<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Abenomics på vei til Norge?

Lesende Norges Banks siste Pengepolitisk rapport fra i høst er det slående at man ikke tenker mer over hvor de ulike kredittsyklusene bærer hen over tid. I rapporten er all analyse nåtidsvurderinger, men det er umulig å forstå hvor vi er uten å tenke på veien vi har gått.

Jan L. Andreassen Eika Gruppen  Foto: Iván Kverme

Inflasjonsmålet kom til Norge i 2001 med en sentralbankrente på 7 prosent. Siden den gang har man kuttet renten mye i nedgangstider, økt litt når økonomien er på fote igjen, før man kutter til nye rentebunner ved neste økonomiske lavkonjunktur. Ser en de siste 20 år under ett har rentetrenden vært nedadgående, med om lag 0,4 prosent pro anno. Dette er noe sterkere enn på 1990-tallet da rentene i gjennomsnitt falt med et kvart prosent i året. Med andre ord: Alle renteøkninger har vært kortvarige, midlertidige avvik fra denne fallende trenden. Men nå som vi er i null, hvordan går det da? Er ikke rentens eneste vei opp, med et trendbrudd som resultat?

Bordet fanger

Vel, slik kunne det ha gått hvis Gro Harlem Brundtland fortsatt var statsmininister. Da handelsbalansen kom i ulage på slutten av 1980-tallet som følge av oljeprisfallet, fortalte hun det norske folk i rolige termer at alle måtte belage seg på å gå ned én månedsinntekt i levestandard. Renten måtte settes opp for å forsvare kronekursen, og få ned importen. Nå i høst ser vi en lignende svikt i vår utenrikshandel som den gang, men denne gangen er det kutt i renten, og ikke rentehopp, som er den valgte medisin. Kronen får bare rase av gårde. Og nei, vi kan ikke gå tilbake til Gros pengepolitikk. Bordet fanger, gjelden er blitt uhåndterlig stor. Når norsk økonomi skranter må renten kuttes og gjelden, som i utgangspunktet er problematisk, må bare få lov til å ese videre ut. Alltid, uansett. En politikk jeg for så vidt synes er klok, men et valg som også peker fremover. Noen forskere har sett på likheter mellom Europas og Japans økonomi med den konklusjon at Japan ligger 15 år foran oss. Abenomics kom i 2012, hvilket skulle tilsi at vi får noe lignende her i landet i 2027. Et godt stalltips.

Mange attributter

Abenomics har mange attributter, men i hovedsak dreier det seg om massive pengepolitiske stimuli for å døyve effekten av reformer i arbeidslivet, og en strammere finanspolitikk. I norsk kontekst legges det analytiske grunnlaget for strukturreformer (les: arbeidsfolk får det verre) ved regjeringens perspektivmelding til våren. En melding som trolig konkluderer med at vanlig folk må stramme inn livreimen, mens formuesskatten kuttes, slik at de rikeste av oss kan gjøre sine underverker til glede for de fattige. Når denne politikken feiler, hvilket den er dømt til å gjøre, og alle må stramme inn på livreimen, får vi nedgangstider. Alvorlige nedgangstider, sånn rundt midt i decenniet: Hvorpå Norges Bank kommer som en reddende engel og pumper nok penger inn i norsk økonomi til at de fleste klarer seg. Akkurat slik Bank of Japan har gjort de siste 78 årene.

Negative renter

Norge er åpenbart på vei til å få negative renter gitt den økonomiske politikken vi har ført i senere år. Våre eliter klamrer seg til et fullstendig meningsløst inflasjonsmål på to prosent. Noe som får lønnstagere og bedrifter til å regne med 3-4 prosents lønnsvekst som det normale. En lønnsvekst som krever en gradvis svakere kronekurs. Et system for forventningsdannelse som er alt annet enn stabilt. Den dagen bedriftsledere og boligkjøpere våkner opp til en verden hvor de innser at kronen kan styrke seg systematisk, og produktpriser faktisk kan falle også på lang sikt, vil de rope – nei og nei, hva er det jeg har gjort! Investeringsiveren avløses av desperate forsøk på å betale ned gjeld. Husholdningene er ikke der i høst, der de forkjøper seg i bolig- og hyttemarkedene. Men næringslivet varsler investeringsbrems neste år. Norsk næringsliv har bygget opp massiv overkapasitet i mange næringer, på ethvert nes og skjær i kongeriket. Det kunne blitt ordentlig blodig, med mange konkurser rundt omkring.

Men følger vi i Japans fotspor, vil ikke så skje. Tvert imot vil politikere og Norges Bank sørge for at gjelden blir bærekraftig og tapene i bankene små. Det er bare å føre en tilstrekkelig sterk ekspansiv pengepolitikk, så vaskes alle våre gjeldssynder bort. Ikke ved at gjelden nominelt blir borte, men ved at den blir så lett å bære, selv etter at den blir mye større enn den er i dag.