Kapital

Investor ·  Makrofokus

Inflasjonspresset tiltar

Joachim Bernhardsen i Nordea. © Hegnar Media
Publisert:14. mai 2018

Etter å ha steget gjennom 1960- og 70-tallet, nådde lange renter en topp på begynnelsen av 80-tallet. Den amerikanske sentralbanksjefen Paul Volcker skulle bekjempe inflasjonen og satte styringsrenten opp til 20 prosent i juni 1981.

Kuren var effektiv, og løpende inflasjon falt raskt. Inflasjonsforventninger falt også, og tok med seg både amerikanske og internasjonale lange renter ned.

Siden slutten av 1990-tallet har inflasjonen vært lav og stabil. Renten har likevel fortsatt å falle. Det kan blant annet forklares med at inflasjonspresset har vært lavt. Sentralbankene, hvor de fleste i den industrialiserte verden sikter mot inflasjon omkring to prosent, har derfor måttet sette renten stadig lavere for å bygge opp nok trykk i økonomien for å oppnå inflasjonsmålet.

– Nå snur flere av driverne bak det lave inflasjons­presset. Det innebærer også en ny retning i det globale rentemarkedet.

Både konjunkturelle faktorer, i form av finanskrisen, og mer langsiktige drivere, har holdt inflasjonspresset nede. Flere av disse faktorene er i ferd med å snu.

La oss begynne med ettervirkningene av finanskrisen. Først nå, ti år etter krisen, er amerikansk økonomi friskmeldt. Lønnsveksten har vært lav lenge, så lenge at mange har tenkt at lønnsveksten ikke vil komme opp i det hele tatt. Fravær av lønnspress i amerikansk økonomi kan imidlertid forklares med at det har tatt lang tid å absorbere all den kapasitet som ble ledig etter finanskrisen. Nå er lønnsveksten på vei opp, og den vil trolig stige mer. Ved tilsvarende nivå på arbeidsledigheten tidligere har lønnsveksten skutt fart. Det må vi regne med vil skje igjen, og når bedriftene velter den økte lønnskostnaden over i prisene, vil inflasjonspresset tilta.

Sammen med at det bygger seg opp et lønns- og prispress i USA, ser at vi mer langsiktige drivere bak det lave inflasjonspresset snur. Kina entret verdensøkonomien i 2001 gjennom medlemskap i verdens handelsorganisasjon, og har etter alt å dømme bidratt til å holde inflasjonspresset lavt.

Fra starten av 2000-tallet har produksjonen av en rekke varer blitt flyttet fra relativt sett dyre land til Kina. Vi har nytt godt av at vi kan importere billigere klær og leketøy, men for sentralbankene har det betydd lav­ere importert inflasjon. Dette har blitt møtt med lav rente, i et forsøk på å få inflasjonen opp på andre måter. Enten gjennom høyere press i økonomien og dermed høyere lønnsvekst eller en svakere valuta.

Nå ser vi at “Kina-effekten” er i ferd med å bli uttømt. Overflyttingen av produksjon fra “dyre” vestlige land til Kina avtar. Samtidig øker produksjonskostnadene i Kina.

Kinas suksessoppskrift for å bli verdens vareprodusent var blant annet en stor og billig arbeidsstokk. Frem til i dag har Kinas befolkning i arbeidsfør alder økt i jevnt tempo, og dermed sørget for overskudd av arbeidskraft. Prisen på arbeidskraft, lønn, har dermed vært lav. De demografiske trendene i Kina er imidlertid i ferd med å snu. I dag måler Kinas arbeidsstokk 930 millioner. Om 20 år har den falt med omkring 100 millioner. I tillegg er potensialet for videre overflytting av produksjon til andre lavkostnads land begrenset.

Lavt inflasjonspress har vært en viktig årsak bak den fallende trenden i globale renter. Nå snur flere av driverne bak det lave inflasjonspresset. Det innebærer også en ny retning i det globale rentemarkedet. 


Andre leser også: