+ mer
Kileskrift: Raskt og mye mer holdbart enn harddisker eller papir. Omtrent samme antall ord pr. flateenhet som ved en vanlig printerutskrift i dag. British Museum

«Vår lille pike vokser, så kom hjem!»

Det vi produserer på papir og elektroniske medier, er trolig borte om noen få hundre år. Men hundretusener av 4.000 år gamle assyriske leirtavler holder stand. De byr på fascinerende lesning.

CNRS_NanterrreI vår moderne verden produseres enorme mengder informasjon som lagres på papir eller elektronisk. Men som vi skrev i Kapital nr. 10/2016, vil dagens harddisker trolig være uleselige om 20 til 50 år, mens papir under særlig gunstige betingelser kan klare seg opp mot 700 år.

Oldtidens leirtavler skrevet med kileskrift (engelsk: cuneiform), derimot, er omtrent like fine etter 4.000 år. Fra Mesopotamia (landet mellom og rundt Eufrat og Tigris, dvs. dagens Irak, det nordøstlige Syria og sørøstlige Tyrkia) kjenner man faktisk omtrent en halv million slike leirtavler skrevet av assyrere og babyloniere i tiden mellom ca. 2.000 og 400 år f.Kr. Ingen andre oldtidskulturer har etterlatt seg så god dokumentasjon som folkene i Mesopotamia.

Takk til krigerkongen: Ashurbanipal var meget kulturelt interessert, og etablerte et bibliotek med over 30.000 kileskrifttavler. Forfatteren og historikeren H.G. Wells (Klodenes kamp) kalte det “den mest dyrebare kilde for historisk materiale i hele verden”. British Museum

Forbausende effektivt

Man skrev tavlene med en trepinne som presset skrifttegnene inn i fuktig leire. Jfr. illustrasjon. Når leiren tørket, var innskriften strålende bevart. Kileskriften var forbausende effektiv, og tekstmengden i forhold til skriveflaten kan sammenlignes med det du printer ut på papir i dag med vanlige fontstørrelser. På nettet kan du finne “kurs” i skriving med kileskrift.

Et flertall av kileskrifttavlene er brev. De er ganske små, f.eks. 5,5 x 8,5 cm. På engelsk kalles de treffende for “tablets”. Var brevene av privat karakter, var de utstyrt med en signert konvolutt; også den i leire.

Brev hjem fra skolen: Gutten gikk på internatskole, og skrevr brev hjem til sin far for å vise hvor flink han har blitt til å skrive kileskrift. British Museum

Offentlige dokumenter, vitenskapelige avhandlinger og religiøse tekster var gjerne skrevet på større tavler enn brevene, eller over flere tavler med gjensidige henvisninger.

Kileskrifttekstene omfatter alle slags temaer: kunngjøringer og dekreter, lover og juridisk dokumentasjon, bestillinger, reklamasjoner, skattelister og manntall, kjærlighetserklæringer, forskningsrapporter, undervisningstekster, resepter og medisinske behandlingsanvisninger, møtereferater, matoppskrifter, dikt, religiøse tekster, nedtegnelser av historiske begivenheter og – ikke minst – privatbrev.

Ja, til og med et brev om infertilitet og en slave som surrogatmor har man funnet.

Flere av de assyriske og babylonske herskerne var svært kulturbevisste. Best kjent i den sammenheng er assyrerkongen Ashurbanipal (685–631 f.Kr.), som opprettet biblioteket i Ninive (ved Mosul). Der samlet han 30.000 leirtavler som dels var originaler og dels kopier av eldre tavler i privat eie, fordelt på seksjoner for naturvitenskap, historie, lover og politikk. Den britiske historiker og forfatter H.G. Wells (skrev bl.a. Klodenes kamp ) kalte biblioteket “den mest dyrebare kilde for historisk materiale i hele verden”.

Låneavtaler og short-salg

Selv om forskerne har oversatt mange tusen tekster fra kileskrifttavlene, er det hundretusener som venter på å bli studert.

Cécile Michel: Verdenskjent assyriolog som har studert tekstileksporten fra Assur til Kanisch og familiene som drev den. CNRS-Nanterre

Av det som er oversatt, er det særlig fascinerende å lese de eldgamle brevene. Ikke bare for oss legfolk. Som den franske assyriologen Mathilde Touillon-Ricci gjerne svarer når hun får spørsmål om hva hun driver med: “Jeg må tilstå at jeg lever av å snoke i korrespondansen til folk” før hun føyer til “som levde for 4.000 år siden”.

Og det er oppsiktsvekkende å kunne konstatere at korrespondansen den gang formidler omtrent det samme som nå: klager på kvalitet eller leveringstid på vareleveranser, bekymring for barn som har flyttet hjemmefra for å ta utdannelse, opplegg for å unndra skatt eller toll, eller savn av ektemenn som jobber på eksporthandelsstasjoner i utlandet.

For 4.000 år siden var Kanisch (Kanesh), nær nåværende Kültepe i Tyrkia, en slik assyrisk handelsstasjon. Man mener at det må ha bodd omtrent 300 assyrere i Kanisch. De kunne bevege seg fritt omkring, var beskyttet av de anatoliske myndighetene i byen og hadde også ellers privilegier som kan sammenlignes med dem hanseatene hadde i Bergen i middelalderen.

Det er funnet ikke mindre enn 22.000 kileskriftbrev i Kanisch fra perioden 1890 til ca. 1700 f.Kr., da eksporten fra Assyria var på sitt høyeste.

Tinn og tekstiler var de viktigste eksportvarene, mens betalingen gjerne var sølv. Mye salg foregikk på kreditt, og låneavtaler er blant de største kategoriene av kileskriftbrev funnet i Kanisch. Avtalene ble skrevet ned, bevitnet og forseglet i lukkede leirkonvolutter og oppbevart hos kreditor, som skulle knuse dem når gjelden var betalt. Lånekontraktene var gjerne slik utformet at uoppgjort gjeld og tilgodehavender gikk i arv. Rentesatsen kunne være over 10%.

Det forekom også kontrakter på short-kjøp og -salg, der aktørene veddet om utviklingen i prisen på varene.

Mellom datidens assyriske hovedstad Assur og Kanisch gikk det regelmessige handelskaravaner, som også bragte med seg brev og betaling. Det var en reise på over 1.000 km gjennom til dels fjellfylt og lite gjestmildt terreng. Reisen tok flere uker.

Hilsen din kone Lamassi

Franske Cécile Michel, bl.a. æresdoktor ved København universitet, har studert korrespondansen innen en assyrisk familie som bodde i Assur og drev med eksport av egenproduserte tekstiler til handelsstasjonen i Kanisch.

Prinsipalen i familien, Pushu-ken, og eldstesønnen Buzazu, bodde i årevis i Kanisch, mens hustruen Lamassi og yngstesønnen Sueyya bodde i Assur, der Lamassi var ansvarlig for produksjonen av tekstilene som var en viktig del av varene de eksporterte.

Vi skal gi et par eksempler fra korrespondansen mellom Lamassi og ektemannen.

“Kjære ektemann! Angående de stoffene du skrev var for små: Ærlig talt, var det ikke du selv som ba meg sørge for å få vevet mindre stykker? Og nå ber du meg dessuten føye inn mer ull i vevningen? Nåvel, det har jeg gjort. Din kone Lamassi.”

Assyrisk eksportrute år 1900 f.Kr.: Fra Assyrias hovedstad Assur var det 1.200 farefulle km til Kanisch (Kanesh), der de hadde en handelsstasjon, omtrent slik hanseatene hadde i Bergen i middelalderen. Andreas Schachner

“Kjære ektemann! Her følger en oversikt over hvilke befraktere (karavaneførere) som kommer med tekstiler til deg: Kulumaya: Ni tekstiler. Iddin-Suen tre tekstiler. Og kjære ektemann, bli ikke sint om du synes dette var lite. Husk at vår datter vokser, og jeg har måttet lage tepper til vognen; herunder til personalet og deres barn. Men nå er disse ferdige, så jeg kan sende deg mer med neste karavane. Vår lille pike vokser, så kom hjem. Hun skal innvies i tempelet til Assurguden, og du må vise din gud den ære. Din kone Lamassi."

Foruten egenproduserte tekstiler, handlet familien også i tinn. Dette var et kostbart metall, og tydeligvis belagt med tollavgifter langs eksportruten, noe som naturligvis var lite velkomment.

Sønnen Buzazu ga skriftlige instruksjoner om hvordan en tinnforsendelse skulle smugles forbi tollerne: "La dem bringe tinnet via den smale stien hvis den er klarert. Hvis ikke, så pakk tinnet i små pakker som transportørene bærer i undertøyet, og bring det så inn i Kanisch i flere omganger."

Kileskrift: Raskt og mye mer holdbart enn harddisker eller papir. Omtrent samme antall ord pr. flateenhet som ved en vanlig printerutskrift i dag. British Museum

Buzazu ga også skriftlige instruksjoner om hvordan en del av lasten kunne deklareres for å avlede oppmerksomheten.

I ett tilfelle ble smuglingen oppdaget, og familiens overhode, Pushu-ken, fikk bøter og fengselsstraff. Men smugling var tydeligvis ikke ansett for å være så veldig alvorlig, for det var ikke lenge før han var tilbake i full virksomhet. Eller kanskje han ordnet med bestikkelser? Det vet vi ikke. Foreløpig.

Ingen av de 4.000 år gamle tekstilene fra Assyria er bevart, men de var tydeligvis kostelige saker. Lamassi, sammen med tjenerne hun hadde i sin husholdning, kunne veve omtrent 25 tekstiler i året. Derav ble 20 eksportert. Regnskapene viser at dette ga en årlig nettofortjeneste på ca. to kg sølv, noe som var nok til å kjøpe et mindre byhus i Assur, som på den tiden antas å ha hatt omtrent 15.000 innbyggere. (En meget stor by til i bronsealderen å være.)

Og hva drev vi nordmenn med på den tiden?

Reportasjer