På søken etter superprofitten i bankbalansen

Bankbalansen er full av instrumenter med ulik risiko og avkastningspotensiale. Ola Nordmann tenker sjeldent på at han er bankinvestor. Men gjennom sin bankkonto har han investert om lag 1.200 milliarder kroner i den sikre delen av bankbalansen. En sikker investering med dertil lav forventet avkastning. I disse dager ligger avkastning på bankinnskudd normalt mellom null og 1.5 prosent.

I den andre enden av skalaen kan man investere i bankaksjer. Forventning basert på lange historiske data vil være et sted mellom fem og ti prosent årlig avkastning. Samtidig må man forvente at verdien på investeringen i ett av tre år vil kunne variere mer enn femten prosent i forhold til forventingen. Det svinger i aksjer!

En rekke alternativer

Det ikke mange er klar over er at det finnes et mylder av investeringsalternativer mellom disse to ytterpunktene. Stupetårnet har ikke bare 1-meteren og 10-meteren, men lar deg også hoppe fra tre og fem meter. Fra mellomhøydene er det primært profesjonelle aktører, altså forsikringsselskaper, pensjonskasser og fondsforvaltere, som stuper i dag. Gjennom obligasjonsfond kan også privatpersoner investere på denne måten.

I lavrisiko- sjiktet finner vi såkalte obligasjoner med fortrinnsrett, senior obligasjoner og senior etterstilte obligasjoner. I dag er forventet avkastning et sted mellom 2-2.75 prosent for disse sikre delene av bankbalansen.

Mellom den sikre delen av balansen og den mer risikofylte aksjekapitalen, finnes instrumenter som er en mellomting mellom aksjer og obligasjoner; ansvarlige lån gir i dag om lag tre prosent forventet avkastning, og fondsobligasjoner rundt 4.5 prosent. Her klatrer vi oppover stupetårnet og denne delen av bankbalansen har et komplekst regelverk knyttet til seg, og derfor enda viktigere for privatpersoner å investere via fond. Ofte faller også instrumentene mellom to stoler i investormiljøet, fordi det verken er lavrisiko eller høyrisiko. Dette forklarer delvis superprofitten jeg skal illustrere nedenfor.

Økte kapitalkrav svekket aksjeavkastningen

I etterkant av finanskrisen i 2009 har myndighetene strammet til reguleringen for banknæringen, og bankene har måttet bygge opp langt mer aksjekapital. Isolert sett betyr det at bankenes inntjening pr. aksje går ned, samtidig som banken blir mer robust i vanskelige tider. Dermed er instrumentene halvveis opp stupetårnet bedre beskyttet under aksjekapitalen. Denne utviklingen har gjort både ansvarlige lån og fondsobligasjoner til svært interessante investeringsalternativer. Her får man en rente som i disse dager ansees som høy, men som ikke er sårbar for lavere lønnsomhet på samme måte som aksjer.

I grafen har jeg laget meg en aksjeportefølje bestående av alle de største nordiske bankene, og en teoretisk portefølje bestående av femti prosent ansvarlige lån og femti prosent fondsobligasjoner i samme type banker. Jeg har deretter sammenlignet avkastningen i de to porteføljene siste fem år. Grafen viser tydelig at min 50/50-portefølje har gitt bedre avkastning enn aksjene i de samme bankene. Man kan argumentere, med god grunn, at denne perioden har vært spesiell for bankaksjonærer. Både økte kapitalkrav og hvitvaskingsskandaler har barbert aksjeavkastning. Det har blitt mange mageplask fra 10-meteren.

Derfor er jeg vel så opptatt av svingningene i grafen, som sier noe om hvor mye risiko du tar for å oppnå avkastningen. Et måltall for risikojustert avkastning er Sharpe ratio. I min måleperiode gir ansvarlig /fondsobligasjonsporteføljen ni ganger så høy risikojustert avkastning som aksjeporteføljen. Gjør jeg tilsvarende øvelse med amerikanske data viser også disse at en 50/50-portefølje gir en signifikant høyere risikojustert avkastning i perioden. Rett og slett superprofitt.