Så har det skjedd igjen. I går kunne E24 avsløre at en konsulent i kommunikasjonsbyrået First House, som i en årrekke har jobbet for Wilh. Wilhelmsen-konsernet, ledelsen og konsernsjef Thomas Wilhelmsen, har byttet side.
Nå har First House tatt på seg jobben med å bistå en gruppe på syv slektninger som har gått til maktkamp og PR-krig for å få rederarving og konsernsjef Thomas Wilhelmsen fjernet, for så å selv overta kontrollen over det som er en av verdens største maritime grupper med nærmere 15.000 ansatte i over 70 land.
Det er imidlertid ikke første gang en PR-rådgiver har byttet side. Kapital og Finansavisen avdekket i 2016 hvordan en profilert kommunikasjonsrådgiver som bisto Telenors juridiske direktør i en betent konflikt med konsernsjef Sigve Brekke og Telenor, kort tid senere ble “kjøpt opp” av Brekke og begynte å jobbe for Telenor i stedet.
Vi kunne nevnt flere lignende eksempler. Det er mange av dem. Poenget er at denne typen klientkollisjon, hvor en rådgiver bistår to ulike kunder med motstridende interesser, ikke burde være mulig i en bransje som har alle incentiver til å fremstå som seriøs.
Poenget er at denne typen klientkollisjon, hvor en rådgiver bistår to ulike kunder med motstridende interesser, ikke burde være mulig i en bransje som har alle incentiver til å fremstå som seriøs.
Eksempelvis har advokatbransjen for mange år siden innført Regler for god advokatskikk som blant annet sier at: “I samme sak må ikke en advokat rådgi, representere eller handle på vegne av to eller flere klienter hvis det foreligger eller oppstår motstridende interesser mellom dem i saken eller det er en klar risiko for dette” (forbud mot dobbeltrepresentasjon).
Videre har advokater forbud mot å ta oppdrag også mot tidligere klienter “dersom advokatens kjennskap til den tidligere klients forhold vil kunne brukes til urettmessig fordel for den nye klient eller medføre skade for den tidligere klient”.
Og det er nettopp dette som er problemet, slik det var risiko for i Telenor-saken, og slik det nå er risiko for i Wilhelmsen-saken: Klientene betror seg til sine PR-rådgivere i den tro at den informasjonen de gir blir brukt til eget beste. Ofte er det også snakk om personsensitive opplysninger. Når man så oppdager at PR-rådgiveren man hadde all tillit til, plutselig har skiftet side og representerer den eller de man ligger i strid med, er det lett å miste motet. Står man i tillegg midt i en krisesituasjon, noe man ofte gjør når man må hyre PR-rådgivere, kan en krise fort virke uoverkommelig for den berørte. I verste fall kan det gi fatale konsekvenser.
Det er derfor et stort problem at en så viktig bransje som PR-bransjen i dag ikke har noe etisk regelverk som regulerer dette. Det er også uheldig at den for tiden heller ikke har noen aktiv bransjeforening som sørger for felles kjøreregler og at de faktisk blir overholdt.
Hvordan skal man ha tillit til en bransje når anarki råder?
