Buridans esel og valgets kval

Buridans esel kunne ikke velge mellom de to like høyballene, og sultet ihjel. Eller? Forskningen på valgets kval er aktuell for alle.

Maximizerne har parallelle problemer med å gå fullt og helt inn for en livsledsager. De er alltid på jakt etter hva andre synes og er veldig engstelige for at de har gått glipp av noe(n). Foto: Shutterstock/NTB
Livsstil

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 18/2019.

Jean Buridan var en fransk filosof som levde fra 1300 til 1358. Han er kjent for å ha formulert esel-paradokset som en illustrasjon til spørsmålet om mennesket har fri vilje. Eselet har fritt valg, men kommer i en likevektssituasjon der det ikke klarer å bestemme seg. Med fatale følger, iflg. Buridan.

Buridan har fått navnet sitt knyttet til paradokset, men han lånte det fra oldtidens Aristoteles. De gamle grekere knyttet også paradokset til fysiske krefter som opphever hverandre. Og innen moderne elektronikk og datateknologi kan buridanske likevektssituasjoner medføre stabilitetsproblemer, men de kan også benyttes innen romfarten for å finne ideelle posisjoner for satellitter (Lagrange-punktene.)

Filosofisk esel: Klarer Buridans særdeles ettertenksomme esel å unngå sultedøden? Foto: Shutterstock/NTB

Maximizere og Satisficere

Også når det gjelder valg av livsledsager har Buridans paradoks vært gjenstand for studier. Først ute var vel den store mauriske filosofen Abu Hamid Al-Ghazali (1058–1111). Han illustrerte paradokset ved de enorme kvaler en mann lider når han ikke klarer å velge mellom to kvinner. Denne problemstillingen har blitt aktualisert ved et par ferske forskningsrapporter, som vi skal innom etter hvert. Men før vi kommer dit, må vi se på hvordan forskerne mener at graden av kvaler avhenger av personligheten.

En stor helt på dette feltet er sosiologiprofessor Barry Schwartz. I 2004 utga han boken The Paradox of Choice: Why More Is Less. Schwartz’ utgangspunkt var hvordan velstand, utdannelsesnivå og likestilling hadde økt drastisk i USA i løpet av de siste 30 år, samtidig som færre enn før beskrev seg som “very happy”. Andre forskere i andre land har gjort tilsvarende observasjoner både før og senere. Hvordan kan dette ha seg?

Schwartz og andre sosialforskere og psykologer mener at en hovedårsak er at stadig flere mennesker blir ulykkelige fordi antall valgmuligheter øker som følge av økt velstand og flere karrieremuligheter.

Schwartz ba flere tusen mennesker om å gradere seg selv på en skala fra 1 (helt uenig) til 7 (helt enig) for hvordan de stilte seg til en rekke utsagn som gjengitt i spørreskjemaet.

De som gjennomsnittlig skåret høyere enn 4,5 på skalaen, kalte Schwartz for maximizers. Det er de som streber etter å gjøre det absolutt beste valget.

De med lavere skår enn 3 kalte han satisficers. De er fornøyd med “godt nok”, selv om de vet at det kan finnes en bedre valgmulighet der ute ett eller annet sted.

Schwartz’ begreper og tankegang har fått svært stor utbredelse og benyttes flittig.

De mest utpregede maximizerne er gjerne sterkt opptatt av å sammenligne alternative produkter og andre typer valgmuligheter før de treffer et valg. De leser forbrukerundersøkelser, studerer rankinglister for hoteller, restauranter, viner og universiteter, og spør slekt og venner om deres mening. De bruker lang tid på å treffe valget, og har også vanskelig for å la noen velge for seg, selv om de altså ofte spør om andres mening.

Selv etter at valget er truffet, fortsetter den typiske maximizer å lese produktbeskrivelser, sammenligne priser og sjekke hva trendsetterne har valgt, for å få verifisert at de faktisk gjorde det beste valget. Det hele er en tung, tidkrevende og frustrerende prosess, og verre jo flere valgmuligheter som finnes.

Ubestemmelig i verdensrommet: Ved hvert av punktene L1 til L5 i Solen-Jorden-Månen-systemet vil et lite objekt være i likevekt, uten å kunne «bestemme seg for» hvilket himmellegeme det skal dras inn mot. Beregnet i 1772 av matematikeren Joseph Louis Lagrange. Benyttes i romfarten ved plassering av visse satelitterJennifer Aniston og Brad Pitt: Ekteskapet gikk over styr. Hadde de for mange valgmuligheter og var for mye maximizere? Foto: NTB

Maximizerne har parallelle problemer med å gå fullt og helt inn for en livsledsager. De er alltid på jakt etter hva andre synes, sammenligner med idealene fra TV, blader og internett, er veldig engstelige for at de har gått glipp av noe(n), eller tenker at de tross alt burde holdt fast ved gamlekjæresten.

Når satisficerne finner noe(n) som imøtekommer deres hovedkrav, dvs. som er “bra nok”, slutter de å se etter andre alternativer, og kan konsentrere seg om å jobbe med å gjøre valget til det rette, noe man faktisk i stor grad er herre over selv.

Maximizerne, derimot, er ofte utilfreds med valgene de treffer. Når de sammenligner sitt valg med andres, føler de nok litt tilfredshet ved å konstatere at de gjorde et bedre valg initielt, men en desto større stor utilfredshet hvis de etter hvert synes de gjorde et dårligere valg.

I livet finnes kun to tragedier. Den ene er ikke å få det man ønsker seg, den andre er å få det.
Oscar Wilde i 1895

Tap trumfer gevinst

Maximizeren bruker ekstra lang tid på å komme over et dårlig valg. Har han kjøpt en jakke som viser seg å være for trang, klarer han ikke å innrømme for seg selv at valget var dårlig, men lar jakken henge innerst i skapet, i håp om at den allikevel kan komme til nytte en gang. Eller iallfall i selvbebreidelsens navn minne ham på at han må tenke seg nøyere om neste gang.

Satisficeren har lettere for å akseptere situasjonen og glemme at kjøpet ikke var så smart, og gir heller bort jakken istedenfor å la den henge i skapet som en ubehagelig påminnelse om et dumt valg.

Når forskerne skal beskrive hvorfor flere valgmuligheter skaper problemer, innfører de begrepet valgmulighetskostnader (opportunity costs).

En kostnad ved å treffe et valg er at du mister de mulighetene som et annet valg hadde gitt. Kostnaden ved å velge en septemberferie i Spania kan være at du må droppe rypejakta i fjellet. Kostnaden ved at du sier “ja” til Ole, er at du må si “nei” til Per, Lars, Nils og Espen, og ikke å forglemme Hans.

Når valgmulighetene blir flere, øker kostnaden ved det å treffe et valg overhodet, fordi man går glipp av flere alternativer. Dermed blir man – og i særlig høy grad maximizerne – mer stresset og utilfreds ved både valgprosessen og det valget man til slutt har truffet, selv om man “vet” at valget er bra. Valgmulighetskostnadene blir så store at den rasjonelle delen av hjernen kobles ut.

Paralysert

Maximizerne blir ofte så engstelige for skuffelsen de vet kan komme når de treffer et valg, at de nærmest blir paralysert og ikke klarer å velge overhodet (Buridans esel).

Forskningsarbeidene til nobelprisvinner Daniel Kahneman kan forklare noe av dette. Tap – som i dette tilfelle skyldes valgmulighetskostnadene – har større psykologisk virkning enn gevinster.

Forskjellen mellom tap og gevinst blir ekstra stor for maximizerne, fordi de er ekstra engstelige for ikke å få noe igjen for investeringen. Satisficerens “godt nok”-filosofi gjør at de er mer rede til å godta kostnadene ved de tapte muligheter. De aksepterer “sunk costs”.

En grunn til at maximizerne får mindre glede enn satisficerne av sine valg, er at de investerer så mye arbeid og kvaler i valgprosessen at de gjerne har veldig høye forventninger til det valget de endelig treffer. Dermed blir de mye lettere skuffet.

Så maximizerne har det ikke lett. En trøst kan det da være at forskerne har funnet ut at maximizerne som regel er å finne blant de aller mest intelligente, ærlige og samvittighetsfulle, og at det å “jobbe bevisst med saken” kan lette valgets kvaler. Barry Schwartz’ råd finner du i tekstboksen.

Har du tendenser til å være en maximizer, sier forskerne at du bevisst bør forsøke

å begrense antall valgmuligheter.Bestem deg for ikke å gå i mer enn to forretninger når du skal kjøpe sko.

å akseptere “godt nok”.Vær ikke så opptatt av å lete etter “det beste” hotellet. Når du har funnet et hotell som imøtekommer hovedkravene dine, så bestem deg for det og glem alternativene.

ikke å bekymre deg over de tapte muligheterSå snart du merker at du tenker over hva du har gått glipp av, så konsentrer deg om det positive ved det valget du har truffet. Slik gjør du det til det rette valget.

ikke å ha altfor store forventninger.Du blir ikke skuffet hvis du ikke har for store forventninger. Forsøk også å påvirke partneren din til ikke å ha for store forventninger.

Blir samlivet lykkelig?

Som nevnt ovenfor vurderte Abu Hamid Al-Ghazali paradokset en mann står overfor når han må velge mellom to kvinner han er nøyaktig like begeistret for. Al-Ghazali kom til at mannen faktisk (ved Guds hjelp) vil klare å velge, så han kan føre slekten videre.

OK. så er valget truffet. Men spørsmålet om valget er et lykkelig valg, gjenstår å se. Er det satisficers eller maximixers som er mest tilfreds i samlivet?

Det har de amerikanske forskerne Juliana E. French og Andrea L. Meltzer undersøkt.

I mars i år kom deres rapport “Maximizing Tendencies in Marriage: Accentuating the Implications of Readily Observable Partner Characteristcs for Intimates’ Satisfaction”.

French og Meltzer fulgte et stort antall par i tre år fra de giftet seg, og undersøkte hvordan mer og mindre typiske maximizers og satisficers (definert etter spørreskjema som det gjengitte) opplevde utviklingen i ekteskapelig lykke.

Forskerne sjekket i forhold til to partnerkarakteristika, nemlig fysisk tiltrekningskraft og sosial status (målt ved årsinntekt).

Det de mannlige maximizerne først og fremst sjekket, var fysisk tiltrekningskraft. Det betydde mest for dem. For de kvinnelige maximizerne var sosial status viktigst.

Den oppmerksomme leser vil ikke være forbauset over konklusjonene i undersøkelsen: Ikke bare undersøkte maximizerne flere alternativer og hadde vanskeligere for å bestemme seg enn satisficerne, men de fortsatte å sjekke sin partner mot andre også etter at de vel var gift. Dette var ganske proporsjonalt med hvor utpreget maximizer forsøksdeltageren var. Maximizerne var da også etter tre år i snitt mindre tilfreds med ekteskapet enn satisficerne, og hadde en større tendens til å søke utenomekteskapelige forhold.

For øvrig konstaterte French og Meltzer at ekteskap der én eller begge parter er maximizers ikke nødvendigvis blir mindre vellykket over tid. Konstaterer maximizeren at partneren ved sammenligning med andre stadig hevder seg bra, kan maximizeren oppleve større ekteskapelig tilfredshet enn satisficeren.

Stresset nå? Husk at French og Meltzer bare fulgte parene over tre år, og alle var amerikanere. Nettopp.

Til slutt: Mange av nåtidens filosofer mener at Buridans esel virkelig klarte å velge høyballer til slutt.

Og vi kan forsikre den engstelige leser: Intet dyr har kommet til skade i forbindelse med denne artikkelen. ↔