD.

– Hva gir antroposofien deg?

– Et livssyn jeg kan forholde meg med. At mennesket ikke bare er en tilfeldig opphoping av celler, molekyler og DNA. Jeg tror at mennesket er en borger av to verdener. Jens Bjørneboe sa i talen til russen i 1956 at mennesket er usynlig. Alt er ikke gjenstand for det vi kan måle, telle eller veie. Sjel og ånd er realiteter. Jeg er invitert i Vitenskapsakademiet i kveld for å høre på et foredrag om sjelen.

– Vil du si at den beste tiden er nå?

– Nei! Det vil jeg ikke si! Årene mellom 40 og 55 var fine. Jeg har ganske mange venner som er pensjonister, og en del av dem kjeder seg. De savner å jobbe, og det fellesskapet det medfører. Jeg er her i Glittertind i henhold til en lov fra 1893 – lov om stranding og vrak. Her trives jeg. Det er godt å være nyttig, og gjøre noe som har betydning utover seg selv. Det var viktig for min far, og det er viktig for meg. Som antroposof kommer man inn i livet fordi man har en oppgave å gjøre.

– Hva var din oppgave?

– Det har jeg også spurt meg selv om. Jeg tror ikke min hovedoppgave var å være advokat. Den offentlige profilen jeg har hatt som advokat, har kommet til meg kanskje fordi jeg skal ha en klarere og mer markant rolle for å synliggjøre antroposofien og Rudolf Steiners livsverk? Det at jeg ble antroposof bryter så til de grader med min arv og mitt miljø. Jeg pleier å si at i familien Schiøtz har det ikke være noen spirituell interesse på denne siden av Svartedauen. Det er et skjebneanliggende.

– Er det noe du angrer på?

– Ja, masse. Klart man har gjort mye dumt i livet, men vi tar ikke det her.

– Hvis du hadde hatt enda mer tid, hva ville du ha brukt den på?

– Reist mer, og kanskje lært meg tysk bedre?

– Lever du i nuet?

– Nei. Er ikke det å være veldig spontan og litt intens? Jeg er rimelig traust av natur.

– Vil du si at du er et lykkelig menneske, Cato Schiøtz?

– Jeg går ikke rundt og er lykkelig hele tiden. Lykke er noe som kommer i støt. Jeg er derimot et takknemlig og undrende menneske. ↔