+ mer
Ny vei: John Fredriksen er trett av å leve på kanten av stupet. I tråd med tvillingdøtrenes ønske tar han ned totalrisikoen i systemet som omfatter 13 selskaper og 30.000 ansatte verden rundt. Foto: CF Wesenberg

Mannen & myten

– Jeg har hatt mange søvnløse netter i mitt liv, det er det ingen tvil om, sier John Fredriksen.

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 16 i 2017.

Man bør vite hvor man skal om man vil finne frem til John Fredriksens kontor i London. Bak en anonym fasade på fasjonable Sloane Square, på grensen mellom Chelsea og Belgravia, sitter nøkkelmedarbeiderne i Seatankers Group. Først når man slipper gjennom døren på gateplan forteller et lite, diskret skilt at den maritime gruppen holder til i 4. etasje. Herfra bistår de shippingmagnat John Fredriksen og hans døtre Cecilie og Kathrine i arbeidet med å forvalte verdiene i systemet som blant annet omfatter 13 selskaper der Big John er dominerende eier. Til sammen omsetter de for rundt 100 milliarder kroner årlig og sysselsetter mer enn 30.000 ansatte verden rundt. En slik velsmurt pengemaskin har ingen norskfødt person rådd over før. Og Fredriksen får ingen norsk likemann med det første.

– Det har blitt svært, større enn jeg hadde tenkt, medgir Fredriksen. Han ser ned på plansjen over imperiet sitt som ligger fremme under intervjuet med Kapital. Shipping, offshore, oljetrading, fisk, eiendom og inkasso. Pluss ulike fond. Tankrederen har etter hvert spredd sine innsatser godt. Han er ferdig med å leve på stupet. Det er også i tråd med Kathrine og Cecilies ønske om mindre totalrisiko.

– Tilbakeholden

Noen minutter tidligere har Fredriksen krysset marmorgulvet fra sitt eget kontor og hilst oss velkommen i et møterom. Skjønt, han hadde nok foretrukket å gjøre det hele unna skriftlig. – Jeg er tilbakeholden, forklarer rederen oss på et vis som ber om å bli trodd.

Allerede i 2004 gav han, overfor VG, uttrykk for at han trolig hadde gitt sitt siste intervju. Det har vist seg ikke å stemme, men Fredriksen er ikke særlig bekvem med å stille opp for pressen. Vanligvis gir han kun korte uttalelser om konkrete saker. Men nå er han altså rede til å dele noen flere av sine tanker med Kapitals lesere.

På Kapitals 400-liste øker Fredriksens verdi med seks milliarder kroner fra i fjor. Hver eneste time det siste året har han tjent 685.000 kroner eller 11.416 kroner pr. minutt. Det gir en formue på 98 milliarder, bare fire milliarder bak hans “all time high” på 102 milliarder i 2014. Ubestridt førsteplass på listen har han hatt siden 2003. Selv ønsker ikke superinvestoren å kommentere vårt verdianslag.

– Nei, de tallene får dere stå for.

– Uansett er det snakk om en enorm formue. Hva er ditt forhold til disse verdiene?

– Det høres kanskje flåsete ut, men jeg har aldri brydd meg så mye om penger. Det er det å lykkes som er det store her. Og for å si det på en annen måte; jeg har aldri hatt tid til å bruke mye penger heller. Det er sannheten. Jeg jobber syv dager i uka ennå. Det tar jo på. Da kan jeg ikke fly rundt og drikke hver dag, for å si det sånn, ler Fredriksen.

Det høres kanskje flåsete ut, men jeg har aldri brydd meg så mye om penger. Det er det å lykkes som er det store her.

Før var han kjent for å svinge begeret og leve hardt. Nå har 73-åringen lagt om til en sunnere livsstil; han svømmer, går turer og drikker ikke lenger sprit, kun øl og vin. Men han er fortsatt glad i å ta seg opptil flere glass med gamle venner og forretningsforbindelser.

Elleville festhistorier fra Theatercafeen, anonymiteten, rikdommen og respekten han nyter i kapitalmarkedene har gjort Fredriksen til en nesten mytisk person i Norge. Men mannen som sitter overfor oss fremstår på mange måter som alminneligheten selv. Bortsett fra buldrelatteren, Rolexen og den mørke dressen er det lite som avslører en internasjonal businessmann eller Storeulv, som han også er blitt kalt. På ett vis fremstår han mest som en godlynt bestefarskikkelse som fortsatt passer nøye på butikken sin og som er full av omtanke for sine døtre.

Med på alle dealer

– Er drivkraften din den samme nå som i de første årene?

– Drivkraften er litt annerledes nå som jeg har bygd opp disse store firmaene. Tidligere satt jeg “på gulvet” og gjorde mesteparten selv. Det skjer jo ikke nå lenger, jeg har rett og slett ikke tid. Vi har sjefer i selskapene som gjør en del av disse tingene, men jeg er jo alltid med på alle de store dealene. Ved kjøp og salg er jeg helt hands on hele veien.

Vi har sjefer i selskapene som gjør en del av disse tingene, men jeg er jo alltid med på alle de store dealene. Ved kjøp og salg er jeg helt hands on hele veien.

– Hvordan ser arbeidsdagen din ut nå?

– Det avhenger litt av hva som skjer. Det er ofte jeg ikke sover så godt. Vanligvis står jeg opp sånn klokken 05.30. Deretter jobber jeg en time eller to, så svømmer jeg en halvtime, skifter og spiser frokost. Deretter jobber jeg litt mer før jeg spaserer bort på kontoret, forteller han.

Mellom klokken 17 og 18.30 går Fredriksen den korte turen hjem til palasset sitt i Chelsea. Der jobber han en time før han spiser middag og tar kvelden.

– Det er kjedelig, men jeg kommer ikke ut av det heller. Jeg har holdt på så mange år, og jeg har vanskelig for å omvende meg.

– Du har mange dyktige ansatte – har du vanskelig for å slippe taket selv?

– Jeg har mange titalls tusen ansatte, men den gruppen mennesker som er nærmest meg, snakker jeg med hele tiden. Jeg er hands on hele tiden og har oversikten. Men det er klart, det er slitsomt, medgir han.

Sikrer arven: – Jeg vil ikke at jentene skal oppleve det samme som jeg har vært igjennom, sier John Fredriksen og sikter til tvillingdøtrene Kathrine og Cecilie. Her i prat med kollega Harald Thorstein og Mads Langaard. Foto: CF Wesenberg

800-900 sider på mail

Selv om Fredriksen er kjent for å være av den gamle skolen, har han tatt i bruk smarttelefon, iPad og naturligvis mail. Det har ikke nødvendigvis gjort arbeidsbelastningen for 73-åringen mindre.

– Jeg mottar 800–900 sider på mail hver eneste dag. Det er helt voldsomt og veldig vanskelig å holde styr på, forteller han.

Samtidig mener han digitalisering og informasjonsflyt har gjort det vanskeligere for ham å tjene penger.

– Nå vet jo alle alt. Før, når vi brukte telex og faks, gikk det meste på kontakter, hvem du kjente og hadde relationship med var avgjørende. Informasjonsflyten har ødelagt for deler av businessen, spesielt på shippingsiden. Det var det som gjorde at vi kom ordentlig på lerretet, forteller Fredriksen.

Før, når vi brukte telex og faks, gikk det meste på kontakter, hvem du kjente og hadde relationship med var avgjørende. Informasjonsflyten har ødelagt for deler av businessen, spesielt på shippingsiden.

Han ser også klare fordeler ved ikke lenger bare å være shippingmann og selv sitte med alle slutninger av skip.

– Shipping er plagsomt, fordi det går dag og natt. I dag er jeg i shipping gjennom Ship Finance, Frontline  og Golden Ocean  som hovedselskapene. Det er mange skip, jeg vet ikke helt antallet, men i nærheten av 30 millioner tonn dødvekt. Det er en kjempeflåte. Jeg tror ikke det er mange som er noe større, sier Fredriksen.

Ved nærmere undersøkelse viser det seg at han eier 350–400 skip, hvilket gjør ham til en av de største rederne, om ikke den aller største, i verden gjennom tidene.

– Du sa innledningsvis at systemet ditt nesten er for omfattende?

– Ja, men det avhenger av hvordan markedet er. I de 55 årene som jeg har holdt på i shipping, har det vært dårlige markeder stort sett hele tiden. Det har kun vært ordentlig gode markeder i fem–seks år. Jeg har jo vært en trader, kjøpt og solgt skip og tatt timingen hele tiden. Men det har jeg problemer med i dag, fordi vi er på børs. Om det har vært riktig eller galt kan jeg ikke svare på nå, men å trade skip er vanskeligere når man er børsnotert.

– Hva ligger bak din gode timing?

– Det er klart det er mest erfaring. I tillegg til kunnskap, å lese markeder og finne ut hvor vi er i syklusen. Da jeg begynte i Midtøsten på slutten av 1960-årene, gjorde jeg mye feil som alle andre. Det er ikke til å legge skjul på. Jeg brente fingrene titt og ofte. De første skipene jeg solgte gikk veldig dårlig. På slutten av 1970-årene hadde jeg en ny runde med nybygg som gikk veldig dårlig, da skjønte jeg at jeg må gjøre dette annerledes.

Jeg brente fingrene titt og ofte. De første skipene jeg solgte gikk veldig dårlig.

Dealmaker

Fredriksen er kjent for å ha meget god hukommelse. Dessuten har han inngående kjennskap til andre markedsaktører etter et langt liv i business. Han vet hvem han skal investere med og hvem han skal holde seg unna. Dette har også gjort rederen til en bjellesau i aksjemarkedet. Når Fredriksen går inn i et selskap, stiger som regel aksjekursen brått. Man værer en ny satsing eller konsolidering av en bransje. Det betyr som regel en kule for medaksjonærer. I tillegg kommer hans rause utbyttepolitikk.

– Hvordan bærer du på markedskunnskapen?

– Jeg er heldigvis god til å huske ting. I tillegg leser jeg statistikker og har en veldig god dekning på markeder. Men det er magefølelsen som til slutt ender opp med å avgjøre.

– Hva er en god deal for deg?

– Vanskelig å svare på. Når jeg skriver under avtalen, kjenner jeg det i magen om det er en god deal eller ei.

Når jeg skriver under avtalen, kjenner jeg det i magen om det er en god deal eller ei.

– Hvorfor har du lykkes?

– Utlandet! Jeg var forutseende og reiste ut som 19-åring og har stort sett bodd i utlandet siden. Jeg har møtt mange interessante og innflytelsesrike mennesker, opplevd mye, vært heldig og vært på de riktige stedene til riktig tid. Så det har vært endel hell med i bildet, ikke bare dyktighet.

– Også har du turt å satse?

– Ja, det har jeg aldri vært redd for.

Reiste tidlig: John Fredriksen forklarer delvis sin suksess med at han tidlig forlot Norge. Han styrer sitt imperium fra fasjonable Sloan Square i London. Her sammen med medarbeiderne Harald Thorstein og Mads Langaard. Foto: CF Wesenberg

“Risk lover”

Tidlig på 1980-tallet vokste Fredriksen seg stor på oljefrakt i konfliktsoner. Han tilbød frakttjenester der ingen andre våget. Så sent som i 2002 fikk han formuen sin halvert (i Kapitals verdianslag) etter de svakeste stortankratene på 15 år. Det ble spekulert i Frontlines evne til å betjene et låneforfall på 1,2 milliarder kroner. Han slet også med selskapene Northern Oil og Northern Offshore. Kapital konkluderte den gang med at “dette er bransjer med kort vei mellom himmel og helvete, og nå er John Fredriksen nærmere helvete enn på lenge.”

– Har du levd lett med å ta risiko?

– Jeg har hatt mange søvnløse netter i mitt liv, det er det ingen tvil om. Men det har vært kalkulert risiko, i hvert fall da jeg begynte som privat – da så jeg alltid på nedsiden.

I 2006 leverte Fredriksen inn sitt norske pass og ble kypriotisk statsborger. Den gang var han verdsatt til 42,4 milliarder kroner – under halvparten av det han er “verdt” i dag. Kapital har beholdt ham som “norsk” på 400-listen som følge av hans sentrale plass i norsk næringsliv. Fredriksen-gruppen bruker nemlig norske leverandører i oljeservice, bank og meglerhus i stor stil og gir således indirekte stor skatteinngang til Norge. I tillegg kommer store skattebeløp fra Marine Harvest. Det har man brukt som motargument når han har blitt kritisert for å være skatteflyktning, en som ikke vil bidra til det norske fellesskapet.

Laksefisker

Som utflyttet nordmann oppholder Fredriksen seg hovedsakelig i London eller på reise rundt om i verden på jakt etter den neste dealen. Når han er i Norge, er han på det norske avdelingskontoret på Aker Brygge i Oslo, men han legger også alltid inn flere dager til å fiske laks i norske elver. Med seg inviterer han venner og forretningsforbindelser. Eliten i norsk næringsliv stiller gladelig når Fredriksen inviterer til fisketur. Han binder fluer selv og kan fiske i timevis, ikke sjelden med solid fangst. Årets fisketur endte med at han dro inn 120 laks.

– Det er det eneste hyggelige som skjedde i sommer, selv om det var mye småfisk som ble satt tilbake i elven igjen, sier Fredriksen. Lav oljepris og arbeidet med restruktureringen av riggselskapet Seadrill  spolerte drømmesommeren for verdens rikeste norskfødte mann. Men nå har veien mot løsning åpnet seg gjennom å søke konkursbeskyttelse under amerikansk lovgivning. En drøy uke etter at vi intervjuet Fredriksen, kom meldingen om at selskapet har lykkes i å sy sammen en redningspakke som, ifølge Seadrill, gjør at selskapet kan tåle ytterligere fem år med elendige markeder. Selskapet har om lag 60 rigger og rundt 13 milliarder dollar i gjeld. Seadrill var ikke konstruert for å tåle oljeprisfallet, og styreleder og hovedeier John Fredriksen har måttet brette opp ermene og prøve å finne en løsning. Fredriksen avsetter rundt tre milliarder kroner til Seadrill og blir trolig sittende igjen med en eierandel på 35–40 prosent. I redningsforslaget skal gjelden reduseres til seks milliarder dollar.

– Hvor involvert er du i prosessen?

– Nå bruker jeg 80 prosent av tiden min på Seadrill. Det blir en løsning på en eller annen måte, regner jeg med. Nei, det er dårlige tider i vår bransje, ikke noe festfyrverkeri her, dessverre.

– Lar du deg prege?

– Klart jeg blir preget av det. Jeg slåss jo hele tiden. Vi greier det nok, men det tar tid.

Klart jeg blir preget av det. Jeg slåss jo hele tiden. Vi greier det nok, men det tar tid.

Marine Harvest

Da er det langt mer morsomt med investeringen i Marine Harvest. Fiskegiganten oppstod i 2006 etter at Pan Fish, Fjord Seafood, Marine Harvest og Stolt Seafood ble kjøpt opp og slått sammen. Med høye laksepriser de siste par årene har et av verdens ledende sjømatselskaper sprutet penger i kassen til Fredriksen.

– Er det et paradoks for en tankreder at fisk for tiden er din beste investering?

– Husk på at vi nå har mindre enn 30 prosent av de totale verdiene i shipping og offshore. Men fisk har jo vært eventyrlig! Historien er at vi kjøpte disse firmaene og slo dem sammen slik at det ble en vesentlig aktør i markedet. Det har dratt med seg alle disse norske fiskeoppdretterne. Alle tjener jo penger der i dag, men de var jo konk alle sammen før vi gikk inn og gjorde sammenslåingen. Så det har vært veldig moro med laks. Men nå er vi veldig differensierte, vi er inne i alt mulig rart.

Alle tjener jo penger der i dag, men de var jo konk alle sammen før vi gikk inn og gjorde sammenslåingen. Så det har vært veldig moro med laks.

– Hva ligger bak differensieringen?

– Det er på grunn av high risk. Vi sprer oss. Jeg tenker på jentene. Jeg vil ikke at de skal oppleve det samme som jeg har vært igjennom. Sånne svingninger hele tiden. Vi har nesten ikke tjent penger på shipping og offshore de siste årene, tro det eller ei. Det er en farlig bransje altså. Livsfarlig. Spesielt offshore har jo vært fryktelig. Seadrill har vært grusom. Opprydningen er vanvittig slitsom.

Men Fredriksen er fortsatt sulten på nye investeringer. Han har om lag 30 milliarder i kontanter – en tredel av formuen! – og ser daglig etter nye investeringsmuligheter. Gjerne utenfor sine vante segmenter.

– Vi har ikke gitt oss, vi er helt på ballen. Finner vi den riktige dealen er vi “solgt” uansett. Vi ser etter fornuftige dealer, utdyper han og viser til Axactor-dealen  hvor han nylig investerte nær halvannen milliard kroner i inkassoselskapet. Dagen etter steg aksjen 15-16 prosent, og i skrivende stund er aksjen opp 22 prosent.

Glitrende boliginvestering

I 2001 kjøpte Fredriksen prakteiendommen The Old Rectory i Chelsea av sin greske rederkollega Theodore Angelopoulos. Han betalte 520 millioner kroner for gigantboligen på over 3.000 kvadratmeter i et av London aller mest fasjonable nabolag. Bare tre år senere skal russeren Roman Abramovitsj ha tilbudt Fredriksen 1,2 milliarder kroner for eiendommen. Men budet ble avslått. I ettertid har Kathrine og Cecilie kjøpt hver sin tilstøtende luksusbolig. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for hva eiendommen i Old Church Street kan være verdt i dag. Mellom to og tre milliarder kroner er et moderat anslag, basert på de siste års ekstreme prisstigning på kremboliger i London. Årsaken er at milliardærer fra hele verden gjør byen til sin lekegrind. Gode businessmuligheter, samt fravær av formuesskatt, lokker. Fredriksen lyser opp når vi bringer eiendommen på bane.

– Det er faktisk en morsom deal også. Det var kona mi som ville ha den. Jeg sa okey. Hun var syk den gangen, så jeg sa ikke nei til noe. Det har vist seg å være en glitrende investering.

Det var kona mi som ville ha den. Jeg sa okey. Hun var syk den gangen, så jeg sa ikke nei til noe. Det har vist seg å være en glitrende investering.

– Vil du noen gang selge, eller blir den i Fredriksen-familien for alltid?

– Jeg selger ikke, ikke så lenge jeg har råd til å sitte på den. Og det ser bra ut akkurat nå. Det er en fantastisk eiendom. Vi er ikke selgere, de pengene kan vi leve foruten, sier Fredriksen.

Legger man Kapitals siste anslag til grunn, er Fredriksens inne på businessbladet Forbes’ liste over verdens hundre rikeste. Boligen er således en passende base for Mr. Fredriksen & Co, naturligvis i tillegg til eiendommene i Marbella, Kypros, Nøtterøy, Geilo og på Bygdøy. Vi spør om han, som mange andre superrike, vil investere i fotballklubber i Premier League.

– Jeg var i Vålerenga og tapte skjorta mi der! Og så gav jeg bort fotballaget til Trøim, svarer Fredriksen og lar oss forstå at fotball ikke frister som arena for flere investeringer.

– Men da jeg flyttet tilbake til London andre gang, før Abramovitsj sin tid, var jeg langt unna å kjøpe fotballklubben Chelsea, sier han og holder tommel og pekefinger med en centimeters mellomrom.

– Ikke på grunn av laget, men på grunn av eiendommen! Real estate! humrer Fredriksen.

Så spørs det om den hardkokte fansen i blått hadde synes det var en like god idé å måtte flytte fra Stamford Brigde fordi en eksil-nordmann ville bygge leiligheter der.

Family office: Et stort antall medarbeidere bistår Fredriksen i virksomheten som årlig omsetter for rundt 100 milliarder kroner. Her er noen nøkkelarbeidere samlet til lagbilde på Sloane Square. Bak fra venstre: Pascal Casavecchia, Seatankers, Sara Stahl, Flex LNG, Harald Thorstein, Seatankers, Jonathan Cook, Flex LNG, Paul Marchand, Seatankers, Clare Edwards, Seatankers. Foran fra venstre: James Clarke, Flex LNG, Claes Osterlof, Seatankers, Kathrine Fredriksen, John O’Donnell, Seatankers, Cecilie Fredriksen, John Fredriksen og Mads Langaard, Seatankers. Foto: CF Wesenberg

Arver et stort ansvar

Ifølge et intervju med VG var det Fredriksens kone, Inger Astrup Fredriksen, som ønsket at døtrene skulle gå inn i farens business. Etter åtte års kamp døde hun av kreft i 2006. Fredriksen har i flere omganger donert penger til arbeidet mot kreft, både til Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Beløpet dreier seg i alle fall om 100 millioner kroner de senere årene, kanskje mye mer. 50 av disse millionene ble donert bort på en serviett på Theatercafeen til daværende direktør Jan Vincents Johannessen på Radiumhospitalet i 2007.

Etter at ektefellen gikk bort har Fredriksen hatt med seg tvillingene, som nå er 34 år, stort sett overalt og gitt dem innpass i ulike deler av virksomheten.

– I begynnelsen jobbet de med shipping og offshore, men jeg har forstått at de segmentene ikke var noe for dem. Det er jo fortsatt a mans world. Så nå fokuserer de på drift, laks, eiendom og private equity. Det er veldig hyggelig for meg. De gjør en god jobb og jeg er veldig fornøyd, sier han.

Shipping og offshore er fortsatt a mans world.

– De kommer til å arve en stor formue. Det er sikkert en stor glede, men det innebærer også et stort ansvar?

Forhåpentligvis kommer de til å arve en stor formue, poengterer Fredriksen med en latter.

– Det er klart det er et ansvar, det ser de jo allerede i dag. De vil få utfordringer, det er ikke lett å ta ansvar for en slik gruppe. De vil sikkert merke det om de ikke får gode rådgivere og lojale mennesker rundt seg. Det er klart at det kan bli problematisk fra tid til annen.

Læremester for døtrene

Både Cecilie og Kathrine bekrefter at faren ikke har tatt lett på oppgaven med å skolere dem i business.

– Jeg opplever at pappa har gitt oss den beste utdannelsen vi kunne ha fått. Vi har fulgt ham tett, og vi er veldig takknemlige for at han har villet ha oss rundt seg og latt oss sitte i styrene i alle de forskjellige selskapene. Han har holdt oss informert, lært oss alt og diskutert enhver ting med oss, sier Cecilie.

– Snakker dere mye business hjemme?

– Ja, absolutt! Han diskuterer alt med oss hele tiden. Til frokost, ved middagsbordet, vi vet alt hva som foregår i businessen, kommer det unisont fra dem begge.

– Hvordan er han som læremester?

– Han har alltid sagt at dere må finne ut av det selv – uten å legge press på oss. Det synes vi er veldig fint, selv om vi jo føler på ansvaret selv, sier Kathrine.

– Men så gir han råd også, supplerer Cecilie.

– Selv om vi hadde tenkt å gjøre ting på en annen måte, så viser det seg som oftest at han hadde helt rett. Han har nesten en sjette sans! Vi hører mye mer på rådene hans nå enn hva vi gjorde før, vedgår hun og ler.

Selv om vi hadde tenkt å gjøre ting på en annen måte, så viser det seg som oftest at han hadde helt rett. Han har nesten en sjette sans!
Cecilie Fredriksen

– Han sier at vi må fokusere på det vi liker, det vi brenner for, forklarer Kathrine.

Begge er også enige om at faren setter høye krav til sine omgivelser.

– Han er aldri helt fornøyd, det er han aldri.

Omkvedet fra folk som har jobbet tett med Fredriksen går i samme retning. Det er meget krevende å jobbe for en eier som følger virksomhetene så tett. Videre er han svært raus når ting går bra, og han passer godt på sine medarbeidere. Men det koster å følge sjefen, selv for langt yngre folk.

– John holder et vanvittig tempo. Han kan sitte i møter og gjøre dealer fra tidlig om morgenen til langt på kveld – 100 prosent fokusert hele tiden. Om vi er ute på middag og det blir sent og fuktig, er han den første på kontoret dagen etter, fortsatt topp fokusert. Det er ikke lett å henge med på det racet hans, sier Harald Thorstein, en av Fredriksens nærmeste medarbeidere i Seatankers Group.

Større enn forbildet? – I gamle dager så jeg litt opp til Onassis, medgir John Fredriksen, her i samtale med journalist Jan Christian Grandre og Seatankers-medarbeider Mads Langaard. Foto: CF Wesenberg

– Ikke et vanlig tankrederi

Latteren runger i det eksklusive lokalet når Cecilie og Kathrine byr på intern bedriftshumor i 4. etasje i Sloane Square 15. Familien Fredriksen og deres nærmeste medarbeidere er samlet for lagbilde rundt det massive glassbordet som er utformet som et utsnitt av havbunnen. På veggen henger bilde av ett av de fire skipene som bærer tvillingenes navn. Tørrbulkskipene “Golden Cecilie” og “Golden Kathrine” ble overlevert til rederiet Golden Ocean  fra verftet i Japan for to år siden. Dertil kommer stortankerne/VLCCene “Front Cecilie” og “Front Kathrine”. Det største møterommet preges av et digert stemningsbilde fra børsen i New York.

Tvillingene hadde ansvaret for å innrede det nye kontoret da Seatankers flyttet til en annen del av bygget i 2015. Lyse skinnmøbler og mørke tregulv i kombinasjon med hvitt, beige og blått utgjør fargepaletten.

– Vi ville ha inn litt farger her. Vi ville ikke se ut som et vanlig tankrederi, forklarer Kathrine.

Noen helt vanlig tankreder er heller ikke John Fredriksen. Sveisersønnen fra Oslo øst begynte som bud i skipsmeglerfirmaet Blehr & Tenvig i 1961. Der sluttet han som 20-åring og gikk over til en tankmegler og investerte til en viss grad selv, i tillegg til meglingen. Dermed kunne han innkassere den første millionen rundt 1967 – bare 23 år gammel.

– Hvordan ble en gutt fra Etterstad i Oslo en av verdens rikeste?

– Vanskelig å svare på. Jeg tror det er fordi jeg har jobbet mer enn folk flest, truffet mye interessante mennesker, bodd mange steder, fått bred erfaring, hatt god timing – og så tok jeg noen sjanser i begynnelsen.

– Nå er du en legende i finansmiljøet, har du sett opp til noen underveis?

– Det er klart at i gamle dager så jeg litt opp til Onassis. Han var jo en stor reder i shippingverdenen. Jeg så litt opp til statsministeren i Singapore, Lee Cun Jun. Jeg jobbet jo der noen år under Vietnam-krigen. Han var et flinkt menneske, men jeg har ikke noen spesielle forbilder.

Problematisk forhold

Det er velkjent at Fredriksen har et vanskelig forhold til norske myndigheter. Hovedgrunnen er straffesaken for over 30 år siden. I 1986 satt han 113 dager i varetekt, siktet for å ha stjålet råolje fra fraktkundene og brukt det som drivstoff for egne tankbåter. I 1990 ble saken henlagt. Men opplevelsen er ikke glemt for Fredriksen. Fengselsoppholdet påførte ham klaustrofobi og han solgte hele tankflåten. At Fredriksen flytter hjem med det første, er lite trolig.

– Utelukker du en retur til Norge?

– Man skal aldri si aldri, jeg er veldig glad i norsk natur. Men om jeg skal flytte tilbake, må det skje store forandringer forretningsmessig. Ellers har jeg ikke råd til det. Du kan gjerne le av det, men jeg konkurrerer globalt og må ha konkurransedyktige betingelser.

Jeg er veldig glad i norsk natur. Men om jeg skal flytte tilbake, må det skje store forandringer forretningsmessig. Ellers har jeg ikke råd til det.

Portrett