Markedskreftene knekket vikingene på Grønland

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 5/19.

I forrige utgave av Kapital skrev vi om hvordan kampen om religionsmarkedet kan ha ledet til de skrekkelige heksebrenningene i Europa på 1600-tallet, der Norge var det landet som etter Sveits hadde flest henrettede “hekser” i forhold til folketallet.

Selv om Historie bare er én av de 31 temagruppene som artiklene i disse spalter faller inn under, vil vi også denne gang behandle et historisk tema og igjen et hvor markedskreftene kan ha spilt en dramatisk nøkkelrolle, nemlig spørsmålet om hva som gjorde at den 500 år gamle norrøne bosetningen på Grønland forsvant på 1400-tallet.

Pionéren Eirik Raude

Det var nordmannen Eirik Raude (950–1003 e.Kr.) som startet koloniseringen av Grønland. Han hadde bosatt seg på Island etter at faren var lyst fredløs i Norge, men ble i år 980 selv lyst fredløs i tre år etter en drapssak. Da reiste Eirik ut for å finne et nytt land han hadde hørt om langt vest. Han utforsket dette landet i tre år, og mente det var egnet for bosetning.

Da han kom tilbake til Island etter treårsperioden, markedsførte han det nye landet under det attraktive navnet Grønland, og fikk med seg mye folk dit. Som sagaene lakonisk skriver: “25 skip la ut, og 15 kom frem”. Flere kolonister fulgte både fra Island, Norge og de nordbritiske øyene, som den gang var norske.

De fleste av nybyggerne slo seg ned i Østerbygden (Austerbygd) på sydvestspissen av Grønland, men endel reiste drøye 600 km nordover og etablerte Vesterbygden. Noen bodde også i Mellembygden. Jfr. kart.

Eirik Raude selv bygde høvdingsetet Brattahlid. Det var den største gården på Grønland. Etter å ha vært løselig organisert som høvdingdømme med Eirik Raude og til dels hans etterkommere som overhøvdinger, lot Grønland seg i år 1261 underlegge Norges konge Håkon Håkonsson.

Mer enn 6.000 på det meste

Det synes ikke å ha vært foretatt regulære folketellinger på Grønland. Dermed må beregninger av antall innbyggere i stor grad basere seg på telling av gårdsbruk og antagelser om hvor mange som bodde på de enkelte bruk.

Iflg. Frode Th. Omdahls avhandling Spor etter det norrøne Grønland (2013), er det funnet ruiner etter ca. 500 gårder i Østerbygden, ca. 100 i Vesterbygden og 10 i Mellembygden. Hver gård kunne bestå av 2 til 60 bygninger.

Men det har nok vært mange flere enn disse drøye 600 gårdene. For det første går vannlinjen i Østerbygden 5–6 meter høyere nå enn for 900 år siden, og mange gårdsruiner kan ligge under vann. For det andre vil mange ruiner ha forsvunnet i forbindelse med innlandsisens bevegelser og avsetninger fra smeltevann.

Iflg. Omdahl mener enkelte kilder at det var så mange som 30.000 norrøne innbyggere på Grønland på det meste, mens enkelte mener at det var under 1.000.

Det siste tallet synes altfor lavt, ikke minst tatt i betraktning av at Grønland var et eget bispedømme fra i 1124 med minst 16 kirker i Østerbygden og fire i Vesterbygden.

Iflg. Omdahl synes det mest sannsynlig at den norrøne befolkningen på Grønland på det meste utgjorde ca. 6.000 mennesker eller noe mer. Av de 6.000 bodde trolig 4.500 i Østerbygden, 1.500 i Vesterbygden og et par hundre i Mellembygden.

Liv og luksus

På sydvestkysten av Grønland fant vikingene natur som ikke var ulik den de var vant til fra før. Det var rikelig tilgang på sel, fisk og reinsdyr, utmerket beite for kyr, sau og geiter, bra med ferskvann, og lite vind. Riktignok var det mangel på trevirke på Grønland, men funn gjør det klart at de hentet tømmer på Newfoundland også etter at den lille kolonien som ble opprettet der (Vinland/Lance aux Meadows) ca. år 1000, etter kort tid ble oppgitt. Også funn av hår fra bison og grizzlybjørn i de norrøne gårdsruinene og kirkegårdene må stamme fra Vinland.

Før trodde man at de norrøne grønlendingene ikke dyrket korn, men nyere arkeologiske undersøkelser har vist at de dyrket bygg.

Driftige og seilvante som nybyggerne var, tok det ikke lang tid før de oppdaget de rike hvalrossforekomstene rundt bukta ved Diskoøya 6–700 km nord for Vesterbygden. Spesielt var de ute etter hvalrossens støttenner, som består av kostelig elfenben, ypperlig egnet til utskjæring av luksusgjenstander.

Det ble etablert faste fangststasjoner i Disko-området, og de norrøne grønlendingene startet en meget lukrativ eksport av hvalrosselfenben til Europa.

I perioden 1100–1300 var elfenben fra elefanter vanskelig å få tak i på det europeiske markedet, fordi transporten fra Afrika var hindret av pirater og ufred. Dermed imøtekom hvalrosselfenben fra Grønland et skrikende markedsbehov.

I bytte for elfenbenet fikk grønlendingene nødvendighetsartikler som f.eks. jern, i tillegg til smykker og luksusgjenstander som høvet seg de bedrestilte på Grønland.

Velstanden ble såpass stor at grønlendingene begynte å betale tiender (en tiendedel av inntektene) i kirkeskatt. Det ble til og med opprettet to klostre i Østerbygden; et munkekloster av Augustinerordenen og et nonnekloster av Benediktinerordenen.

Nedgang og forsvinning

Fra ca. 1100 til midt på 1300-tallet var det regulær skipstrafikk mellom Grønland og Norge, men etter 1350 er det ikke flere offisielt registrerte skipsanløp (det kan ha vært uoffisielle). 

I år 1408 ble det registrert et bryllup på Hvalsey i Østerbygden, men deretter er det helt slutt på sikre skriftlige nedtegnelser.

Forskerne er dermed henvist til indisier, men synes enige om at de siste vikingene forlot Vesterbygden ca. år 1350, og Østerbygden midt på 1400-tallet.

Hva skjedde? Var ikke kolonien lenger livskraftig på grunn av Svartedauen som hadde rammet Europa? Var det “Den lille istiden” i perioden 1250 til ca. 1400 med temperaturfall på over én grad C som gjorde det for vanskelig å drive jordbruk?

Eller ble nordboerne drept av folk av Dorset-kulturen eller Thule-kulturen som kom fra det nordøstlige Canada på den tiden og spredte seg sydover Grønlandskysten? Genundersøkelser tyder ikke på at den norrøne befolkningen og disse folkene hadde seksuelt samkvem, så det oppsto nok ingen fredelig “miks”.

I juli 2018 kom en forskningsrapport som kan tyde på at bortfall av markedet for elfenben fra Grønland var den viktigste årsaken til nedgangen.

Det er Bastiaan Star, Agata T. Gondek og Sanne Boessenkool ved Universitetet i Oslo og James H. Barrett ved Cambridge University som i sin rapport “Ancient DNA reveals the chronology of walrus ivory trade from Norse Greenland” ved hjelp av DNAanalyser har påvist at hvalrosselfenben fra vestkysten av Grønland hadde utkonkurrert hvalrosselfenben fra Barentshavet og Novaja Semlja, og nærmest hadde monopol på markedet for elfenben i Europa på 11- og1200-tallet.

Men på 1300-tallet begynte luksusgjenstander av elfenben å gå av moten. Dette rammet grønlandshandelen hardt, kombinert med at Svartedauen i Europa hadde redusert behovet for luksusgjenstander generelt.

Som forskerne skriver: Uansett hvilke virkninger den lille istiden og andre faktorer må ha hatt for det norrøne Grønland, så må bortfallet av markedet for deres eneste virkelige eksportartikkel ha hatt avgjørende negative konsekvenser for grønlendernes sosiale og økonomiske fundament.

Slemme markedskreftene ...