<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

I flere tiår har vi i Kapital vært kritiske til norsk landbrukspolitikk. Et av de mest alvorlige funnene som helt overses av politikere og landbruksmyndigheter, er det oppsiktsvekkende forhold at staten støtter hver bonde med et beløp som tilsvarer bondens nettoinntekt.

Gjennomsnittsbonden får nesten 400.000 kroner via 101 forskjellige støttetiltak, og når regnskapet gjøres opp etter et helt års arbeid (mer enn 1.800 timer), er det bare litt over 400.000 kroner igjen (i år anslått til 411.000 kroner).

Hver bonde kunne altså mottatt støtten og gitt blaffen i å arbeide og kommet like godt ut økonomisk. Forklaringen ligger i det enkle faktum at det er kostbart å drive for bøndene (også). De skal betale for fôr, diesel, innleie av arbeidskraft, betale renter på lån, planting og høsting, strøm og alle andre driftskostnader, og når regnskapet gjøres opp, så er inntekten fra salget av melk, kjøtt, poteter, korn, frukt eller salatblader til samvirkelagene og andre, omtrent lik kostnadene. Verdiskapningen er null!

At det i det hele tatt blir en nettoinntekt, skyldes ene og alene sjekken på 400.000 kroner som Stortinget sender til alle bøndene. Det er gjennomsnittstall. Noen får mer og noen får mindre.

Vi har i grunnen gitt opp å få Stortinget, publikum eller bøndene og landbruksorganisasjonene til å erkjenne eller innrømme dette triste forhold. Stortinget betaler ut mer enn 15 milliarder kroner til bøndene hvert år, og skjønner vel ikke hvor pengene går.

Men litt gøy er det på landet, for undersøkelser journalist Tonje Kufaas Tellefsen har gjort, viser at pengene også flyter til taxiselskaper, skjønnhetsklinikker, skoler, trafikkskoler, barnehager, taxiselskaper og begravelsesbyråer, for å nevne noe .

Storbonde Trond Kristian Refve er oppgitt og sier det er “en jungel av tilskudd der ute, og er du smart nok, er det lett å lure til seg noen slanter”.

Kritiske er også andre bønder og professorer. “Det er en interessant problemstilling.”

For skattebetalerne er det 15 milliarder kroner hvert år, og likevel har vi verdens høyeste matpriser. Ikke til å tro.