“Klarer du ikke å ha to tanker i hodet samtidig?”

Det spørsmålet liker politikerne å stille sine motstandere; gjerne akkompagnert av et sarkastisk flir. Problemet er at det er umulig. Og “light-versjonen” multitasking reduserer læreevnen og kan være farlig.

Feilslått politikersarkasme: Jonas Gahr Støre: " Solberg klarer ikke å ha mer enn én tanke i hodet på en gang". Foto: NTB
Livsstil

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 2/20.

Politikerne ynder å karakterisere sine politiske motstandere eller meningsfeller etter hvor mange tanker de kan ha i hodet på én gang.

Søker man på nettet, finner man en mengde eksempler. Typisk er Jonas Gahr Støre 6. september i fjor i DN i forbindelse med skolepolitikken: “For å sikre god læring, må vi ha flere tanker i hodet på én og samme tid. Det har ikke statsminister Erna Solberg.” Nemlig.

Det er ikke bare politikerne som bruker uttrykket. Kommentator Frank Rossavik skrev 22. juni i fjor i Aftenposten om Jonas Gahr Støre: «Støre er en mann som kan ha flere tanker i hodet samtidig; også når han forklarer 83 punkter på en plansje.» Sterkt.

Trygve Slagsvold Vedum trekker bruken av uttrykket ekstra langt: “Norge må ha to tanker i hodet samtidig.” (19. mars 2019 i VG i forbindelse med Høyres landsmøte og forsvarsdebatten.)

Slagsvold Vedums vurdering av hvilke tanker og hoder landet Norge bør ha, lar vi ligge. Men hva med påstandene om Støres påståtte evne til å ha flere tanker i hodet på en gang, og Solbergs manglende evne til det samme?

Maks én tanke i hodet om gangen

Vitenskapen er entydig: Mennesket kan ikke tenke mer enn én tanke om gangen. I alle fall ikke hvis det gjelder bevisste tanker – dvs. tanker i betydningen “antagelse eller forklaring som man kommer til på grunnlag av overveielse, erfaring e.l., dvs. betraktning, refleksjon som man gjør seg over noe.” (Fra Det norske akademis ordbok, som samsvarer bra med det man finner på Wikipedia m.fl.)

Og når det gjelder politikken, må man da håpe at det er snakk om bevisste tanker?

Altså: Bruken av karakteristikker som går på evnen til å ha to eller flere (bevisste) tanker i hodet samtidig, kan trygt ignoreres eller avfeies som demagogisk svada.

Filosofiprofessor Peter Carruthers går enda lenger. I sin publikasjon “The Illusion of Conscious Thought” hevdet han i 2017 at mennesket ikke kan tenke en eneste bevisst tanke, fordi vurderinger og avgjørelser på det tidspunkt de fremføres ikke lenger har direkte nevrologisk forbindelse med de deler av hjernen som representerer det eneste «virkelig» bevisste (og som opprinnelig dannet grunnlaget for tanken), nemlig syn, hørsel eller andre deler av sanseapparatet.

Men på tross av Carruthers vil vi holde oss til at én bevisst tanke i hodet om gangen er mulig, også hvis man er politiker, forutsatt at tanken er definert som i Det norske akademis ordbok referert ovenfor.

Dumt: Ikke bare er multitasking ineffektivt og uheldig for konsentrasjon og læring, det kan også være direkte risikabelt, som ved bilkjøring. Foto: NTB

Multitasking er ineffektivt

Men hvis bare én bevisst tanke i hodet samtidig er mulig, hva da med multitasking? (Beklager, men selv ikke Språkrådet har funnet noe godt norsk erstatningsord.) Vi snakker her om menneskelig multitasking, som gjerne defineres som en tilsynelatende (apparent) evne til å utføre flere aktiviteter på en gang. Typiske eksempler på multitasking er å høre på musikk mens du leser en bok, snakke med sidemannen eller i telefonen mens du kjører bil, tenke på ditt neste innlegg mens du hører på en motdebattant, eller gjennomføre to jobbprosjekter parallelt.

Gode multitaskere anses gjerne for å ha fleksible hjerner med høy kapasitet. Og man kan finne mange oppskrifter på hvordan nettopp du kan bli en bedre multitasker og prestere mer eller bedre i hver av aktivitetene du utfører samtidig eller parallelt.

Det er forsket enormt mye på multitasking. Og det er ingen tvil om at noen er bedre enn andre til å multitaske, og at multitasking kan trenes opp. Noen forskere har funnet ut at kvinner er bedre enn menn til å multitaske, mens andre har kommet til at menn er best, og atter andre til at det er likt. Alder spiller også inn, eller kanskje ikke. Sier forskerne. Alt avhenger av hvilken type multitasking det er snakk om, og forsøkssettingen.

Det er imidlertid én ting forskerne ser ut til å være helt enige om: multitasking er ineffektivt! Og: Man lærer dårligere hvis man har TVen eller radioen på når man skal sette seg inn i noe, f.eks. som student eller skoleelev. Med mulig unntak for rolig bakgrunnsmusikk uten sang.

Nevropsykolog Thomas Z. Ramsøy er bastant: “Du tror du blir mer effektiv av å multitaske. Men i realiteten blir du dummere, ineffektiv og mer stresset.” Han sier videre at hjernen rett og slett ikke klarer utfordringen den blir utsatt for med den stadige økende informasjonsstrøm fra digitale verktøy og andre informasjonskanaler, med den konsekvens at man blir dårligere til å konsentrere seg, dårligere til å skille mellom relevant og ikke-relevant informasjon, og dårligere til å skifte kjapt og effektivt mellom flere ulike oppgaver.

Du tror du blir mer effektiv av å multitaske. Men i realiteten blir du dummere, ineffektiv og mer stresset.

Ramsøy fremhever viktigheten av å skru av mobiltelefonen og ikke sjekke mail hele tiden hvis man vil ha tingene gjort.

Og forskningen viser klart at for hvert avbrudd tar det lang tid (noen sier 20 minutter) å komme inn i full konsentrasjonsmodus for primæroppgaven igjen. Det er altså langt mer effektivt å gjøre ferdig ett og ett prosjekt enn å holde på med flere ting samtidig.

For egen del vil jeg allikevel si at det kan være greit å svitsje til prosjekt 2 for en stund når det begynner å bli kjedelig å jobbe med prosjekt 1.

Bilkjøring

Vi må innom en viktig multitasking-situasjon som er relevant for fleste, nemlig bilkjøring. I 2016 publiserte Transportøkonomisk Institutt en meget interessant forskningsrapport på 110 sider (+ vedlegg): Uoppmerksomhet bak rattet: Omfang, konsekvenser og tiltak.

Rapporten er i hovedsak en metastudie, dvs. en analyse av forskningsstatus (i dette tilfelle basert på rundt 300 vitenskapelige publikasjoner), men inneholder også resultater av egne TØI-studier.

Med multitasking ved bilkjøring menes at bilføreren driver med noe mer enn bare å kjøre bil, f.eks. mobiltelefon, radio, navigasjon, berøringsskjerm, samtale med passasjer, beundring av naturen, egne tanker osv.

TØI beskriver hvordan slike ekstraaktiviteter kan medføre visuell, auditiv, motorisk eller kognitiv distraksjon, som så kan påvirke bilkjøringen. Eksempel mobiltelefon: Distraksjonen er visuell når du ser på skjermen, auditiv når du lytter på samtalepartneren, motorisk når du bruker tastaturet og kognitiv når du konsentrerer deg om samtalen.

TØI-rapporten tilsier at den visuelle distraksjonen er den farligste, inkludert en variant av kognitiv distraksjon der man ved tretthet eller dagdrømming kan ha blikket rettet mot trafikksituasjonen uten å se den bevisst.

Det at ikke føreren ser trafikkbildet foran seg på en bevisst måte, er naturligvis overmåte viktig. TØI viser til at undersøkelsene tyder på at to sekunder er den kritiske grensen for hvor lenge blikket kan være borte fra veien før risikoen for farlige hendelser øker betraktelig.

For denne skribent fortoner to sekunder seg mye med dagens trafikkbilde, kanskje særlig ved fotgjengerovergangene i byene. 10 km/t er ingen høy hastighet for en syklist eller en person som løper. Men kommer man ut i en fotgjengerovergang med den farten, beveger man seg fem meter på to sekunder og 2,5 meter på bare ett sekund. Jfr. figur. Og et lite barn som løper ut i veien med 5 km/t, beveger seg 2,5 meter på de to sekundene.

Altså: Bilføreren må være hyperkonsentrert der det er fare for at myke trafikanter plutselig kan komme ut i veibanen. Men også personer på tohjulinger og fotgjengere må være klar over at selv den aller beste bilfører kan bli distrahert eller være uoppmerksom et kritisk sekund eller to. Det kan være livsfarlig å pukke på vikeplikten. ↔