<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Ingen tid å miste

Fra Olav Chen var barnearbeider på foreldrenes restaurant til han nå forvalter flere hundre milliarder kroner i Storebrand har metoden vært den samme: å bruke tiden på aller best mulig måte.

Livet er kort: For forvalter Olav Chen i Storebrand har det gått sport i å utnytte tiden best mulig. – Uansett fattig eller rik, alle har vi begrenset tid. Foto: Iván Kverme
Portrett

– Hva betyr tid for deg?

– Optimering. Det var favorittmattegrenen min på universitetet. Differensialligninger og optimal kontrollteori. Matematikk kan vise deg hvordan du kan gjøre alt mulig mest effektivt. Så tidsoptimering har faktisk fulgt meg hele livet, og det har gått litt sport i det. Jeg er også en tidsoptimist. Livet er kort. Uansett fattig eller rik, alle har vi begrenset tid. Derfor er det viktig å gjøre mest mulig ut av livet.

– Hva bruker du tid på?

– Analyser og kalkulering. Jeg ønsker å være effektiv både i arbeid og på privaten. Kanskje bruker jeg for mye hjernekapasitet på tullete ting. Ta bare hvordan jeg skulle komme hit. Allerede i går var et lite regnestykke på gang. Da kalkulerte jeg på hvor mye tid jeg ville bruke med taxi kontra sykkel, hvor mye penger jeg ville bruke med el-sykkel kontra taxi. Storebrand betaler jo taxiregningen min hit, men da må jeg skrive en taxiregning. Det tar tid. Målet er å være så effektiv som overhodet mulig. Jeg er dessuten en “værnerd”, og har fire ulike apper som lager sannsynlighetsberegninger på været slik at jeg kan benytte dette i mine daglige logistikkberegninger.

Jeg ønsker å være effektiv både i arbeid og på privaten. Kanskje bruker jeg for mye hjernekapasitet på tullete ting.

– Er ikke det slitsomt?

– Jo, så det hender jeg blir litt lei av meg selv. Jeg har kanskje blitt litt skadet.

Tid er penger

Olav Chen er leder for avdelingen Allokering og Globale renter i Storebrand Asset Management og forvalter over 260 milliarder kroner sammen med sitt team. Chen begynte som trainee i Storebrand i 2001 og avanserte raskt til å bli porteføljeforvalter og markedskommentator. Chen ble nylig tatt med i det prestisjefylte utvalget som blant annet skal vurdere langsiktige perspektiver for Oljefondet og hvorvidt det skal skilles ut fra Norges Bank.

– Hvor mye arbeider du?

– Jobben har blitt en livsstil. Du må like det du driver med. Jeg vet nøyaktig hvor Oslo Børs er til enhver tid, hvordan markedet har gått i dag eller hva som er fokus denne uken. Telefonen er både en befrielse og en forbannelse, fordi du har alltid med kontoret ditt, men etter klokken ti på kvelden har jeg den på stille modus. Da tar jeg litt fri uten forstyrrelser utenfra, selv om jeg fortsatt kan følge med. Vi i kapitalforvaltningsbransjen er jo privilegerte ved at pengene faktisk jobber for deg – over tid. Etter du har lagt sjetongene på bordet må du passe på hele tiden, fordi verden endrer seg kontinuerlig. Hvis sentralbanksjefen sier noe uventet i morgen eller USA og Kina kommer i en handelskrig, må du vurdere å ta sjetongene av bordet. Det hender ikke ofte, men pandemien var et eksempel på hvordan ting kan endre seg fra dag til dag.

Telefonen er både en befrielse og en forbannelse, fordi du har alltid med kontoret ditt, men etter klokken ti på kvelden har jeg den på stille modus.

– Hvordan var coronatiden?

– Mars i fjor var ekstrem. Jeg har vært 20 år i bransjen og erfart både finanskrisen, statsgjeldskrisen og dotcom-krisen. Forskjellen fra tidligere kriser var at vi satt sammen og diskuterte, så på de samme skjermene og analyserte i fellesskap. Under pandemien ble folk sendt hjem. Det å diskutere finansielle verdensproblemer på Teams ble ikke det samme. I tillegg ble jeg syk – jeg tror det var corona. Fra mitt hjemmekontor på seks kvadratmeter skulle jeg styre over 100 milliarder. Jeg var i jobbmodus 24/7. Det er jo de kritiske dagene som er avgjørende. Handler du på feil dag og markedet faller 10 prosent, har vi potensielt tapt milliarder, men jeg har lært å stole på mine erfaringer. Du vet at det vil snu en dag, og viktigheten av å holde på en strategi, som å dele kjøpene over flere dager eller uker. Under pandemien i fjor gikk vi motstrøms. Mange trodde det skulle gå til helvete og solgte alt. Vi tok en “out of consensus call” og kjøpte med begge hender. 2020 ble tidenes beste år. “Timing is everything!” Internt i Storebrand og blant kunder var det flere som mente at jeg gjorde feil, men slik frykt har jeg vært borti før. Når det er “blod i gatene”, skal du kjøpe. Ikke nå når det er all-time high og alle tror det skal videre. Nå i løpet av sommeren har vi solgt masse aksjer.

Det å diskutere finansielle verdensproblemer på teams ble ikke det samme. I tillegg ble jeg syk – jeg tror det var corona.

– Hvordan klarte du å beholde roen og gå motstrøms?

– Jeg var selvsagt også urolig, men jeg analyserte blant annet Sars-utbruddet i Hong Kong 2003 og brukte noe “copy/paste” fra den analysen. Det er en annen type økonomisk krise, hvor rekylen er kraftigere som følge av såkalt oppdemmet konsum. Den tidligere sentralbanksjefen i USA, Ben Bernanke, mente at dette kunne sammenlignes med en snøstorm. Alt blir stengt, men når snøen forsvinner, åpner samfunnet. I tillegg pøste sentralbankene og myndighetene på med enorme summer som man aldri har sett før. Husk jeg er en tallenes mann, jeg vet hva det betyr når sentralbanksjefen i USA trykker 120 milliarder dollar i måneden. Eller når finanspolitikken blir like ekspansiv som etterkrigstiden. Da sammenligner jeg det med historikken og BNP. Markedet venter ikke, og er alltid fremoverskuende.

Tid og søvn: Olav Chens klokke måler også puls og søvnkvalitet. Det siste er viktig for en som er opptatt av å være “sharp“ gjennom arbeidsdagen. Foto: Lene Tangevald-Jensen

– Du har brukt 20 år i Storebrand.

– Ja, det var litt tilfeldig. Noen legger planer hvor de skal, det har jeg aldri gjort. Da jeg studerte i London, søkte Storebrand etter folk, og jeg syntes traineeprogrammet virket interessant. Jeg ble innkalt til intervju, men takket nei først, fordi jeg som fattig student ikke anså det som optimalt å reise til Oslo for å bli intervjuet midt i eksamenstiden og måtte betale flybillettene av egen lomme, med en sannsynlighet for å ikke gå videre. Men plutselig en dag, mens jeg satt på den stusselige hybelen, ringte Anne Røren Andreassen meg og insisterte på at jeg måtte komme til intervju, samtidig som Storebrand betalte flybillettene. Siden har jeg blitt.

– Hvorfor har du ikke skiftet jobb?

– Det er et veldig godt faglig og sosialt miljø i Storebrand. Det passer godt for en nerd som meg.

Lånekasse ble redningen

Olav Chens foreldre kom til Norge fra Kina på 60-tallet og endte med å bosette seg på Kongsvinger.

– Kulturrevolusjonen ødela Kina både politisk og økonomisk. Maos handlinger på den tiden førte til hungersnød og elendighet. Pappa fikk lov til å komme seg til Hong Kong og etter hvert til Norge etter flere år på reise, blant annet som byssegutt hos Wilhelmsen. Han ankom Norge uten penger, kun med en bambuskoffert. Hans første jobb i Norge var på Norges første kinarestaurant på Bislett. Etter hvert fikk han over min mor og mine to eldre søstre fra Kina. Begge mine foreldre jobbet doble skift. Mine søstre som da kun var fem, seks år gamle ble igjen i leiligheten med et par pakker kjeks og underholdt seg selv. Da de hadde spart opp nok egenkapital, grep de første mulighet og tok over meierikantina på Kongsvinger. Folk fra Kina begynner ofte med restaurant – fordi da vet de at det er nok mat.

Folk fra Kina begynner ofte med restaurant – fordi da vet de at det er nok mat.

– Kinesere er kjent for å arbeide hardt. Maste dine foreldre mye på deg?

– De var ikke tigerforeldre, men de bygget opp selvtilliten min. Det var aldri sånn at så lenge du gjorde det beste du kunne var det greit. Nei, du bør være best i klassen og det kan du være hvis du vil, men da må du jobbe hardt. Jeg stod på og gjorde alt selv, og hadde det ikke vært for Statens lånekasse, hadde jeg kanskje ikke fått mulighet til å studere på London School of Economics. Min mor var en okse når det gjaldt å jobbe. Gjennom sitt harde arbeidsliv har hun i perioder tatt tak i restaurantdriften på et vis som jeg synes grenser til det umenneskelige. Dette jeg jobber med nå – er kos i forhold til den fysiske jobben som hard restaurantjobb kan være.

– Bruker foreldre for mye tid på barna sine nå, slik at de ikke blir selvstendige nok?

– Ja, det er det ingen tvil om. Jeg kjenner flere som hjelper sine barn med alt og finansierer alt. Fra å finne studier i utlandet, leiligheten de skal bo i, og til og med innreder for dem. Du skal ikke se lenger enn til mine egne nevøer nå. Jeg startet med å skrelle poteter fra jeg var fem år. På grunn av den harde jobbingen og alt jeg måtte rekke ble jeg veldig effektiv. Det var vel da dette med tidsoptimering startet. Hele livet har jeg multitasket, noe jeg tjener på hver eneste dag.

– Ser du mye på klokken?

– Ja, jeg gjør faktisk det. Jeg har alltid en plan for hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Det er en “fitbit” som måler puls og søvnkvalitet, det er det primære for meg. Jeg er opptatt av søvnkvalitet, fordi det er viktig om du skal være “sharp”.

Jeg er opptatt av søvnkvalitet, fordi det er viktig om du skal være ‘sharp’.

– Sløser du med andres tid ved å komme sent?

– Jeg prøver å skvise inn altfor mye, så jeg er en person som kommer akkurat tidsnok. Er jeg sent ute, jogger jeg alt jeg kan og kommer heller svett inn i møtet. Jeg har respekt for andres tid.

– Hva om folk kommer sent til deg?

– Det går fint, men om noen tror at deres tid er mer kostbar enn min, kan det hende at jeg blir ganske irritert.

– Er det politisk ukorrekt å arbeide med penger og være opptatt av penger?

– Mange mener det, men der er ikke jeg. Storebrand fokuserer mye på bærekraft i sine langsiktige investeringer, og vi har en samfunnsfunksjon. Kapital spiller en viktig rolle i samfunnet, og så er det jo i bunn og grunn folks sparepenger som vi skal forvalte best mulig for å gi best mulig kjøpekraft i fremtiden med akseptabel risiko.

– Hva irriterer deg mest?

– Jeg lar meg ikke lett irritere, men rasisme irriterer meg veldig. De som tror eller sier at det ikke finnes rasisme i Norge, lever nok i en boble. Jeg tror heller ikke at det er enten/eller når det gjelder fordommer som rasisme bunner i. Det er alltid gradsforskjeller når det gjelder fordommer, og det kan være stor grad og variasjon av undertoner som ikke nødvendigvis fremkommer så eksplisitt i form av skjellsord. Og det er det sistnevnte som er skummelt og som det fortsatt bør jobbes videre med, selv om det har blitt bedre med årene og temaet er mer oppe til debatt.

Rasisme irriterer meg veldig. De som tror eller sier at det ikke finnes rasisme i Norge, lever nok i en boble.

– Ga mobbingen deg en slags drivkraft?

– Absolutt. Jeg har kalt det fandenivoldskhet.

Vær snill og ha integritet

– Dveler du ved tid?

– Det er ikke noe vits i å gnage på noe du ikke kan gjøre noe med. Da er det bedre å ta lærdom av sine feil.

– Føler du deg noen ganger ensom?

– Ja, i enkelte beslutningsprosesser, men aldri i teamet. Vårt team er en bredt sammensatt gjeng som innehar kompetanse med ulik bakgrunn. Her må man tenke utenfor boksen.

– Hva skyldes din suksess?

– Jeg tror man må ha litt flaks i løpet av livet. Mange tror at flaks bare er et myntkast og at man er født med et visst flaksnivå. Jeg tror du kan dytte flaksen noe i din favør. Du kan alltid bedre oddsen din.

Jeg tror du kan dytte flaksen noe i din favør. Du kan alltid bedre oddsen din.

– Hvordan gjør man det?

– Ikke være en kjip person. Ved å være snill og ha integritet kommer du mye lenger enn å være kynisk over tid. De som dolker folk i ryggen, kommer ikke langt. Verden er liten. Folk kjenner hverandre.

– Tviler du på deg selv?

– Selvfølgelig. Hver eneste dag. Det er en del av jobben.

– Har du hatt øyeblikk hvor du har tenkt at dette blir for vanskelig?

– Oj, nå blir du veldig personlig. For syv år siden var mor og jeg i Shanghai. Der begynte jeg å merke at mor ofte gjentok ting og var litt surrete, da oppdaget jeg at hun begynte å bli dement. Som analytiker startet jeg umiddelbart å analysere, og antok at hun bare hadde få år igjen. Som optimist føler jeg alltid at “sky is the limit”, men jeg måtte bruke tid på å innse at jeg ikke kunne snu den negative trenden. Hun blir ikke bedre.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Å jobbe hardt. Jeg tok med meg min foreldres arbeidsmoral. Mamma sa alltid at om de andre bruker ti timer på leksen, bruker du tolv. Man kan alltid legge inn litt ekstra innsats. Det å være positiv og tro på at ting løser seg, er også noe jeg har tatt med meg. Jeg er en gladgutt.