Snart tid for aktive forvalteres svanesang?

I en verden med stadig større andel indeksinvesteringer blir aktive forvaltere viktigere. Positive eller negative nyheter som kan ha implikasjoner for prisingen av et selskap betyr ingenting for indeksfondene.

Espen Furnes, Vertu. Foto: Iván Kverme

Gjestekommentar: Espen Furnes i Vertu

Suksessen til indeksfond er godt beskrevet i mediene de senere årene. Indeksfond og tilhørende produkter (ETFer) står nå for opp mot 50 prosent av eierskapet på flere og flere børser. Årsaken til suksessen er åpenbar – lav pris og god avkastning er fluepapiret som har dratt inn en stadig større andel av kapitalen i aksjemarkedet. Man kan argumentere for at den gode avkastningen i hvert fall delvis har vært selvoppfyllende. Den økte forvaltningskapitalen til indeksfondene har vært brukt til å kjøpe aksjer i de indekstunge selskapene. Disse har steget og har gitt ekstra god avkastning til indeksfondet. Denne suksessen har igjen tiltrukket seg enda mer kapital, slik at man har fått i gang en positiv spiral.

Overinvesteringer innen indekstungvekterne 

Kapitalen til disse fondene har delvis kommet fra aktive forvaltere. Aktive forvaltere har som oppgave å slå sine respektive indekser, men de fleste aktive forvaltere har blitt grundig forbikjørt av indeksproduktene de siste fem årene. Med kundeflukt og netto kapitalutgang sitter man som aktiv forvalter og selger sine egne aksjer ned hver dag, og akselerer sin egen undergang.

Den voldsomme populariteten til indeksfond og ETFer har ført til at flere og flere argumenterer for at store indekstunge aksjer er betydelig overinvestert sammenlignet med resten av aksjefloraen i markedet. Også data for prisingen av enkeltaksjer støtter opp under dette argumentet, der vi ser at mange av de mest indekstunge aksjene er betydelig høyere priset enn resten av markedet. Dette kan være et faresignal, men er ikke tilstrekkelig i seg selv til å ta hull på “indeksboblen”.

Oppi all denne pågående indeksgalskapen er det fort gjort å glemme at effektiv kapitalallokering er formålet til aksjemarkedet. At de mest verdiskapende sektorene og selskapene får tilstrekkelig kapital er selve livsnerven til vekst og verdiskapning i en kapitalistisk verden. Uavhengig av hvordan man måler verdiskapning, så vil kapitalflyten inn til de indekstunge, etablerte selskapene ikke bidra til å dra en økonomis vekstevne oppover. Det er rett og slett ikke de indekstunge selskapene som kommer med de mest innovative produktene eller som ansetter flere og flere, selv om det finnes hederlige unntak. Dermed er det rimelig å anta at indeksmanien også fører til feilallokering av kapital. Dette gjør at den strukturelle vekstevnen til økonomiene over tid blir mindre. På et eller annet tidspunkt må man som investor forholde seg til dette.

Aktiv forvaltere sikrer mer korrekte aksjepriser 

Alt er imidlertid ikke mørkerødt for aktive forvaltere. Paradoksalt nok, i en verden med stadig større andel indeksinvesteringer blir aktive forvaltere viktigere. Positive eller negative nyheter som kan ha implikasjoner for prisingen av et selskap betyr ingenting for indeksfondene. Dermed blir det opp til de aktive fondene, og eventuelt andre investorer, å sørge for en mer korrekt prising av en gitt aksje. Slik får en stadig mindre andel av markedet større makt over kursutviklingen i enkeltaksjer. I dette kan også løsningen for aktive forvaltere ligge. Vi mener derfor at den naturlige responsen som aktiv forvalter innebærer at man i vesentlig større grad frigjør seg fra indeks-benchmarkingen. Vi ser at mange aktive fond i for stor grad investerer i de indekstunge selskapene, mens de heller burde fokusere på sine virkelige “high conviction”- aksjer.