Tyrannisert av dårlig tid

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr.10/2020.

– Hva betyr tid for deg?

– For advokater er tid et arbeidsredskap. Når du er i retten, har du tilmålt tid. Det som da ofte skjer, er at tiden blir spist opp av ting du ikke hadde forutsett. Da må du kunne omformulere deg, trykk-teste resonnementene og konsentrere deg om det vesentlige. Det å utnytte tiden riktig er å bruke arbeidsredskapen i jobben korrekt, for å sette det på spissen.

– Er tid penger?

– For mange er det det, noe coronatiden jo er et godt eksempel på. Nå mister vi masse tid i store deler av samfunnet. Det er ikke fysiske ting som blir borte eller mennesker. Vi mister tid – tid sammen, tid på skole, tid på jobb, som til sammen er et voldsomt tap. Da er tid penger. Når det gjelder advokater, så lever vi av tid. Vi selger vår tid til klientene. Advokatenes tid er også utsatt for etterhåndskontroll av domstolene. Har vi brukt for mye tid, så blir salærene og omkostningene satt ned.

Tidstyrannisert

Anders Ryssdal har gjennom flere år blitt kåret av Finansavisen til en av landets ledende advokater i kategoriene “Sivilrett og prosedyre”, “Konkurranserett” og “Årets allrounder”. Ryssdal er partner i Advokatfirmaet Glittertind, og har prosedert et stort antall sivile saker i norske og internasjonale domstoler, ført 25 saker for Høyesterett og er regelmessig voldgiftsdommer. Ryssdal rangeres blant «Leading individuals» i Legal 500, og er topp rangert i Chambers. Han har også ledet en rekke offentlige utvalg.

– Du har brukt mye tid på lover og regler?

– Ja, etter at jeg begynte å studere ble det slik. Jeg bestemte meg faktisk ganske sent for å bli jurist. Ingen tror jo det, for både mine foreldre og besteforeldre var jurister. Opprinnelig ville jeg studere økonomi, hvor verdiskapning og finans står i sentrum. Da jeg var i militæret, begynte en venn av meg på jusen, og det virket veldig morsomt. Så da ble det slik, men jeg har alltid vært opptatt av å gjøre ulike ting.

– Du har vært leder av Advokatforeningen, har et utall saker i rettssystemet, fire barn og er styreleder i Eiendomsspar. Hvordan får du tidskabalen til å gå opp?

– Jeg er ikke herre over min egen tid. Jeg er tidstyrannisert, kan man si, av vår livssituasjon. Jeg har fire barn. Den eldste er lege og bestemmer over sin egen tid, men Bettina og jeg har tre barn i alderen 11, 14 og 17 som bor hjemme, så vi må ha stålkontroll på tidsbruken. Så jeg har ikke god tid, hverken som advokat eller som privatperson.

– Din kone, Bettina Banoun, er en anerkjent skatteadvokat. Blir det mye jussnakk rundt middagsbordet?

– Av og til snakker vi om saker vi har, fordi det er en del av vår hverdag. Det er veldig hyggelig for meg å være sammen med en person som forstår hva jeg driver med, og vice versa. Vi er veldig like på mange måter, noe som er til stor glede. Men i motsetning til hva mange tror, bruker vi mest tid på familie og barn.

– Har du noen gang vært stresset på tid i retten?

– Ja, og da har du tre valg. Det ene er å gå over tiden. Det blir av til og tolerert, men som oftest blir dommeren og motparten litt kritiske og begynner å stille spørsmål om når du blir ferdig. Det andre er å snakke veldig fort. Akkurat det har jeg prøvd å unngå, fordi det tror jeg går utover den som er mottager av budskapet. Det siste, som jeg anvender ved tidsnød, er å jobbe med å konsentrere budskapet om det som er viktigst. Det er en teknikk som fungerer bra for meg.

Rasjonelt å bruke rettsapparatet

Ryssdal var forsker i flere år, og skrev en doktoravhandling hvor konklusjonen ble at man i det virkelige liv ofte har størst økonomisk fordel av å gå til søksmål.

– Bruker mennesker for mye tid på konflikter?

– Økonomisk vil det normalt være rasjonelt å inngå forlik, men av og til kan det være bedre å bruke rettsapparatet for å løse en konflikt dersom transaksjonskostnadene knyttet til forliksforhandlinger er for høye. Typisk eksempel er når det er veldig mange parter på begge sider. I Norge er det faktisk ikke uvanlig at folk oppsøker rettsvesenet. Vi har en kulturhistorisk arv som innebærer at vi er ikke redde for å ta ting til retten. Jeg synes det er en fordel. I såkalte konsensuspregede samfunn, hvor det å gå til retten nærmest regnes som et nederlag, brenner jo folk inne med det de opplever som urettferdighet. Familieproblemer, skilsmisse og arveproblemer er forhold som er vanskelige å løse. Så har man voldgift, som har visse fordeler ved at offentligheten ikke får innsyn. Da kan partene dessuten ha et mer pragmatisk forhold til hvordan saken legges opp.

– Du brukte mer enn 15 år på tomtefestesaken på Øvre Ullern, hvor du først prosederte for din mor og senere var selvprosederende. Du vant til slutt i Høyesterett. Hvordan er øyeblikket når dommen faller?

– Det er to viktige kjøreregler som gjelder enten du vinner eller taper. Den ene er at advokaten ikke avgjør saken. Det er en rollefordeling. Er du opptatt av å avgjøre en sak, bør du bli dommer. Jeg for min del synes det er spennende å legge saken frem. Kjøreregel nummer to er at du må jo være sikker på at du har gjort en solid jobb. Har du det, så får det hele være. Om du taper eller vinner, er ikke noe du avgjør selv. Jeg har vært i Høyesterett seks ganger i såkalt storkammer og plenum. Vunnet fire, og tapt to. Der blir dommen lest opp, for normalt får du dommen elektronisk. Da tar man det profesjonelt. Vinner du, skal du ikke sprette opp eller løpe rundt og omfavne klienten din. Det virker helt useriøst. Taper du, gjør du heller ikke noe merkbart ut av det, men man er aldri likegyldig. En advokat skal jo vinne saken.

– Hvordan er livet som advokat?

– Advokatlivet kan være spennende ved å gå i retten, men det kan fort bli slik at det ene året er lik det andre. Det som ofte skjer etter mange år, er at du ikke husker sakene dine som en tidsplassering. Derfor tror jeg det er viktig å ikke bare bruke tid på jobb, men å gjøre ting som bryter opp livet, slik at ikke alt blir som en grøt. Skaffe seg sine merkesteiner. Var det før eller etter jeg var der? Jeg har hatt permisjon, vært forsker, var leder av Advokatforeningen. Slikt har jeg vært bevisst på. Ikke minst: “Var det før eller etter jeg fikk et nytt barn?”

– Er jusen et ensomt yrke?

– I Glittertind har vi veldig mange flinke medarbeidere, og alt er et resultat av samarbeid. Du kan sammenligne prosedyreadvokater med kirurger. Det blir en spesialisering å henvende seg til domstolen, snakke dommerens språk og vite kjørereglene. Det blir en slags siste ledd- behandling i konflikter. Prosedyreadvokatene gir ikke nødvendigvis de beste rådene i en tidlig planleggingsfase, men er de beste til å fremføre budskapet når man kommer til retten.

– Ser du mye på klokken?

– Nei, jeg ser ikke mye på klokken. Det skyldes at vi som regel jobber i bolker på flere timer. Da trenger jeg ikke å sjekke klokken hele tiden, men får jeg veldig dårlig tid i en rettssak under en muntlig fremføring, ser jeg derimot mye på klokken. Aldri på kontoret.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Breitling, et sportsur som jeg bruker hver dag. Her er det stoppeklokke, som er veldig greit når du lager mat. Jeg er faktisk veldig glad i å lage mat. Da kobler jeg av. Så har jeg en klokke som jeg fikk av min kone, og en jeg arvet etter min far. Jeg er litt opptatt av klokker, men jeg kunne sikkert byttet på dem mer enn jeg gjør.

– Når bruker du de andre klokkene?

– Da min kone fikk sin første partnerinntekt, overrasket hun meg med en Patek Philippe Calatrava i hvitt gull. Klokken jeg fikk av Bettina bruker jeg alltid ved festlige anledninger, og selvfølgelig når vi går ut sammen. Klokken fra far – et Omega Constellation gullur – bruker jeg når jeg er i Høyesterett. Han brukte den alltid selv da han var høyesterettsdommer og høyesterettsjustitiarius, så den har holdt orden på tiden i Høyesterett på begge sider av skranken.

Løper fra ting til ting

Ryssdal dveler ikke ved tid.

– Nei, jeg lever i nuet. Det må du for å gjøre en god jobb i retten.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Alle bør tvile på seg selv, men det må ikke være en invalidiserende tvil, for da kommer du deg ikke videre. Men iblant bør man tenke at “her burde jeg kanskje gjort noe litt annerledes”. Det er gjerne en forutsetning for å kunne forbedre seg selv.

– Når tvilte du sist?

– Jeg kan ikke peke på noe bestemt. Det er en kontinuerlig feedback, men jeg har en meget meningsberettiget kone, samt at jeg også er meningsberettiget overfor henne – så vi holder hverandre i tømmene.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Jeg er alltid tidlig i retten, men jeg skal ikke skryte på meg at jeg aldri kommer for sent. Jeg løper jo litt fra ting til ting. Da kan man fort komme litt etter skjema, men man bør heller ikke ha for god tid når man skal noe. Da sløser man med tiden, og gjør feil. Jeg hadde en gang veldig god tid da jeg skulle i Høyesterett og tenkte at jeg kunne kjøre bil, men endte opp med å havne i trafikkork. Du blir ganske stressa når du skal være i retten om syv minutter og sitter fast. Jeg fikk kastet meg på T-banen, og kom akkurat i tide.

– Blir du irritert om folk kommer for sent til dine møter?

– Det avhenger av om jeg er travel. Ofte har jeg mange avtaler etter hverandre, og om en kommer sent, blir det fort rot i hele systemet.

Positiv tviler

– Er du maktesløs overfor noe?

– Jeg er ikke maktesløs overfor de tingene som ligger innenfor min profesjonelle sfære. Jeg oppsøker heller ikke noen arenaer hvor jeg får den følelsen, men om noe uforutsett skulle ramme meg eller familien, ville jeg nok følt på maktesløshet.

– Har du hatt øyeblikk hvor tiden har stått stille?

– Vel, ettersom tiden går blir vi foreldreløse, noe som medfører at du tenker på ditt eget liv på en litt annen måte. Du får en egen tidsforståelse ved at du nå er eldst.

– Blir tiden mer verdifull med årene?

– Man blir mer tålmodig med årene, samtidig har man mindre tid til disposisjon, så det er jo en slags dobbelt effekt. Jeg oppfatter at eldre mennesker sier at tiden går veldig fort. Der er ikke jeg. Jeg synes tiden fylles på samme måte nå som da jeg var nyutdannet jurist.

– Ble livet som forventet?

– På mange måter føler jeg livet har overoppfylt. Det har vært mange positive overraskelser. Noe kan nok skyldes at jeg ikke hadde noen skarpe forventninger på forhånd.

– Tror du på Gud?

– Jeg vil si jeg er en positivt innstilt tviler. Forhåpentligvis er noen som ser det etter oss. Uansett kan vi ikke gjøre noe med det. Enten er det en gud, eller så er det det ikke.

– Det sies at suksess kommer med en pris?

– Jeg kan ikke egentlig si at det er en bestemt pris. Jeg vil heller si at det krever en viss innsats. Hvis innsatsen er en pris, så betaler jeg den med glede.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Det var et råd som min morfar ga min mor, som hun igjen gjentok overfor meg: at du ikke må la deg påvirke så mye av hva andre synes om deg og ditt. I så fall overlater du til andre å leve ditt liv.

– Så du har ikke vært opptatt av hva andre synes om deg?

– Det har jeg helt sikkert, men man må være bevisst på å ikke la seg påvirke av det, men heller følge sitt indre kompass. Det er moralen. ↔