Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 13/14/2018.
Se på bildet: Hvor mange dyr av hvert slag tok Moses med seg i arken?
To, ikke sant?
Hvis spørsmålet hadde stått i billedteksten der skriften er mindre og litt vanskeligere å lese enn her i hovedteksten, hadde sannsynligheten vært større for at du hadde skjønt at dette var et lurespørsmål. (Det var jo Noah som hadde arken, og ikke Moses). Forklaring følger.
Om å lure og bli lurt
Moses-illusjonen brukes ofte som eksempel når forskerne skal beskrive under hvilke forhold feil eller usannheter i tale og tekst mest sannsynlig blir oppdaget.
I denne forbindelse bruker psykologene begrepet prosesseringsflyt – eller processing fluency , som de gjerne sier. Det kan forklares som “den opplevde letthet i gjennomføringen av en mental prosess”, f.eks. hvor lett det er å forstå en tekst eller å gjenkalle den fra erindringen, eller hvor lett det er å overse eller oppdage en feil.
Hvis et budskap er enkelt og blir servert på en lettforståelig måte, vil det få en mer positiv respons hos tilhørerne enn et budskap som er vanskeligere å forstå, selv om det enkle budskapet er mer tvilsomt. Det skyldes at prosesseringsflyten hos mottager møter mindre motstand ved det enkle budskapet.
Tendensen er enda tydeligere om budskapet blir gjentatt, selv om det er usant. Det er naturligvis riktig i seg selv at en løgn ikke blir sannere om den gjentas, men beklageligvis får altså løgnen større gjennomslagskraft for hver repetisjon. Tilhøreren har blitt mer mottagelig på grunn av gjenkjennelseseffekten. Han har blitt “primet”, som psykologene sier.
Ekstra greit er det å nå frem med budskap overfor tilhørere som er positivt forhåndsinnstilt til budbringeren, og særlig når slike positive tilhørere er samlet i grupper og hisser hverandre opp med jubel som kanskje attpå til forsterkes av høyttalere og vises på storskjermer. Under slike forhold blir prosesseringsflyten ekstra god.
Viten om disse spørsmål benyttes av mange politikere og deres spin-doctors. Et sterkt eksempel er Donald Trump i sluttfasen av presidentvalgkampen. Til stor forbauselse hos kommentatorene besøkte han ikke delstater der han sto svakt, slik tradisjon og vanlig logikk tilsa at han burde ha gjort, men konsentrerte seg i stedet om distrikter der kjernevelgerne hans var.
Dermed visste han at de landsomfattende TV-sendingene fra valgmøtene ville vise bilder av stormende jubel for hvert eneste budskap han fremførte – og gjentok. Om budskapet var sant, halvsant eller direkte usant, spilte mindre rolle. Ovasjonene som fulgte i kjølvannet av alt han sa ville nå frem også til skeptikere som så på TV.
Med denne strategien vant Trump over til seg langt flere tvilere og motstandere i delstater der han sto svakt enn om han hadde reist dit og forsøkt å overbevise skeptikerne på møter med halvlaber stemning. Smart.
I læring og undervisning
I en større artikkel i Educational Psychologist fra 2017 (jfr. referanselisten) behandler professor Rolf Reber ved Universitetet i Oslo bl.a. hvordan prosesseringsflyten påvirker læringsprosessen.
Hvis tilhørerne/studentene/elevene opplever at de greit forstår det som presenteres, dvs. at formidlingen er fin så deres egen prosesseringsflyt blir god, får de en positiv opplevelse og føler at de behersker stoffet uten å behøve å investere altfor mye tid og krefter. Og ved spørreundersøkelser vil studenter gi slike forelesere og forelesninger gode tilbakemeldinger.
Men forskningen viser at det ikke nødvendigvis er positiv sammenheng mellom god prosesseringsflyt og studentenes evne til virkelig å forstå stoffet og senere å kunne gjenfortelle eller forklare det (f.eks. til en eksamen).
Mange undersøkelser viser at det for selve forståelses- og læringsprosessen faktisk er en fordel at prosesseringsflyten ikke er for god. Det bør være såpass mye “friksjon” i prosessen at man tvinges til å tenke.
Psykolog og nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman forklarer det slik i referanse 2): Hvis presentasjonen er for god, kan tilhøreren nøye seg med å bruke hjernens intuitive operativsystem, det som Kahneman kaller System 1 i sin bestseller Tenke fort og langsomt. Tilhøreren bør i stedet tvinges til å bruke System 2, dvs. hjernens resonnerende operativsystem, selv om det betyr noe tregere læring.
(For politikere med tvilsomme budskap, er det naturligvis om å gjøre å forhindre at tilhørerne bruker System 2.)
Derfor er det ikke nødvendigvis slik at de undervisere og forelesninger som får de beste skussmål fra studentene/elevene gir den beste læringen og de beste eksamensresultatene.
Det ber undervisningspolitikerne merke seg.
Det samme gjelder i noen grad lærebøker. Selv husker jeg godt fra studietiden at temaer fra amerikanske lærebøker med lekre tredimensjonale illustrasjoner der jeg straks skjønte hvordan alt hang sammen, ikke var på langt nær så lette å gjengi og forklare som når de var presentert i tyske lærebøker med mer primitive figurer.
Og er en tekst veldig tydelig, er sannsynligheten større for at feil slipper unna enn hvis teksten er mer krevende å lese. Dette er en kontraintuitiv erkjennelse, som forskerne i referanse 3) skriver.
Dermed er vi tilbake til påstanden innledningsvis om at færre hadde blitt lurt av Moses-illusjonen om spørsmålet var skrevet med mindre og mer tungleselige fonter. Det er fordi de mindre fontene skaper friksjon i prosesseringsflyten og tvinger i gang hjernens System 2.↔
Referanser:
1) Rolf Reber (Universitetet i Oslo) & Rainer Greifeneder (University of Basel): Processing Fluency in Education: How Metacognitive Feelings Shape Learning, Belief Formation, and Affect, Educational Psychologist, 2017.
2) Daniel Kahneman (Princeton University) & Carey K. Morewedge (Carnegie Mellon University): Associative processes in intuitive judgment, Trends in Cognitive Sciences, 2010.
3) Hyunjin Song & Norbert Schwarz (University of Michigan): Fluency and the Detection of Misleading Questions: Low Processing Fluency Attenuates the Moses Illusion, Social Cognition, 2008.
