<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Dette blir vondt: Det vet du “lenge” før du kjenner smerten. Foto: NTB

Langsom smerte

Når du treffer tommelen med hammeren, så vet du at dette blir vondt. Men smerten kommer først etter ett sekund.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr.3/19.

Finn frem en metallkniv eller en metallskje, ta av deg sokken, og legg den oppe på foten. Du merker berøringen før du merker kulden fra metallet. Dette skyldes at informasjonene om berøring og temperatur ikke når hjernen samtidig. De har forskjellig hastighet langs nervebanene.

Enkelte typer berøringssignaler går mot hjernen med en hastighet på ca. 80 m/s (meter pr. sekund), mens signalene om endret temperatur kan være så trege som 0,6 m/s.

Aller raskest er signalene om lemmenes posisjon. De beveger seg med en fart på over 120 m/s (430 km/t !). Var ikke disse signalene så raske, ville du ikke kunne løpe.

Gni mot smerten: Cecilia Brækhus setter inn et slag mot Aleksandra Magdziak-Lopes under tittelkampen 8. desember 2018. Magdziak-Lopes burde tatt telling og gnidd treffstedet for å redusere smerten. Foto: NTB

Hudens utrolige følsomhet

Da metallkniven ber.rte foten, sendte millioner av mikroskopiske sensorer like under hudoverflaten ut en mengde elektrokjemiske signaler – nerveimpulser – til hjernens berøringssenter (den somatosensoriske cortex). Der ble de tolket, så du ble bevisst på at det som berørte deg var hardt og litt kaldt og hverken elastisk eller varmt, samt at det ikke gjorde vondt, ikke vibrerte, ikke var vått osv. osv.

Den enkelte sensor i huden er spesialisert og følsom for helt bestemte typer stimulanser, og ikke for andre. Kommer “den rette” påvirkning, utløser sensoren elektrokjemiske signaler som går langs nervecellene mot hjernen.

Sensorene i huden kan også reagere på andre typer stimulanser enn “deres egen”, men da kreves det mye kraftigere påvirkning. Noen eksempler på hudsensorer:

Meissners følelegemer reagerer på  lette berøringe og vibrasjoner. De finnes særlig på hender, føtter, lepper og innsiden av øyelokkene.

Krauses følelegemer reagerer på raske formforandringer som skyldes trykk eller vibrasjoner, og reagerer også på sterk kulde.

De frie nerveender reagerer på varme, kulde og smerte. En lett berøring av disse nerveendene vil gi kløe.

Ruffiniske følelegemer reagerer på gradvise formforandringer og sterk varme.

Atter andre sensorer i huden reagerer på bestemte kjemiske stoffer som huden avgir når den blir skadet. Osv.

Gni det vonde stedet!

I noen grad kan smertesignaloverføringen fra en type sensorer modifiseres av signaler fra en annen type sensorer. Slår du deg i hodet, så gni det. Det hjelper som regel. Gnidningen setter i gang en konkurrerende aktivitet i nervebanene som overfører signaler til hjernen, og demper smertesignalene. Du kan jo bare prøve selv. Det er sikkert noen i nærheten som begeistret vil bistå med forsøket. Og det behøver ikke å være et slag a la Brækhus.

Uansett: Når nerveimpulsene fra slaget når berøringssentret i hjernen, gjenkjennes signalene som smerte. Samtidig evaluerer hjernen smerten. I denne prosessen kommer gjerne hukommelsen inn i bildet. Har du tidligere opplevet at et tilsvarende slag i hodet hadde små konsekvenser, kan det tenkes at smerten denne gangen blir helt ignorert. Har du i stedet erfart at denne type slag gjorde utrolig vondt, vil du uvilkårlig ha de verste forventninger og oppleve smerten som ekstra sjenerende.

Vissheten om at det kommer en smerte, men manglende erfaring om hvor sterk smerten blir, er en av årsakene til at småbarn gjerne setter i å superhyle når de har slått seg, men så plutselig blir rolige når de oppdager at smerten ikke ble så stor som fryktet.

Enkelte smertestillende midler virker nettopp ved å skille mellom selve smertesignalet og smerteopplevelsen.

Også stoffer som utløses under sterkt stress, “utnytter” skillet mellom selve smerten og opplevelsen av den. Det kan medføre at en person i en krisesituasjon kan utføre handlinger som ellers ville ha vært uutholdelig smertefulle. Det er f.eks. ganske vanlig at personer som selv er hardt skadet kan utføre utrolige redningsdåder ved ulykker eller i krig. Først når stresset er over, vil personen oppleve smerten fullt ut og bli mer eller mindre handlingslammet av den.

Langsom og hurtig smerte

Ettersom de elektrokjemiske signalene er av forskjellig natur og dessuten velger ulike veier til hjernen, er det store differanser i tiden det tar før vi registrerer de forskjellige typer påvirkninger.

Signaler fra sensorer som reagerer på lettere smerter som f.eks. nålestikk, er mye hurtigere enn signaler om sterke smerter fra kraftige slag eller store temperaturforandringer.

Dette synes underlig, ettersom den sterke smerten kan indikere at kroppen står i fare for å bli skadet. Men trolig skyldes den langsomme reaksjonen at kroppens forsvarsmekanismer hindrer at kroppen skal bli utsatt for et kraftig sjokk, noe som kunne være enda farligere enn slagsmerten i seg selv, og i stedet forbereder deg ved at du “vet” at dette kommer til å gjøre vondt.

Det er nervefibre som ligger i en isolerende myelinhylse som overfører signaler fortest. I nervefibre uten myelin, kan overføringshastigheten for nervesignalene være så lav som 0,6- 1,0 m/s.

Noen forskere mener at en gruppe planteetende dinosaurer døde ut for 180190 millioner år siden nettopp fordi de manglet isolerende myelin. Ble en slik 10 meter lang dinosaur bitt i halen, kunne det ta over 10 sekunder før den oppdaget det og kunne reagere. Så lang reaksjonstid på sterk smerte kunne være fatalt under et angrep fra en ivrig jafsende rovdinosaur.

Noen forskere mener at tilsvarende langsomme reaksjoner på “hale-angrep” fra de relativt “nye” små pattedyrene, kan være en av årsakene til at dinosaurene var i nedgang før de endelig døde ut ved asteroidenedslaget utenfor Yucatan for ca. 65 millioner år siden. En alamosaurus, f.eks., kunne bli over 20 meter lang, og hadde tilsvarende lang reaksjonstid på smerte.

Idrett, oppvarming og reaksjonstid

Fluen har en reaksjonstid på 1/100 sekund. Du og jeg har en noe lenger reaksjonstid enn fluer. 0,1 sekund regnes som den absolutt korteste tid det kan ta for selv den mest veltrente sprinter fra startskuddet høres til musklene begynner å reagere.

De fleste av oss er ikke sprintere i toppklasse, og må altså regne med mer enn dobbelt så lang reaksjonstid. Flere steder på nettet kan du sjekke din reaksjonstid.

Reaksjonsevnen for en idrettskvinne/-mann blir bedre ved oppvarming, og er gjerne best ved ca. 160 hjerteslag pr. minutt. Derfor er skikkelig oppvarming avgjørende ved alle sporter (og tester) som krever reaksjon.

Reaksjonstiden er gjerne lavest i 2529-års-alderen, og øker deretter jevnt og trutt. Men det er store individuelle forskjeller. Og driver man med ballspill, fekting eller andre idrettsaktiviteter som stiller høye krav til reaksjonsevnen, kan man ha meget raske reaksjoner opp i høy alder.

Reaksjonstiden på visuelle stimulanser blir lenger om lyset er dårlig. Det skyldes at svake lyssignaler bruker lenger tid enn sterke fra øyet til hjernen.

Dette kan du teste selv. Få hjelp av en kollega. Han holder en linjal over hendene dine, og du skal fange den når han slipper. Test i godt og dårlig lys og se hvor på cm-skalaen du fanger linjalen. I dårlig lys faller linjalen lenger ned. Test også med og uten oppvarming. Og ved forskjellig puls. 

Mål gjennomsnittet av fem forsøk for hver forsøksrekke. Minst. Noe skal du jo ha å gjøre på jobben.

Livsstil
Reportasjer