Kapitalt

Olav Chen, Storebrand Kapitalforvaltning

Fra valutakrig til handelskrig

Foto: Are Haram

USA og Kina er i et gjensidig avhengighetsforhold. En storskala handelskrig vil være et tap-tap-spill som ingen kommer godt ut av, skriver Olav Chen i Storebrand Kapitalforvaltning.

Etter over ett år som president, har Trump i stadig større grad satt sitt preg på den økonomiske politikken i USA. Blant annet innebærer Trumponomics at finanspolitikken i USA trappes opp betydelig, med kraftige skattekutt og store budsjettunderskudd. Sjeldent i historien har man sett så ekspansiv finanspolitikk så sent i konjunktursykelen.

– Med Trumponomics vil man se et historisk stort sprik mellom nivåene på budsjett­underskudd og arbeids­ledighet.

Normalt stimulerer man når arbeidsledigheten er høy og strammer inn når arbeidsledigheten er lav. Med Trumponomics vil man se et historisk stort sprik mellom nivåene på budsjettunderskudd og arbeidsledighet, som historisk har fulgt hverandre tett i tett nettopp som følge av at finanspolitikken brukes motsyklisk.

Dette har også fått enkelte til å spekulere i dollarpolitikken under Trumponomics. Økte budsjettunderskudd som gir større driftsbalanseunderskudd i USA kombinert med høyere inflasjonsutsikter, er ofte gode argumenter for en svakere valuta. En svakere dollar som skulle gavne amerikanske eksportbedrifter og får folk til å spørre om det er ønsket dollarpolitikk.

Handelsunderskudd

Det er liten tvil om at Trump har hengt seg opp i det at USA har handelsunderskudd med noen land og mener at det skyldes urettferdige konkurransebetingelser. Selv om det kan gjøres noen poenger ut av at noen land subsidierer enkelte sektorer, strekker Trump strikken vel langt når han nokså ensidig fokuserer på handelsunderskudd som eneste målekriterie for ufordelaktig konkurranse.

– Trump har hengt seg opp i det at USA har handelsunderskudd med noen land og mener at det skyldes urettferdige konkurranse­betingelser.

At noen land har handelsoverskudd betyr at andre land må ha handelsunderskudd. Det kan skyldes ulike komparative fortrinn i de ulike landene, hvor handel da gjør at det blir en vinn-vinn situasjon. Ikke minst kan ulike land ha ulik demografisk og strukturell utvikling, som da skaper relative forskjeller i sparebehov. Norges oljepenger og handelsoverskudd er et eksempel på dette, noe som gjør det hensiktsmessig å glatte forbruket over generasjoner via oljefondet. En tidligere eldrebølge i Japan er et annet eksempel, som har gjort at de har hatt høy sparing i form av handelsoverskudd og økt fordringene mot resten av verden.

USA med Trump i spissen, ser derimot annerledes på det. Forvarselet kom allerede under valgkampen under parolen “America First” og verbalt angrep på Kina som handelspartner. De siste månedene har vi sett en tydeligere opptrapping i handelsrelaterte spørsmål. Først hevet Trump tollsatsen på solceller og vaskemaskiner, som rammet blant annet Kina. Deretter kom toll på stål og aluminium, som rammet enda bredere selv om mange nå har fått fritak. Elefanten i rommet når det er snakk om handelskrig, størrelse på handelsunderskudd og “storkrig” er likevel Kina.

Importtariff på varer verdt 50 milliarder dollar

Torsdag denne uken kom nettopp annonseringen som mange har ventet på og fryktet. Økte tollsatser direkte rettet mot kinesiske varer i tillegg til de øvrige tiltakene. En importtariff på 25 prosent på utvalgte kinesiske varer verdt 50 milliarder dollar blir innført, som er en tydelig eskalering og et målrettet tiltak mot Kina.

Hevn-toll ligger helt klart i kortene fremover, og spørsmålet er bare hvor kraftige gjengjeldelsene blir fra de som er rammet. Og spesielt fra Kina med den siste nyheten og opptrappingen i de proteksjonistiske tiltakene. Allerede er det kommet signaler på økte tollsatser på amerikanske varer eksportert til Kina, som svinekjøtt, frukt og vin som motsvar på tolløkningen på stål og aluminium. Det stopper ikke der, og alle venter hva Kinas neste mottiltak er og hvor stort det blir. Og hva reaksjonene fra Trump i neste omgang blir.

– Hevn-toll ligger helt klart i kortene fremover, og spørsmålet er bare hvor kraftige gjengjeldelsene blir fra de som er rammet.

Det er her slaget står. Det er helt klart at land som Japan og Sør-Korea ikke bare er mindre av størrelse, men de er også såkalt politisk allierte av USA. EU kommer også i den siste kategorien. Politikk og økonomi henger som kjent sammen, og det er ikke noe tvil om at det finansmarkedene frykter mest er en eskalering i konfliktnivået mellom gigantene USA og Kina. Både økonomisk og politisk.

Handelskrig vs. “valuta-verdenskrig”

Ordet handelskrig må og kan også brukes mer nyansert. På mange måter kan man si at “valuta-verdenskrigen” som har pågått siden finanskrisen, med konkurrerende svekkelser av valuta for å styrke eksportsektoren, også er en form handelskrig. At en utenlandsk konkurrerende vare blir relativt dyrere som følge av toll eller valuta, har mange av de samme tilsiktede økonomiske effektene lokalt.

Men mens valutakrig kanskje bare var et nullsumspill som skapte større valutasvingninger og ikke nødvendigvis førte til lavere global vekst, vil handelskrig føre til et tap-tap-spill. Større barrierer og friksjoner som gjør at fri flyt varer og tjenester bremser opp, hindrer markedene til å funke optimalt. De som har komparative fortrinn og er best til å produsere en vare best og billigst, får ikke i like stor grad gjøre det og selge det videre. Kaken blir mindre og alle taper på det.

Så skal det sies at Kina kanskje har vært det landet som har dratt mest nytte av global handel siden landet entret WTO i 2001. De største kakebitene har tilfalt Kina, selv om USA også har fått kake. De mindre kakestykkene har også vært feil fordelt innad i USA, hvor noen kanskje ikke har fått kake i det hele tatt. Økende ulikhet spesielt i USA, fremveksten av populisme og Trumps seier kan nettopp være et resultat og symptom av det.

– At Kinas kommandoøkonomi i tillegg i stor grad blir styrt av statskontrollerte selskaper og i mange tilfeller subsidier, er også en stor utfordring som trekker i retning av økt proteksjonisme.

At Kinas kommandoøkonomi i tillegg i stor grad blir styrt av statskontrollerte selskaper og i mange tilfeller subsidier, er også en stor utfordring som trekker i retning av økt proteksjonisme. Men dette skjer også mange andre steder og problemet er at Kina er såpass stor, slik at skalaen blir i global målestokk og gir globale konsekvenser som vi for eksempel så under solcelle- og stålsatsningen.

Det er likevel håp og for tidlig å tegne et scenario med fullskala handelskrig som vil hemme den globale økonomien. Vi har sett at det ikke alltid har vært full konfrontasjon når Trump har møtt Kina, ikke minst under toppmøtet mellom de to landene i fjor. Trump kalte heller ikke Kina for en såkalt “valutamanipulator”, som mange tidligere fryktet. Dette var tydelig en gest som trekker i retning av en mindre konfronterende linje.

Til syvende og sist vet begge parter at USA og Kina er i et gjensidig avhengighetsforhold. En storskala handelskrig ville vært et tap-tap-spill som ingen kommer godt ut av. Kina vet trolig også at de har kommet best ut av globaliseringen og den globale handelen de siste 15 årene med den velstandsøkningen landet har hatt.

Trump som forretningsmann påstår selv at han er god i forhandlinger. Og det er trolig i forhandlinger at man kommer til enighet i handelsspørsmål fremover. I dette tilfellet får man håpe og tro på at Trump og hans velgere også får en større kakebit.