<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Big business: Jostein Solheim, konserndirektør for mat og forfriskninger i Unilever North America, leder matvaregiganten fra hjemmekontor, enten i Vermont eller New York City. Foto: Unilever

Aktivist og kapitalist

I arbeidstiden er Jostein Solheim (53), konserndirektør hos en av verdens største dagligvareprodusenter. På fritiden demonstrerer han sammen med aktivister mot genmodifisering og mot økonomisk ulikhet på selveste Wall Street.

– Hva betyr tid for deg?

– Tid for meg er muligheter. Jeg blir ganske ydmyk når jeg ser hvordan teknologien har endret dette med tidsbruk. Tenk på Amazon, e-handel, big data og kunstig intelligens. Business nå er blitt mye mer “real time”. Tidligere brukte vi seks måneder på å forstå hva som gjør at en forbruker kjøper et produkt. Nå gjør vi det på en uke.

Tidligere brukte vi seks måneder på å forstå hva som gjør at en forbruker kjøper et produkt. Nå gjør vi det på en uke.

– Som toppsjef i USA for Unilevers matvaredivisjon, har du vært stresset på tid nå under corona, og følt på at dere ikke klarer å få nok matvarer ut i butikkhyllene?

– Å ja. Særlig i starten. Klart det.

Opptatt av uformelle samtaler

Bergenseren Jostein Solheim er et ubeskrevet blad i Norge, men i USA og verden for øvrig er han kjent. Solheim har vært CEO for den amerikanske iskremgiganten Ben & Jerry’s i USA, og har tatt virksomheten til nye høyder de siste ni årene. Solheim har vært en forkjemper for mangfold, miljøvern og sosial rettferdighet og har vært spesielt involvert i Ben & Jerrys samfunnsoppdrag, som fokuserer på å endre måter å forbedre livskvaliteten på lokalt, nasjonalt og globalt. I år tok han over som konserndirektør for mat og forfriskninger i Unilever North America, en av verdens største dagligvareprodusenter som omsetter for 60 milliarder dollar, og som også eier Ben & Jerry’s, som er kjent for norske forbrukere.

– Du har brukt nesten 30 år i Unilever-konsernet?

– Ja, men det kan du nesten ikke skrive. Det høres jo ut som en fullstendig “failure” at du ikke klarer å komme deg ut etter så lang tid. Men vi finner på nye ting hele tiden, så jeg klarer liksom ikke å komme meg unna, smiler han.

– Er du herre over din egen tid eller eier Unilever den?

– Nå som det er coronanedstengning, føler jeg mer at jobben styrer min tid. Nettopp derfor liker jeg ikke hjemmekontor så godt. Dessuten føler jeg meg litt mindre “in charge”. Når det er sagt, er det jeg som setter parameterne for dagen. Jeg har ekstremt fokus på hva jeg skal gjøre akkurat nå. Det er liten vits i å stresse ting du ikke kan få gjort noe med nå, sier Solheim, som er flink til å holde blikket fremover og ikke se i bakspeilet.

– Jeg tar heller ikke med meg det negative. En slik bagasje hindrer deg i å ta de mulighetene som kommer. En slik filosofi klargjør også hodet, og gir meg mye energi. Jeg har ofte ting som jeg tenker at jeg skulle fått gjort den dagen, som ikke blir gjort. Men når jeg er ferdig – er jeg ferdig. Da har jeg gjort mitt beste, og om det fortsatt gjenstår fem ting, tenker jeg: “Well, that can wait.”

Når jeg er ferdig – er jeg ferdig. Da har jeg gjort mitt beste, og om det fortsatt gjenstår fem ting, tenker jeg: ‘Well that can wait’.

– Hvordan er det å ha hjemmekontor som leder av et globalt konsern?

– Som business har vi et enormt ansvar for at alt skal fungere. I starten av pandemien hadde vi krisemøte etter krisemøte. Alle bare jobbet, jobbet og jobbet. Siden alt skjedde på videomøter, var det akkurat som om jeg hadde mistet en av mine sanser.

– Hvordan da?

– Jeg er vant til å være på kontoret blant mine medarbeidere. Når jeg henter meg en kopp te, snakker jeg fort med fem, seks personer. Da får jeg vite alt de tenker på: om de er på rett vei her eller der, hva de er redd for og hva de ikke redde for. Slik in-put får jeg gjennom det uformelle, sier Solheim, som alltid prøver å snakke med ansatte på alle nivåer i organisasjonen, fra rengjøringspersonalet og oppover.

– Det har nok noe med United World College-ånden, en internasjonal skole jeg gikk på fra jeg var 17 til 19 år. Den har fokus på å respektere alle uavhengig av religion, status, hudfarge og kultur, og i tillegg er jeg er oppvokst i Norge. Vi er et “flatt” land, og har liten respekt for hierarki. Selv kongen er jo “of the People”.

– I Norge lærer man også at alle mennesker har en verdi. Vi gjør ulike ting, men vi er alle like verdifulle som mennesker. Så når jeg sitter her hjemme, setter jeg opp møter bare for å småprate. Det er også folk som ringer til meg og sier: “Jostein kan vi ha kaffe sammen? Jeg har jo ikke sett deg ved kaffemaskinen på så lenge.” Jeg får mye viktig informasjon på den måten.

Rasisme, menneskerettigheter og klima

Solheim mener det er helt avgjørende å bruke tid på noe man brenner for.

– For meg er det å kombinere business med menneskerettigheter, rasisme og å ta vare på miljøet. Det jeg bryr meg mye om, tenker jeg på hele tiden. Jeg bruker også mye tid på menneskene jeg jobber med. At de oppnår suksess, har det bra, føler trygghet og blir tatt vare på. Hvis jeg er inspirert en søndags morgen, kan jeg skrive masse meldinger. Likevel er jeg en person som er opptatt av ikke å fortelle mennesker hva de skal gjøre. Jeg vil heller prøve å gi dem muligheten til å finne ut av hva det er de vil gjøre.

Hvis jeg er inspirert en søndags morgen, kan jeg skrive masse meldinger. Likevel er jeg en person som opptatt av ikke å fortelle mennesker hva skal gjøre.

– Er det en del av suksessoppskriften?

– Vel, jeg gir alltid mine medarbeidere veldig mye ansvar og mye hjelp. Når du gir ansvar, får du ansvarlighet. Jeg gir deg ansvar, og jeg er med deg. Hvis du lykkes, får du suksessen. Går det galt, løfter jeg deg opp. Da skaper du sikkerhet i organisasjonen, noe som igjen medfører at man hele tiden gjør sitt beste, og at organisasjonen stadig kommer med nye løsninger.

– Du har en usnobbete lederstil?

– Slik er jeg. Det medfører dessuten at alle tør å ta en prat. Det er viktig. Du må skape den åpenheten. Det handler jo om å være ærlig og si sannheten, selv om den kanskje ikke alltid er like hyggelig. Ledere sier jo veldig mye, men det er hvordan du er som betyr noe. Det må du leve opp til. Alle ser jo på hva du gjør. Ikke hva du sier.

– Er tid penger?

– I USA snakker man jo mye om penger. Personlig er ikke jeg motivert av penger. Penger er veldig motiverende hvis du ikke har nok, men har du akkurat nok til at du ikke trenger å tenke på penger – så mener jeg du skal slutte å tenke på penger.

Enklere liv: – Apple Watch gav meg frihet til å være “in the moment”, og så gir den meg litt mer informasjon enn bare tiden, sier Jostein Solheim, konserndirektør i Unilever North America. Foto: Privat

“Thank you for being late”

– Ser du mye på klokken?

– Når jeg er på kontoret, ser jeg ikke på klokken. Folk kommer jo inn og ut hele tiden. Når jeg er her på hjemmekontoret, ser jeg mer på tiden.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Apple Watch. Den er grei for trening, og så er også kalenderen min der. Jeg har alltid på telefonen på stille, for jeg sitter i møter hele tiden. Da vibrerer klokken, og jeg kan se hvem som ringer – uten at de jeg snakker med tror at jeg ikke hører på dem. Jeg kan fort sjekke hvem og hva det er. Så Apple Watch gav meg friheten til å være “in the moment”, og så gir den meg litt mer informasjon enn bare tiden.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Hvis 40 mennesker sitter og venter på meg, er det sløsing av masse tid. Jeg vil jo heller ikke at andre skal tro jeg ikke bryr meg om dem, eller hva de har å si, fordi jeg er sen. Men jeg er en tidsoptimist. I den forstand at jeg blir veldig involvert i det jeg gjør. Jeg prøver å se på klokken for å ikke være for sen, men jeg er ofte sen eller kommer akkurat i tide. Da roper alle: Jaa! Thomas Friedman har skrevet en bok som heter Thank You for Being Late. Han gjorde det til noe positivt om du var noen minutter sen, slik gir du de som venter anledning til å tenke og reflektere.

jeg prøver å se på klokken for å ikke være for sen, men jeg er ofte sen eller kommer akkurat i tide. Da roper alle: Jaa!

– Så hvis andre kommer for sent til deg?

– Det er en gave.

Rett på sak i Skandinavia 

– Du har arbeidet i mer enn 40 land. Hvordan er bruken av tid i ulike land?

– Veldig forskjellig. I USA er det mye analyse og diskusjon i begynnelsen av en prosess, men når man så har bestemt seg for hva man skal gjøre, slutter vi å diskutere og gjør det som er besluttet umiddelbart – selv med sprikende konsensus. I Europa derimot er det ofte en veldig lang diskusjon, og så fortsetter diskusjonene etter at man har tatt en beslutning. I Italia snakker man rundt problemene, og bruker masse tid. Mens i Skandinavia går vi rett på sak. Boom!

– Har du noen gang tvil på deg selv?

– Ja, jeg tviler jo. Jeg har ikke alle svarene. Du må være ydmyk og forstå at du er en del av historien. Du kan gjøre det du kan gjøre, men ikke ta ansvar for det du ikke kan gjøre. Jeg gjør mitt beste hver dag.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Min mor var en veiviser. Hun fikk meg rett etter ungdomsskolen. Så hun var en veldig ung mor. Tok videregående som voksen, og universitetet midt i sin karriere. Gikk hele veien, gjennom alle postene i kommunen for å bli leder. Hun var en av de første kvinnelige lederne i Norge i den generasjonen, men hun måtte gjøre alt. Det lærte meg å være ydmyk. Og at alle mennesker har en verdi.

Hater arroganse

– Har du hatt øyeblikk hvor du hatt lyst å gi opp?

– Jeg har gitt opp, men jeg kaller det “time to pivot” – tid for å snu. At det må være lov til å skifte retning om man ser at dette sporet går ikke. Når det er sagt, prøver jeg alltid å se lyset. Hvis man ikke tror på løsninger, og at man kan forandre ting, så kommer du aldri i gang. For hvis folk tror, kommer løsningene ofte veldig fort.

– Har din suksess hatt en pris?

– Ja, jeg ville jo løyet om jeg sa noe annet. Jeg blir jo veldig fokusert på det jeg gjør, noe som tar tiden fra andre ting som for eksempel familien. Når jeg begynner å jobbe med et eller annet, går jeg inn i en tunnel, og har veldig fokus. Da kan jeg være borte en lang stund. Så jeg har ikke alltid et helt velbalansert liv.

– Lever du i nuet?

– Alltid.

– Du har holdt tale i Det hvite hus. Hvordan forløp tiden seg da?

– Det var en spennende tid med Obama. De hadde invitert 200 start-ups og social venture- firmaer til å snakke. Det var en tid med mye håp og tro på fremtiden. Da jeg kom, fikk alle et besøksskilt som var hvitt, mens jeg fikk et rødt. Jeg trodde det var fordi jeg skulle snakke og derfor var en VIP, men det var fordi jeg var utlending. Så jeg måtte ha med meg vakt hele tiden.

Solheim ble imidlertid sensurert da han viste bilder av demonstrasjonene mot økonomisk ulikhet på Wall Street.

– Jeg hadde også et bilde der jeg holdt en protesttale utenfor Det hvite hus hvor jeg protesterte mot genmodifisering, og ble faktisk fjernet av politiet.

– Så du bruker tid på å være en aktivist?

– Ja, da jeg var CEO i Ben & Jerry’s, gjorde jeg mye av det. Da kunne jeg vie tiden min til det, og det å protestere tar mye tid. Men det er verdt det!

Å protestere tar mye tid. Men det er verdt det!

– Hva irriterer deg mest?

– Arroganse, og aller mest white male arrogance.

– Tror du på gud?

– Jeg tror på det spirituelle. Min kirke er i naturen. Jeg hater også alle disse reglene og fordommene og de kulturelle tingene som bygges inn i religion.

– Tror du på evig liv?

– Jeg tror for oss at det er slutt når det er slutt, men hva slutten er, vet jeg ikke. Jeg kjenner noe fra trærne og livet rundt oss som er større enn oss.

– Blir du noen ganger lei av å være Jostein Solheim?

– Ikke lei av meg selv, men jeg må ha en forandring. Jeg er veldig glad i å seile. Når du seiler, må du alltid følge med naturen og vinden, ellers er du ikke trygg. Da kan du ikke bruke hodet på en masse andre ting. Så min terapi er å seile.

Min tid

 

Siden 2018 har Kapital hvert nummer invitert kjente mennesker til å fortelle hva tid betyr for dem og hva de bruker den til. Er tiden noe som kommer eller er tiden noe som går? Hvor ofte ser de på klokken og hva slags tidsmåler bruker de, et påkostet armbåndsur eller får mobilen duge?

Les alle artiklene i Min tid-serien her.

Portrett